LIS1 for leger

Halvparten av medisin­studentene får ikke turnus­tjeneste: — Drittsystem

Mange ferdigutdannede leger blir kastet ut i limbo på ubestemt tid, fordi de ikke får gjennomført den siste delen av utdanningen sin. Margot De Rijke frykter hun kan bli en av dem.

— Når vi kommer ut i andre enden er det ingenting som venter. Det er selvfølgelig veldig demotiverende, sier Margot De Rijke, som går siste året på medisinstudiet ved Universitetet i Bergen.
— Når vi kommer ut i andre enden er det ingenting som venter. Det er selvfølgelig veldig demotiverende, sier Margot De Rijke, som går siste året på medisinstudiet ved Universitetet i Bergen.
Publisert Oppdatert

Tusenvis av ferdigautoriserte leger står til enhver tid i kø til det som tidligere ble kalt turnustjeneste, men som nå heter LIS1. Noen må vente i mange år før de får plass. I disse dager velges årets kandidater og heldige «vinnere» ut.

I år skjer intervjuene med helseforetakene virtuelt, men i et normalår ville studentene reist rundt i Norge for å gjøre intervjuer.

Fakta

LIS1 (tidligere turnustjenesten)

  • I 2017 startet avviklingen av den tradisjonelle norske turnustjenesten for leger, og samtidig startet overgangen til en helt ny spesialistutdannelse.
  • Turnustjenesten fra 1955 innebar at uteksaminerte medisinstudenter var med i et trekningssystem om hvor de skulle ha turnus.
  • Den nye spesialistutdannelsen er tredelt. Del 1 er en obligatorisk felles plattform for alle som skal spesialisere seg i Norge, og erstatter i praksis turnustjenesten.
  • Den etterfølges av en del 2 (kun for indremedisin og kirurgi) og del 3, som vil utgjøre spesialiseringen til de forskjellige legespesialitetene.
  • Autoriserte leger utdannet i et EU/EØS-land kunne frem til 1. januar 2019 bli tilsatt i en spesialiseringsstilling (LIS2/3) uten gjennomført LIS1.

Kilde: Legeforningen.no

Teknisk sett får man autorisasjon som lege når man uteksamineres fra studiet, men i realiteten kan man ikke praktisere uten å gå gjennom spesialiseringsprogrammet. Første del av dette (LIS1) ble tidligere kalt for turnustjenesten.

I dag er det bare rundt 50 prosent av de uteksaminerte som får en slik plass det første året.

— Jeg er skrekkelig klar over at det er en lav sannsynlighet for at jeg får LIS1, sier sisteårsstudent Margot De Rijke til Khrono. Hun mener det hele er «et skikkelig drittsystem».

Professor: — Dette henger ikke sammen

— Vi har sett over mange år at veldig mange som søker LIS1 ikke får det. Både dem som er nyutdannet i Norge og i utlandet. Samtidig er det et svært stort behov for ferdigutdannede leger. Dette henger ikke sammen, og det er ikke god forvaltning av disse flinke, unge menneskenes ressurser — som burde kommet i gang med spesialistutdanningen sin og bidratt i helsetjenesten, sier professor i allmennmedisin og atferdsmedisin ved NTNU, Hilde Grimstad.

De som ikke får LIS1-plass havner i et slags limbo.

I mellomtiden må disse legene prøve å gjøre seg mer attraktive for helseforetakene — selv om mulighetene for det er begrensede, før de etter et halvt år kan prøve lykken på nytt. Denne gangen i konkurranse mot nye avgangsstudenter.

— De kan kanskje få et tre måneders vikariat i kommunen, og den typen ting, men de kommer seg i realiteten ikke videre, sier leder av Yngre legers forening, Kristin Kornelia Utne.

En skandale

De fleste får til slutt LIS1-jobb, men noen må gå og vente i mange år.

Utne mener det er alvorlig at nyutdannede leger kommer i en situasjon der de må prøve å få jobb som lege for å få det som er regnet som en intro-stilling til legeyrket.

Kristin Kornelia Utne
Kristin Kornelia Utne

— LIS1 er jo egentlig den første stillingen man skal ha som ferdigutdannet, men i praksis må mange jobbe for å få denne stillingen. Det var jo aldri slik dette var tenkt å være, sier hun.

Dette mener hun er en aldri så liten skandale.

— Man kaster bort kompetanse. Leger må gå og vente på å få jobb, samtidig som det er et skrikende behov for fastleger og spesialister på sykehusene, sier Utne.

— Det er ingen vits i å utdanne folk hvis de ikke kommer seg videre. Da har man kastet bort en lang og dyr utdanning på ingenting, sier hun.

Student: — Veldig demotiverende

Margot Dieuwertje De Rijke har noen måneder igjen av medisinstudiet ved Universitetet i Bergen. Foran henne venter de siste eksamenene, der hun må vise at hun kan alt som har vært på pensum i løpet av de siste seks årene.

