Vi må unngå danske tilstander

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I et innlegg i Khrono 18. desember sammenligner Runa Kalleson og Yngve Røe, begge fra Oslo Met, universitetets insistering på autonomi med David Bowies sang om astronauten major Tom som mister jordforbindelsen og forsvinner ensom ut i tomheten. Ifølge de to forfatterne er dette universitetsutdanningenes skjebne hvis de ikke «forankres» i «arbeidslivets behov». Uken etter — 28. desember — publiserte Khrono et intervju med Rødts Mímir Kristjánsson. Her blir vi fortalt at «det meste av læring skjer i arbeidslivet». Rødt-politikeren har erklærte «problemer med konseptet læreplanen» og med «ideen om å sitte og tørrtrene på ett eller annet man skal i fremtiden».

Debatt ● Runa Kalleson og Yngve Røe

Arbeidslivsrelevans i utdanninger og det vi kan lære av David Bowie

Kalleson og Røe vurderer ikke engang om universitetsutdanningen kan ha andre funksjoner enn å gi studentene arbeidslivsorientert kompetanse. Kristjánsson kritiserer med rette denne instrumentelle tilnærmingen til kunnskap og læring. Han mener at unge bør velge etter interesse, og ikke etter hva de mener gjør dem attraktive i arbeidslivets øyne. Likevel ser han ut til å ha en helt feil idé om hvordan læring rent faktisk foregår på universitetet. På en måte er intervjuet med Kristjánssons ekstra deprimerende, i og med at Rødt-politikeren glemmer at den holdningen til utdanning han med rette kritiserer, ikke er naturlig for et universitetsstudium.

Jeg savner undersøkelser og faglig ekspertise som hjelper oss å forstå hva god læring på universitetsnivå er, og hvilke konsekvenser den økende tilknytningen til yrkeslivet har. Det er et stort behov for prinsipielle diskusjoner om hva undervisning ved universitetet egentlig kan og skal — før den pedagogiske og utdanningspolitiske demensen sprer seg, selv blant kolleger og studenter.

Ser vi på utviklingen i Danmark — mitt fødeland — blir alvoret i situasjonen tydelig. Den nye sentrum-høyre-regjeringen vil halvere en rekke masterprogrammer i humaniora og samfunnsvitenskap og styrke yrkesrelevansen. Den utelukker systematisk pedagogisk kompetanse fra utdanningspolitiske beslutninger som angår universitetssektoren. Den danske Reformkommisjonen inneholdt — foruten lederen for en økonomisk tenketank, lederen for de helse- og yrkesfaglige bachelorutdanninger i Danmark og en tidligere leder av et stort brusselskap — ikke mindre enn fire økonomiske professorer. Ingen i utvalget vet noe om læring på universitetsnivå eller har, beyond economics, beskjeftiget seg profesjonelt med de samfunnsmessige og psykologiske effektene av universitetsutdannelse.

I Norge har det ikke gått fullt så galt. Hatlen-utvalget var større og — tross alt — mindre økonomisentrert. Det inneholdt blant annet en professor i forskningspolitikk, en professor i medisinsk biologi, i tillegg til et par utvalgsmedlemmer som faktisk vet noe om innovasjon. Mest betegnende for de utdanningspolitiske forskjellene mellom de to landene er imidlertid at det norske utvalget inkluderte en student, mens den danske kommisjonen inkluderte den tidligere direktøren for dansk Coca-Cola.

Konklusjonene var stort sett motstridende — og de politiske konsekvensene likeså. Mens det danske utvalget har bidratt til å legitimere mer detaljstyring, har det norske direkte anbefalt mindre. Mens det danske utvalgets arbeid nå fører til et hodeløst inngrep — vi mangler fortsatt å få et forståelig argument for at mindre utdanning, så lenge den gjøres mer arbeidslivsrettet, også er bedre utdanning — ser det heldigvis ut til at den norske regjeringen følger rådene fra Hatlen-utvalget. Mens den danske regjeringen og utdanningsøkonomene glemmer at læring og undervisning kan ha et annet formål enn grønne tall på bunnlinjen, fastholder det norske systemet universitetets autonomi på utdanningsområdet.

Reform

Danmark: Vil halvere mastergraden for halvparten av studentene

Inntil videre har vi altså unngått danske tilstander! Men det er fortsatt en akutt fare for at den pedagogiske diskusjonen vil bli flatet ut og at det glemmes hva god læring på universitetet egentlig er og kan. Diskusjonen bør i hvert fall ikke bare handle om hvorvidt et ensidig fokus på potensiell arbeidslivsrelevans kan ha kontraproduktive effekter for den faktiske arbeidslivsrelevans (da man ikke kan forutse hvordan innovasjon og jobbmarked vil endre seg), eller hvorvidt forskere og studenter vet bedre enn politikere og yrkesliv om hva som vil skje av innovasjon i den nærmeste fremtid. Slike diskusjoner fastholder det yrkesrettede som hovedmål. Men med dette overser man et prinsipielt skille, et skille mellom læring for andres skyld og læring for sin egen skyld, mellom instrumentell og autonom læring.

Å lære for andres skyld handler om å tilegne seg ferdigheter som skal brukes senere. Universitetsstudiet har ingen selvstendig verdi. Akkurat som skoletiden blir det noe som må overstås. I sin mest reduserte utgave forstås læring som pugging og memorisering, noe som bare har sin berettigelse i kraft av det som skal skje etterpå når studenten kommer ut, som det heter, i den «virkelige verden». Ofte vektlegges faste læringsmål. Prosessens retning bestemmes på forhånd. Pensum er ofte gitt, og studenten stimuleres ikke til å forfølge egne innskytelser og ideer. Dette fører ofte til et sterkt fokus på eksamenssituasjonen, som ytterligere forsterker det instrumentelle perspektivet og det utvendige forholdet til det som er lært.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Å lære for sin egen skyld handler om å bli grepet av det du gjerne vil vite. Læring er her et mål i seg selv. Disse prosessene kan ikke kontrolleres utenfra eller ovenfra uten å gjøre skade. De krever å få lov til å utfolde seg på egen hånd. De krever først og fremst tid. Tid til å nedsenke seg i stoffet, datasettet, litteraturen. For hvis studenten er sta nok, vil stoffet før eller senere begynne å interessere henne eller ham. Dette er det magiske øyeblikket. Det som undersøkes, det som skrives om begynner å trekke studenten ut av seg selv, ut mellom det subjektive og det objektive, mellom selv-overtagelse og sak-overtagelse. Her begynner tingene selv å falle på plass, å finne sin plass — for henne eller ham. Disse prosessene er drevet av en saklig interesse som også er eksistensiell. Ikke av en hva fremtidig arbeidsgiver muligvis kunne tenke seg.

Det er noe fundamentalt dannende ved at individet blir tvunget inn i slike prosesser. For all del, en sterk tilknytning til yrkeslivet hindrer dem ikke i å utfolde seg per default. Men et ensidig fokus på yrkesrelevans går naturlig hånd i hånd med en instrumentell tilnærming til kunnskap som er ødeleggende for disse prosessene. Det universitetsstudiet som ikke, i det minste iblant, tilbyr et autonomt rom, fritt for eksternt press, kontroll og målstyring — et rom hvor studenten tillater seg å bli grepet, gå på oppdagelse, investere seg, glemme seg selv, forfølge egne kreative innfall — tar ikke bare helt feil av en senmoderne kunnskapsøkonomi og de ferdighetene som kreves her. Enda viktigere er det at det skaper ulykkelige og uselvstendige individer og i siste instans et dårligere samfunn.

Det er avgjørende at vi unngår danske tilstander!