At institusjonene er uklare på hvordan vi påvirkes, vekker stor bekymring, skriver innleggsforfatter. Foto: Nils Martin Silvola
At institusjonene er uklare på hvordan vi påvirkes, vekker stor bekymring, skriver innleggsforfatter. Foto: Nils Martin Silvola

Utfordringene i barnevernet må ses fra et helhetlig perspektiv

Barnevern. Vi har ikke tid eller rom for å feile. Men det åpnes det opp for når Bufdir råder til omfattende beslutninger basert på ensidige slutninger, skriver OsloMet-student.

Publisert

«21 prosent av de ansatte i barnevernet oppgir at de i liten eller noen grad er i stand til å identifisere omsorgssvikt», hevder Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). De har lansert en rapport som skildrer det de mener er barnevernets svakheter i dag, og deres visjoner for det fremtidige barnevernet.

Kritikken går ubetinget mot barnevernutdanningen, uten at vi vet at problemet stammer herfra.
Usman Hussain
Studenttillitsvalgt, OsloMet

Rapporten vekker bekymring. Ikke bare fordi den ytrer at det er store kunnskapsmangler i feltet, men også fordi den berører oss studenter. Nettopp her dekkes ikke helheten i debatten, og dermed inviteres det til et enormt hull i diskusjonen. Og det vekker enda større bekymring.

Ikke misforstå. Rapporten sier mye viktig om tilstanden i vernet, og det er mye å lære. Men det er også mangler. Inntrykket av at Bufdir har sett seg blind på utdanningene, uten å ha tatt hensyn til de reelle problemene, ligger sterkt.

De ansatte i barnevernet har ikke den kunnskapen som kreves. Det hevdes derfor at løsningen er å pålegge studenter masterutdanninger. Å mene at dette er svaret, blir svært entydig. Det er nemlig snakk om en reform som forandrer alle sider ved det tradisjonelle barnevernet. Som tillitsvalgt på barnevernutdanningen ved OsloMet, får jeg daglig spørsmål fra studenter. Spørsmål jeg ikke har svar på. At institusjonene er uklare på hvordan vi påvirkes, vekker stor bekymring. Så stor at mange ser seg bort fra utdanningen, og heller vurderer andre, mer stabile utdanninger.

Rapporten åpner for spørsmål rundt redeligheten i arbeidet bak. Bufdir utelater å si at man i dag møter hvem som helst bak yrket som barnevernpedagog. Det vil i praksis være mulig å ansette en tilfeldig mann på gata. Dette er naturligvis satt på spissen, men det er ikke en hemmelighet at man finner yrkesgrupper uten spisskompetanse på barnevernarbeid i feltet. Disse utdanningene fokuserer ikke på det barnevernutdanningen har fokus på. Nemlig avdekking av omsorgssvikt og å bidra med hjelpetiltak.

Derfor støtter jeg Bufdir når de ønsker en obligatorisk videreutdanning, som gir nødvendig kompetanse til andre yrkesgrupper, slik at også disse kan arbeide kompetent innenfor barnevernet. Supert!

Jeg vil tro at også de med annen yrkesbakgrunn i barnevernet ønsker å gjøre en god jobb. Vi spør likevel ikke hvilken kunnskap disse har. Vi har like mål, men utgangspunktene er ulike. Når Bufdir presenterer tallene i rapporten, sies det ingenting om de 21 prosentene av de ansatte i barnevernet som oppgir at de «i liten eller noen grad kan identifisere omsorgssvikt» er utdannede barnevernpedagoger eller har annen utdanning. Kritikken går ubetinget mot barnevernutdanningen, uten at vi vet at problemet stammer herfra.

I tillegg kan jeg som student ved OsloMet ha et annet kunnskapsgrunnlag, sammenlignet med en fra samme utdanning ved for eksempel Høgskolen i Innlandet. Rammeplanene for utdanningen fungerer altså kun overordnet. Og kanskje er det slik det skal være, kanskje er vi tjent med å ha lokale variasjoner. Men med omfattende forskjeller, er det naturlig med kunnskapshull. Det åpner for en alvorlig situasjon med tilfeldig kunnskap, der hvem man møter og hvilken hjelp man får blir vilkårlig.

Det er heller ikke slik at feltet har et stort behov for masterutdannede. Faktisk oppfattes man ofte som «overkvalifisert» og forblir arbeidsløs etter masteren. Kanskje fordi masterutdannede krever høyere lønn i et felt som ofte knapt evner å få endene til å møtes? Med andre ord kan man være tjent med masterutdannede barnevernpedagoger, uten mulighet til å lønne arbeidet.

Det er altså ingen tvil om at det haster med konkrete endringer. Samtidig sier dommene fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen noe om viktigheten av arbeidet vi står overfor. Bufdir-rapporten kommer som et viktig ledd i endringen. Da er det viktig å understreke at dette må skje med fokus på de ansatte og brukerne av tjenestene – ikke kun ensidige diskusjoner om kvaliteten.

Vi har ikke tid eller rom for å feile, men det åpnes det opp for når Bufdir råder til omfattende beslutninger basert på ensidige slutninger. Her er det viktig å se helheten.