Men både hun og hennes medstudenter bruker også krefter på å bekymre seg over om de kommer til å få LIS1-plass eller ikke. Noen har intervjuer i disse dager. Andre blir ikke innkalt.

De Rijke tror ikke hun kommer til å bli innkalt til noe intervju.

— Jeg er skrekkelig klar over at det er en lav sannsynlighet for at jeg får LIS1, sier Margot De Rijke, som går siste året på medisinstudiet i Bergen.
— Jeg er skrekkelig klar over at det er en lav sannsynlighet for at jeg får LIS1, sier Margot De Rijke, som går siste året på medisinstudiet i Bergen.

— Det er en åpenbart kjip situasjon. Man har jobbet hardt for å komme inn på medisinstudiet, og så gått seks år på et veldig tungt studium. Når vi kommer ut i andre enden er det ingenting som venter. Det er selvfølgelig veldig demotiverende, sier hun til Khrono.

— Dette stresset er noe vi skulle vært foruten det siste halve året, når vi skal prestere og vise at vi duger som lege. Dette tar vekk tid fra lesing og undervisning. Det tar tid å skrive søknader, og de bør helst være veldig gode, for å ha sjans til å komme gjennom nåløyet. Mange søker veldig mange steder. Dessuten vet man at det kanskje ikke har noen nytte, fordi halvparten ikke får det uansett, sier hun.

Konkurransen om å få LIS1-plass går også utover den mentale helsen til folk, forteller De Rijke.

— Man føler seg etterhvert litt dårlig, som om man ikke er en god nok lege om man ikke får LIS1. Som om ikke folk var stressa nok fra før, sier hun.

— Drittsystem

— Hva synes du om LIS1-systemet?

— Jeg synes det er et skikkelig drittsystem. Konkurransen om LIS1-plassene forplanter seg ned i systemet, sier De Rijke.

Ett og et halvt år før uteksaminering får legestudentene mulighet til å søke på jobber som «medisinstudent med lisens», men også her er det begrenset med plasser. I realiteten skjer mye av utsilingen allerede på dette tidspunktet. Har man ikke hatt en slik jobb, ligger man dårligere an til å gå LIS1.

Margot Dieuwertje De Rijke har selv ikke hatt jobb som medisinstudent med lisens.

— Jeg hadde det litt røft i januar da jeg innså at det antakelig ikke går, men nå har jeg slått meg til ro med det. Jeg får se på andre muligheter i mellomtiden, sier hun.

— Men du har fortsatt håp om å få LIS1 på et tidspunkt?

— Jada. Jeg får bare utsette det, jobbe litt og så søke igjen, sier hun.

— Ble du fortalt at det er viktig å bygge CV da du begynte på studiet?

— Jeg tror ikke jeg fikk det med meg. En venninne som var lege sa til meg at jeg burde begynne å bygge CV det sekundet jeg begynte på studiet — få relevante jobber, ta kurs, få verv osv. Jeg husker jeg tenkte at jeg jo først og fremst skulle være student! Ha det litt gøy, får venner, gå i forelesning. Det er jo helt bak mål, hvis det er meningen at vi skal jobbe så mye ved siden av studiet at vi ikke har overskudd til å følge med i undervisningen, sier hun.

Det faglige burde stått i fokus

Leder av Yngre legers forening, Kristin Kornelia Utne er bekymret over det sterke fokuset på å få LIS1-stilling, allerede tidlig i studieløpet.

— Jeg ser at enkelte prioriterer å jobbe mye det siste studieåret for å få nok arbeidserfaring. Jeg tror ikke det er sunt. Det er også uheldig med tanke på det faglige — som burde stå i fokus det siste året.

— Hva er det som skiller dem som får napp fra dem som ikke får det?

— Det er hovedsakelig arbeidserfaring som avgjør om noen får jobb. Alle som søker LIS1-stilling er jo på papiret kvalifisert, siden kravet er at man har fullført medisinstudiet. Hva skiller dem utover det? Da ser man på forskningsarbeid, verv og arbeidserfaring. Som alle andre jobber innebærer dette også en grad av skjønn. Det utfordrende her er at man er nødt til å skille kandidatene på ting som egentlig ikke kreves, sier hun.

Hvem har ansvaret?

Kristin Kornelia Utne mener dette handler om en manglende overordnet plan.

— Utdanner vi nok helsepersonell selv — hele veien til ferdig kompetanse? Vi gjør jo ikke det. Det er rart, når vi er verdens rikeste land. Det er et myndighetsansvar å sørge for nok LIS1-stillinger, sier Utne.

Hun mener det oppstår et ansvarsproblem fordi medisinstudentene i teorien har blitt autoriserte leger. Derfor har ansvaret nå blitt skjøvet over fra utdanningssystemet til spesialistutdanningen.

Powered by Labrador CMS