Debatt ● Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen
Vi trenger en nasjonal standard for kompetansen hos helsepersonell
Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste må sikres kompetanse- på ulike nivå. Politikerne må skaffe seg innsikt i, og ha en systematisk tilnærming til de føringer som legges, når det gjelder utdanning.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Opprusting av kompetanse er viktig, men like viktig er det å ha en systematisk og bevisst tilnærming til utdanningsnivå, varighet, og krav til innhold.
Både den offentlige utredningen Tid for handling- personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste og Nasjonal helse- og samhandlingsplan peker på at bedre oppgavegliding mellom fagfolk vil gjøre det enklere å tilby god og effektiv helsehjelp.
I kjølvannet har en rekke fagskoler raskt opprettet nye studietilbud, som for eksempel videreutdanning i intensivpleie for helsefagarbeidere.
Samtidig har regjeringen siden 2017 drevet et stort utviklingsarbeid av nasjonale retningslinjer innen helse- og sosialfag.
Spørsmålet er om vi kan tilby spesialiserte videreutdanninger til helsepersonell, samtidig som vi skal ha en nasjonal standard for kompetanse i helsesektoren?
For å skille mellom de ulike kvalifikasjonene blant helsepersonell brukes det i dag en nivåinndeling. Nivåene går fra 1 til 8, og er fastsatt av Det norske kvalifikasjonsrammeverket (NKR), som definerer og rangerer læringsutbytter for en utdanningskvalifikasjon.
Utdanning som helsefagarbeider ligger på nivå 4, og innebærer ett år med helse- og oppvekstfag og ett år med helsearbeiderfag på videregående skole, etterfulgt av to år i lære som avsluttes med en fagprøve. Fagskoleutdanning er på nivå 5, og bygger ofte på yrkesfaglig videregående opplæring. Relevant fag-/svennebrev eller yrkeskompetanse er det vanligste opptakskravet til utdanning på en fagskole, som varierer i omfang og varighet.
Oppsummert er det store forskjeller både når det gjelder nivå, varighet og innhold i de ulike utdanningene.
Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen
Sykepleierutdanning ligger på nivå 6, og krever generell studiekompetanse i forkant. Omfanget er på 180 studiepoeng, og omfatter 4600 timer teoretisk og klinisk utdanning, hvorav den kliniske delen skal utgjøre minst halvparten. Masterutdanning i sykepleie er på nivå 7, og innebærer ytterligere to år med utdanning og et omfang på 120 studiepoeng. Flere forskriftsfestede utdanninger på masternivå innebærer minimum 30 ukers praksisstudier a 30 timer.
Oppsummert er det store forskjeller både når det gjelder nivå, varighet og innhold i de ulike utdanningene.
Daglig leder Elin Dahling og styreleder Adeline Berntsen Landro i Interesseorganisasjonen for offentlige fagskoler påpeker at «tiden er inne for at Norge oppdaterer det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket for å inkludere høyere yrkesfaglig utdanning».
I Klassekampen kritiserer Bjørgulv Braanen at fagskolene i 2018 «ble henvist til nivå 5 (i nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk), hakket over videregående opplæring», og at «all utdanning på fagskolene ble plassert under høyere utdanning på universiteter og høyskoler». Braanen påpeker videre at politikerne i sin kommende stortingsmelding om høyere yrkesfaglig utdanning bør «sørge for at fagskolene kan tilby utdanning på nivå 6, 7 og 8, slik det er i mange andre land».
Hva vil dette innebære for fremtidens helsepersonell? Hva vil etter hvert skille fagarbeideren fra en med bachelor- eller mastergrad? Er det hensiktsmessig med ulike utdanninger- med ulike krav til forkunnskaper, varighet, og teoretisk og klinisk innhold- men på likt nivå i NKR?
Både forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel, og helseminister Ingvild Kjerkol har uttalt et behov for å redusere akademiseringen av sykepleierutdanningen. Dette til tross for at utdanningen på bachelornivå innebærer 2300 timer klinisk utdanning, pluss 900 timer på masternivå. Samtidig har deres partier initiert og forskriftsfestet utdanninger på bachelor- og masternivå, for «å sikre at kompetansen til nyutdannede kandidater imøtekommer tjenestenes kompetansebehov og brukernes behov for kvalitet i tjenestene».
Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste må sikres kompetanse- på ulike nivå. Politikerne må skaffe seg innsikt i, og ha en systematisk tilnærming til de føringer som legges, når det gjelder utdanning på ulike nivå.
