Derfor er femårig barnevernutdanning riktig

Ødelegger vi studentene? «Lærer vi så mye om ulike teorier, modeller og konsekvenser rundt de avgjørelser vi tar at vi blir utrygge og kanskje også mer distanserte i rollen som barnevernspedagoger?» Dette spørsmålet ble reist av Therese Ole-Borgarsdotter Kirkemyr og Ann Kristin Jenssen, begge studenter ved USN, i Khrono 6. november.

Adressat er landets barnevernsutdanninger, og kanskje i særlig grad den nyetablerte femårige utdanningen i barnevern ved Universitetet i Agder som vi er tilknyttet.

Vi skal låne øre til alle kritiske innspill som kan bidra til bedre utdanninger både for studenter og de fagfelt disse etter hvert skal ut i – i vårt tilfelle statlig og kommunalt barnevern. Hensikten med å lære teorier og modeller er på ingen måte å gjøre studenter utrygge og distanserte i sin fremtidige yrkesrolle.

Vil fem sammenhengende studieår fjerne studenten fra praksis? Fratas studenter evnen til gode relasjoner gjennom utdanningen? Vårt svar er nei – og vi vil gjerne begrunne det ved å trekke frem fem punkt – ett for hvert studieår – og slik også vise noen biter av studiet vårt.

For det første: For å bli en god barnevernsarbeider må studenten bli oppmerksom på sine egne følelser, verdier, holdninger og selvfølgeligheter. Disse tematiseres blant annet i mentorgrupper der studenten får reflektere sammen med unge med barneverserfaring, ansatte i barnevern og på universitet. Her kobles teori og praksis sammen, og studentenes personlige utvikling står i sentrum.

For det andre: Studenten skal lære å møte mennesker i vanskelige livssituasjoner med ydmykhet og respekt. I tillegg til teoretisk kunnskap fordrer dette praktisk øvelse i gode menneskemøter, og ferdighetstrening er derfor lagt til kommunalt og statlig barnevern der studenter øver og reflekterer sammen med erfarne barnevernsarbeidere.

For det tredje: Praktisk arbeid og barnevernfaglig skjønn skal utøves i et komplekst felt – både alene og i et arbeidsfellesskap. Våre studenter er i ulike former for praksis i fire av sine fem studieår, totalt over 36 uker. Studentene veiledes av erfarne barnevernsarbeidere med veiledningskompetanse som er frikjøpt til denne oppgaven. Praksis følges av teoretisk undervisning. Samspill mellom praksis og universitet skal sikre at studentene jevnlig beveger seg mellom praktisk trening, teoretisk undervisning og kritisk refleksjon.

For det fjerde: Studentene skal ha solid kunnskap om barnevernets lover og rammeverk. I første studieår er forvaltningsloven et sentralt undervisningstema, deretter bygges sentrale juselementer inn hvert påfølgende studieår. Slik vil vi sikre at studentene etter endt utdanning har nødvendig kunnskap og forståelse om hvordan lovverket rammer inn barnevernets praktiske hverdag, og slik bedre kunne sikre rettsikkerheten til barn, unge og deres foreldre.

Les også:

FILM: Et grenseløst kjærlighetshungrende barn

For det femte: Studentene skal tilegne seg kunnskap fra praksis, fra barn, unge og foreldre – men også fra forskning og teori. Fremtidens barnevernsarbeidere skal også være endringsagenter som kan stille de viktige spørsmålene til – og om – barnevernets rolle på alle nivå. Solid teoretisk kunnskap fra ulike fag er derfor en helt nødvendig del av utdannelsen. Gjennom månedlige undringsverksted forsøker vi å trekke linjer mellom akademiske fag og framtidig yrkesutøvelse.

I sitt innlegg viser Kirkemyr og Jenssen til Barnevernsproffene som sier at de menneskene som har gitt mest av seg selv og oppført seg avslappet og ekte, er de som virkelig har satt spor på en positiv måte. Disse menneske er altså ikke barnevernspedagoger.

De skriver videre: «Mange barnevernspedagoger blir av ungdommene oppfattet som kalde og mer utilgjengelige. Satt på spissen kan en kanskje si at barnevernsproffene har en formening om at vi kunne gjort en vel så bra jobb i barnevernet uten utdanning». Også dette skal vi ta på alvor – og det er ingen grunn til å betvile disse opplevelsene. Det betyr ikke at vi er enig i selve argumentet – at ingen utdanning er identisk med et bedre utført arbeid.

Vi tror vi er enig i det essensielle – at barn, unge og familier skal møte kloke, varme, ydmyke mennesker. Dette kravet må vi aldri fire på. Men møtet alene er sjelden nok. Barnevernsarbeideren skal også kjenne til hvilken hjelp og støtte som finnes, og hvilke samarbeidspartnere som kan bidra. De skal kunne noe om konflikter, familiearbeid, vold og traumer – for bare å nevne noen få kunnskapsområder.

Les også:

Vi trenger mer juss i profesjonsutdanningene

De skal kunne noe om barns normalutvikling slik at de kan gjenkjenne avvik. De skal også ha god juridisk kunnskap slik at de vet hva som er lov – og hva som ikke er lov. Dette trenger de for å kunne yte god og riktig hjelp. De skal også ha kunnskap om strukturer og samfunnssystemer slik at de kan forstå hvordan endring er mulig også når barnevernets rammer ikke er gode.

Gjennom en femårig masterutdanning i barnevern ønsker vi å gi studentene mulighet til å arbeide med sin personlige profesjonelle utvikling gjennom integrering av kunnskap, reflektert utprøving og utforskning i praksis. Å tilegne seg teoretisk kunnskap kan gå forholdsvis raskt. Det handler om å lese, huske og gjengi. Å oppøve menneskemøtekompetanse krever derimot både tid og modning.

Kirkemyr og Jensen avslutter sin artikkel som følger: Vi ønsker å bli kompetente barnevernspedagoger som evner å sette positive spor hos dem vi kommer til å møte gjennom vårt arbeid. Med mer tilrettelagt utdanning så kan kanskje barnevernsproffene en dag i fremtiden stå foran andre barnevernspedagogstudenter å si at de beste saksbehandlerne de har møtt er de som har barnevernsfaglig utdanning.

Dette er også vårt ønske – og vi mener at en femårig praksisnær utdanning vil hjelpe oss nærmere dette målet.