Debatt ● henrik asheim
Vi må styre universitetene og høyskolene våre smartere
Styringen av universiteter og høyskoler må ta hensyn til forskjellene mellom institusjonene, både i størrelse og samfunnsoppdrag.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
STYRING| Politikeres fristelse til å detaljstyre er ikke unikt for universitets- og høyskolesektoren. Interessen for det universitetene og høyskolene gjør er økende, og det er veldig bra. Men vi må passe oss for å gå i fellen at hele mangfoldet av sektoren styres ene og alene fra et kontor i Oslo.
Mens noen politikere vil overstyre universitetene og høyskolenes beslutninger om campusstruktur vil andre ha entreprenørskap i alle helseutdanninger. Noen vil ha mer skattejus, mens andre vil trekke tilbake alle studieplassene innen humaniorafag. Det er legitime behov i mange av disse interessene, men jeg mener ikke at svaret er sterkere sentralstyring fra Oslo.
Denne våren har regjeringen lagt frem en egen stortingsmelding om styringen av statlige universiteter og høyskoler. Hovedmålet er å sørge for at studentene og vi som samfunn har et godt og velfungerende system. Vi skal selvfølgelig fortsatt både styre og stille krav til resultater og kvalitet, men måten vi skal gjøre det på er å styre mindre i det små og mer i det store.
Måten vi styrer på i dag er tung og tar for lite hensyn til at det er store forskjeller på for eksempel NTNU og Samisk høgskole, både i størrelse og samfunnsoppdrag. Over tid har det blitt alt for mange mål, delmål og indikatorer. Høgskolen i Innlandet styres for eksempel i dag gjennom 9 lovpålagte oppgaveområder, 7 mål, 21 delmål og 66 forskjellige resultatparametere. Det er for mye, og det er for detaljert.
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-
Livslang læring, forskningsdrevet innovasjon og et kunnskapsdrevet arbeidsliv blir stadig viktigere i møte med globale megatrender. Det krever mer fleksibilitet og omstilling hos oss alle, også universitets- og høyskolesektoren.
Jeg har derfor sagt at vi vil ha fire prinsipper for god styring.
Vi skal styre mer basert på dialog. Dette skal bidra til at styringen er forutsigbar. Vi skal sette i verk både tiltak og prioriteringer i samarbeid med hvert enkelt universitet og høyskole. Vi skal styre mer differensiert. Dette skal bidra til å sikre mangfold og at ulike universiteter og høyskoler utfyller hverandre. Styringen må ta utgangspunkt i at utdanningsinstitusjonene er ulike, har ulike forutsetninger og ulike utfordringer. Og vi skal styre mer strategisk og kunnskapsbasert. Dette skal bidra til at virkemidler og tiltak ikke varer lengre enn de må eller blir liggende oppå hverandre og kanskje virke motstridende.
Med andre ord skal vi ikke slutte å styre. Vi skal styre smartere. Bare i år bruker samfunnet over 40 milliarder kroner på universiteter og høyskoler. Det er penger som skal sørge for utdanning og forskning av høy kvalitet, god tilgang til å ta utdanning over alt i landet og kunnskap og kompetanse som dekker behovene i arbeids- og næringslivet lokalt og nasjonalt. Derfor skal vi gjennomgå hele finansieringen for å se om det er behov for å gjøre noen endringer som hjelper oss å nå disse målene enda bedre enn i dag.
Klimaendringer, digitalisering og demografiske endringer vil utfordre oss på helt nye måter i årene fremover. Nyskaping, grønn vekst og kompetanse er nøkkelområder for å lykkes. Universiteter og høyskoler har en helt avgjørende rolle for å møte disse utfordringene. Derfor er vi som samfunn tjent med at vi får mest mulig igjen for pengene vi putter inn.