Debatt ● vincent eijsink og siri fjellheim
Vi må sikre rom for radikal innovasjon
Forskningsresultatene som ligger til grunn for de radikale samfunnsendringene er som oftest resultater fra grunnforskning.
NMBU Vincent Eijsink
NMBU Siri Fjellheim
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
LANGTIDSPLANEN| Menneskenes mest banebrytende oppdagelser kommer ofte når vi ikke helt vet hva vi leter etter. For å innovere fram et bærekraftig samfunn må vi derfor hegne om grunnforskninga. For å få det til må vi snakke mer om hvordan vi skal legge til rette for at forskerne faktisk skal kunne gjøre den jobben som må til for å få til de kvantesprangene som bærekraftsmålene tross alt innebærer. Forskningsresultatene som ligger til grunn for de radikale samfunnsendringene er som oftest resultater av en nitid, langsiktig innsats innenfor et fagfelt hvor målet og formålet i lange perioder ikke står klart for oss, altså grunnforskning.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Motsatt er den såkalt inkrementelle innovasjonen, altså de små skrittene vi tar framover når vi endrer på eksisterende løsninger eller teknologi. Dette brukes det i dag mye forskningsmidler på. Små skritt er forståelige og kan til dels planlegges. Det er attraktivt, og som oftest nyttig, men ikke nødvendigvis alltid riktig.
Enkelt sagt: Vi løser klimaproblemet raskere ved å finne opp helt nye former for miljøvennlig og fornybar energi enn å redusere utslippene fra eksisterende forbrenningsmotorer med noen prosenter. Grunnforskning som grunnlag for innovasjon både koster mer og har høyere risiko. Det ligger ikke for alle bedrifter eller forskere og forskningsmiljøer og drive med radikal innovasjon. Men noen må.
Enzymforskningsmiljøet ved NMBU er et eksempel på hvilken rolle grunnforskninga spiller for innovasjon. Gjennom mange år har denne forskergruppa jaktet på enzymer som lar oss utnytte biomasse som lenge ble regna som restprodukter som ikke kunne utnyttes. Grunnforskningsmidler fra Forskningsrådet ligger i bunn.
Vi vil utfordre de politiske partiene til å samle seg om å gi grunnforskninga mye plass i den reviderte langtidsplanen.
Slike midler har gjort det mulig å bygge opp et miljø som er robust, avansert og uavhengig nok til å kunne tilby norsk industri ledende kompetanse og uavhengige råd. Men like avgjørende for resultatene har det vært at bedrifter som Borregaard og Cambi har satset langsiktig og vært villige til å gi forskerne den tida, friheten og råderetten over resultatene som var nødvendig for å skape gjennombrudd.
Forskerne fant de rette enzymene, og i dag kan vi lage drivstoff og nye grønne materialer av treflis, plantevernmiddel av rekeskall, dyrefor av tare og mye, mye mer. På grunn av denne grunnforskninga og et godt samspill med industrien er vi i stand til å utvikle produkter, industri og arbeidsplasser. Og ikke minst: en type innovasjon som skaper en mer bærekraftig samfunnsutvikling.
Jo mer vi satser på denne måten, jo mer nytt næringsliv skaper vi. Og jo mer styrker vi Norges posisjon og bidrag til verdiskaping i den internasjonale og bærekraftige bioøkonomien.
Stortinget er i gang med å revidere langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. En uhøytidelig opptelling av de politiske partienes programmer viser at innovasjon er et høyt skatta virkemiddel i samfunnsutviklinga. I snitt nevner partiene innovasjon 16 ganger. Grunnforskning er derimot ikke like populært og det er bare noen få som antyder at grunnforskning er en forutsetning for den innovasjonen de ønsker å få til. Vi vet av erfaring at de politiske målene for forskninga kan bli så mange og snevre at grunnforskningen lider. Dette truer forskningens uavhengighet, kvalitet og skapende kraft og begrenser mulighetene til å gjøre de store framskrittene som verden trenger.
Vi vil utfordre de politiske partiene til å samle seg om å gi grunnforskninga mye plass i den reviderte langtidsplanen. Her bør man tenke som i EU, som omsider har oppdaget at grunnforskningsprogrammene gir mer, og mer radikal innovasjon, enn de mer anvendte forskningsprogrammene. Utviklingen av mRNA vaksiner mot Covid-19 er et utmerket eksempel på dette og har nok hjulpet i så måte.
Vi trenger særlig tre spor:
For det første et offentlig virkemiddelapparat som gir nok rom til grunnforskninga og som sikrer sterke, og ikke minst uavhengige, forskningsmiljøer som kan levere toppkompetanse til norsk industri uten å være for avhengig av den.
For det andre må vi få forskerne som i utgangspunktet drives sterkest av lysten til å svare på spørsmål, til å bidra til kommersialisering av resultatene sine. De fleste universitetene har i dag et godt støtteapparat rundt forskerne som skal gjøre ideer til virkelighet, men det kan gjøres mer, blant annet gjennom å merittere det å satse på kommersialisering av resultater.
For det tredje trenger vi samarbeidsformer med næringslivet som er rigga slik at mulighetene for de store oppdagelsene ikke skvises til fordel for de kortsiktige gevinstene.
Gjennom en kraftig satsing på høy-kvalitets grunnforskning skal vi få fram oppfinnelser og ideer som kan gi nytt næringsliv og radikale innovasjoner, slik at vi lykkes med banebrytende løsninger på morgendagens utfordringer. Vi skal rope eureka ganske mange ganger før vi er i mål med å redde planeten.
