Vi må tenke annerledes om offentlig innovasjon

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Oppgavene som skal løses i offentlig sektor blir stadig flere og mer komplekse. Både tid og penger er knappe ressurser. Samtidig øker befolkningens forventninger til tjenestene.

Den nye profesjonsmeldingen fra april i år, etterlyser bedre integrering av forskningsbasert og erfaringsbasert kunnskap, og ser for seg utdanninger som bidrar til utvikling av utøverens autonomi og evne til å utøve faglig skjønn. Spørsmålet er hvordan dette skal legges til rette for?

Det er ikke uten grunn at velferdsstatens store utfordringer gjerne omtales som ‘floker’ eller ‘gjenstridige problemer’ (‘wicked problems’), ettersom problemstillinger, tjenester og aktører blir stadig mer sammenfiltret. Alt henger sammen med alt.

Slike floker kjennes på kroppen for profesjonsutøverne i førstelinjen som blir stående i skvisen mellom uforenlige krav. Ikke minst merkes det for brukerne av tjenester, som av og til må vente lenge på tjenester eller opplever at systemet er komplisert å navigere i.

I jakten på løsninger på den voksende ressursmangelen, blir gjerne økt effektivitet trukket fram som den mest opplagte. Det betyr at profesjonsutøvere forventes å skulle gjøre mer for mindre, eller løpe raskere. Problemet er at effektiviseringsløsninger ofte havner i et uholdbart spenn med forventninger om at kvaliteten på tjenestene skal økes parallelt.

Ostehøvelmetoden er en annen tilnærming i offentlig sektor, og innebærer at både økonomiske bevilgninger og brukeres forventninger må justeres nedover.

En tredje løsning ligger i troen på at ny teknologi kan løse opp flokene – for eksempel gjennom automatisering og kunstig intelligens som «avlasting» av det mellommenneskelige relasjonsarbeidet som kjennetegner velferdsprofesjonene.

Innovasjon er et nøkkelbegrep som ofte knyttes til alle disse tre løsningene.

Men «festtalebegrepet» innovasjon løser ingen problemer i seg selv. Innovasjon er ikke en oppskrift. Det omfatter holdninger og tankesett. Det kreves gjennomtenkte samarbeidsformer for å skape noe nytt og finne praktiske metoder og løsninger.

Vi tar til orde for at innovasjon i velferdsstaten handler om økt og mer kvalifisert samarbeid og kunnskapsdeling mellom profesjonene. Det innebærer å dele kunnskap om hva de ulike aktørene kan og gjør, og samstemme hva som er mulig å få til.

Da må vi løfte fram de ulike profesjonenes kunnskapsgrunnlag, hvilke mandater, etikk og lovhjemler de er bundet av, men kanskje viktigst av alt - hvilket handlingsrom har de og hvilket handlingsrom kan de se for seg, dersom de oppmuntres til å tenke nytt?

Innovasjon kan altså handle om mer enn økt effektivitet, ostehøvler og ny teknologi.

Hvorfor bør en jordmor lære om hvordan NAV arbeider med oppfølging av unge utenfor arbeidslivet? Hvilket utbytte har en utdanningsforsker av å bidra til forskning på kommunale frisklivssentraler? Og hvilken nytte har en helsesykepleier, en lærer og en sosionom av å lære om hverandres forskning?

For oss er svaret opplagt, og i tråd med den nye profesjonsmeldingen: De tilhører alle profesjoner og praksisfelt som stadig vikles sammen i møte med velferdsstatens komplekse utfordringer. Hvis de ikke klarer å bli tenner på det samme tannhjulet, blir det heller ingen ekte innovasjon.

Stipendiatene i vår forskerskole er ofte praktikere og profesjonsutøvere i bunn, og de stiller med et idealistisk engasjement om at forskningen deres kan løse problemer i velferdsstaten.

Men mange doktorgradsstipendiater med bakgrunn som profesjonsutøvere strever med å komme i mål med doktorgradsløpet. Samtidig haster det med å få kvalifisert dem for vitenskapelig stilling, slik at de kan utdanne morgendagens profesjonsutøvere i velferdsstaten.

I forskerskolen tilbyr vi disse ph.d.-kandidatene et faglig og sosialt fellesskap som støtte på den humpete ferden mot doktorgraden. Gjennom å jobbe på tvers av fag og profesjon vil vi bedre kvaliteten på forskningen og motvirke faglig silotenking.

Som nasjonal forskerskole har vi nå fått et nytt mandat fra Norges forskningsråd om å styrke arbeidslivsrelevansen i forskning gjennom nyskapende metoder og tilnærminger. 

Vi har etablert en ny tankesmie bestående av arbeidslivsrepresentanter fra ulike velferdssektorer, og forskerskoledeltakere. I tankesmien jobber vi med sosial innovasjon i begge betydninger av det sosiale – det vil si at for oss er det sosiale både et mål og et middel.

Siden de sosiale feltene som kandidatene våre forsker på henger sammen, kreves en helhetlig tilnærming dersom ekte innovasjon skal finne sted.