Vi trenger eksamen

Eksamen er slett ikke utdatert, slik professor Tony Burner hevder i Khrono. Vi har ikke eksamen bare fordi vi alltid har hatt det, av gammel vane. Dagens sluttvurderingssystem – som består av standpunkt og eksamen – har lange tradisjoner og høy tillit av gode grunner. Eksamens og sluttvurderingens viktigste formål er å vise elevens kompetanse på slutten av opplæringen.

Eksamen har en viktig kvalitetssikrende funksjon fordi eleven får en ekstern vurdering av sin fagkompetanse. At vi har nasjonale kriterier for vurdering og eksterne sensorer som evaluerer elevens og studentens faglige prestasjoner er med på å opprettholde tilliten til karakterene og sørger for at rammevilkårene er mer like for alle. Eksamen er med på å sikre at elever over det ganske land, som i neste omgang skal søke seg inn på de sammen universitetene og høyskolene, måles etter noen felles standarder.

Eksamen, der lektorer og lærere er eksaminatorer og sensorer, bidrar til faglig utvikling og mer enhetlig karaktersetting også for standpunkt. Ifølge Eksamensgruppa, som har vurdert eksamen i fagfornyelsen, er «en viktig del av profesjonaliseringen av lærernes vurderingspraksis og utvikling av et tolkningsfellesskap knyttet til vurdering på tvers av skoler og landsdeler»

Standpunktkarakterene utgjør i snitt 80 prosent av karakterene på vitnemålet, og norske elever har sammenlignet med mange andre land færre eksamener gjennom skoleløpet. Vår tillit til karakterene henger sammen med at lærernes vurderinger kontrolleres og kalibreres, at oppgavene elevene skal løse er gyldige (valide) og at vi kan stole på vurderingene (reliable).

Mange vil erstatte eksamen med mappevurdering og hjemmeeksamen med alle hjelpemidler, og har fått blod på tann i disse koronatider der skriftlig eksamen er avlyst. Men hvordan kan vi være sikre på at det som leveres viser elevens selvstendige kunnskaper og kompetanse?

Elevorganisasjonen og andre hevder at eksamen er urettferdig, men mappevurdering er enda mer urettferdig og har en sosial slagside. Elever som kan få hjelp hjemme, eller som har foreldre som kan kjøpe profesjonell hjelp til dem, kan oppnå bedre karakterer på oppgaver de har arbeidet med hjemme. Mulighetene til å kontrollere om dette faktisk er elevens eget arbeid er begrensede, og tilliten til karakterene vil svekkes. I Sverige har man ikke eksamen i videregående, og særlig i private skoler har man opplevd inflasjon i karaktersettingen.

Professor Burner tar i Khrono-artikkelen til orde for å kvitte seg med karakterene i lærerutdanningene, de fører bare til stress. Men stress kan som kjent også være positivt, og elever og studenter trenger tydelige mål og entydige tilbakemeldinger. Det er vanskeligere uten karakterer, noe både midtveisevalueringen fra et dansk forsøk med karakterfri videregående og fra vårt norske forsøk med færre karakterer i norskfaget viser.

Burners andre argument er at det ikke er konkurranse om å få jobb i skolen. «Bokstavkarakterer har en funksjon der studentene blir utdannet til et yrke med konkurranse. Men ta for eksempel lærerutdanningen, der jeg holder til. Det er ikke stor konkurranse om jobbene, og da mister det litt av funksjonen sin. Det fører bare til stress for studentene.» Denne argumentasjonen kunne vært overført til mange andre yrkesgrupper, og er skremmende.

Hvordan kan vi vite om læreren, sykepleieren eller ingeniøren er faglig god nok hvis ikke kunnskapene skal måles og sjekkes i form av karakterer og eksamen? Jeg er stygt redd for at nivået blir senket kraftig hvis vi skal slutte å stille krav. At det ikke er konkurranse til lektor- og lærerjobber er defensivt og i beste fall svært upresist, spør en rektor eller en nyutdannet lektorstudent.