Studiestart ved Universitetet i Sørøst-Norge i Porsgrunn, der barnevernspedagogikkutdanningen holder til. Foto: USN
Studiestart ved Universitetet i Sørøst-Norge i Porsgrunn, der barnevernspedagogikkutdanningen holder til. Foto: USN

Ødelegger utdanningen studentene?

Barnevern. Lærer vi så mye om ulike teorier, modeller og konsekvenser rundt de avgjørelser vi tar at vi blir utrygge og kanskje også mer distanserte i rollen som barnevernspedagoger, spør Sørøst-studenter.

Publisert   Sist oppdatert

Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) vil ha økt kompetanse i barnevernet og lengre utdanning. Barnevernsproffene etterlyser det menneskelige hos barnevernspedagogene og har en formening om at de beste saksbehandlerne er de som ikke har barnevernsfaglig utdanning.

Gjør mengden teoretisk kunnskap som læres gjennom studiet at vi blir mer forknytte og redde for å tråkke feil?
USN-studenter
Barnevernspedagogikk

Vi studerer til å bli barnevernspedagoger ved Universitetet i Sørøst-Norge. Utdanningsløpet for å bli barnevernspedagoger er i forandring. En Bufdir-rapport fra 2019 slår fast at kompetansen i barnevernet må heves.

Rapporten peker på at Norge har Nordens korteste utdanning for arbeid i barnevernet. Bufdir ønsker at 80 prosent av dem som arbeider i barnevernstjenesten skal ha utdanning for arbeid med barn og unge tilsvarende mastergrad. Mer utdanning synes altså å være svaret på behovet for økt kompetanse.

Per dags dato er Universitetet i Agder den eneste utdanningsinstitusjonen som tilbyr masterstudium i barnevernspedagogikk. Det går over 5 år. Det finnes også en 3+2 modell som innebærer at studenter tar 3-årig bachelorgrad og deretter går videre med to år på masterstudiet. Utdanningsinstitusjonene som tilbyr 3+2 modellen er OsloMet, NTNU, og Universitetet i Stavanger.

Gjennom studieårene har vi jevnlig jobbet sammen med Barnevernsproffene, som er ungdom som har erfaringer fra barnevernstjenesten. De jobber ved Forandringsfabrikken der de sammen med veiledere reiser rundt i utdanningssystemet for å dele av disse erfaringene.

Flere av barnevernsproffene har i denne sammenheng, som vi nevnte innledningsvis, gitt uttrykk for at de beste saksbehandlerne er de uten barnevernsfaglig utdanning. Spørsmål som har vært stilt i kjølvannet av deres innspill, er om vi mister evnen til å få til gode relasjoner gjennom utdanningen vår? At mengden av teoretisk kunnskap som læres gjennom studiet gjør at vi blir mer forknytte og redde for å tråkke feil? Eller mer spissformulert: Ødelegger utdanningen oss?

Barnevernsproffene presiserer at de menneskene som har gitt mest av seg selv og oppført seg avslappet og ekte, er de som virkelig har satt spor på en positiv måte. Disse menneske er altså ikke barnevernspedagoger.

Mange barnevernspedagoger blir av ungdommene oppfattet som kalde og mer utilgjengelige. Satt på spissen kan en kanskje si at barnevernsproffene har en formening om at vi kunne gjort en vel så bra jobb i barnevernet uten utdanning.

Det vi har diskutert i etterkant av møtene med barnevernsproffene, er om en gjennom utdanningen som skal gjøre studentene til kompetente barnevernspedagoger heller bidrar til mer usikkerhet og en redsel for å gjøre noe feil. Lærer vi så mye om ulike teorier, modeller og konsekvenser rundt de avgjørelser vi tar at vi blir utrygge og kanskje også mer distanserte i rollen som barnevernspedagoger?

På barnevernspedagogstudiet lærer vi teoretisk hvordan vi skal opptre profesjonelt i møtet med barnet og dets familie. Selve erfaringen med hvordan en slik profesjonalitet skal utøves og hva det egentlig innebærer å være profesjonell i yrkesutøvelsen, henger litt mer i løse luften.

Faglig skjønn for eksempel, er en viktig egenskap alle barnevernspedagoger bør ha god kjennskap til. Men hvordan kan dette læres uten å erfare det? Vi lærer ikke å utøve faglig godt skjønn ved å sitte i en forelesningssal. Vi trenger praksis.

Gjennom dagens bachelorutdanning på Universitet i Sørøst-Norge har vi kun to praksisperioder à 10 uker. Vi tenker dette er for lite praksis til at vi skal kunne bli trygge i å utøve vår profesjon. Samtidig erfarer vi gjennom de praksisperiodene vi har, at det er viktig å ha et teoretisk og faglig godt fundament i bunnen når vi skal møte barna og deres familier.

Det teoretiske grunnlaget gjør oss i stand til å se situasjoner og familier fra ulike perspektiv og vi blir bedre til å danne oss et helhetsbilde. I tillegg gjør teoretisk kunnskap oss i stand til å ta veloverveide avgjørelser som er hensiktsmessige for dem vi skal hjelpe.

Men det faglige fundamentet i seg selv er altså ikke nok. Om vi ikke klarer å skape en relasjon og få til et godt samarbeid, er det vanskelig å gi god hjelp. Vi må også ha en personlig kompetanse som gjør oss i stand til å nyttiggjøre oss den teoretiske kunnskapen på en hensiktsmessig måte. Vi må lære oss å bli trygge i relasjonene mellom oss som profesjonsutøvere og dem vi skal hjelpe.

Det vil si at det er ikke et spørsmål om vi trenger utdanningen eller ikke. Vi trenger utdanning og den ødelegger oss ikke. Spørsmålet er heller hvordan utdanningen kan legges opp på en mer hensiktsmessig måte. Det er viktig å diskutere innhold og ikke bare omfang.

For oss er det ikke tilstrekkelig med en utvidelse av utdanningen for å få økt kompetanse. Kanskje bør det utarbeides en løsning som ivaretar det teoretiske grunnlaget vi får gjennom dagens bachelorutdanning, samtidig som det tilrettelegges for mer praktisk erfaring. På den måten kan man utdanne barnevernspedagoger som har en mer sammensatt kompetanse.

Evnen til å inngå i relasjoner med mennesker må utvikles i det virkelige liv og gjennom egne erfaringer. Vi trenger derfor mer praksis i utdanningen. I tillegg ønsker vi oss en styrking av koblingen mellom teori og praksis. Det er følgelig ikke snakk om enten teori eller praksis, men om en tettere kobling. Slik vil vi gjennom utdanningen få kunnskap og erfaring som gjør at vi blir bedre og tryggere i å utøve det faglige skjønnet som er helt sentralt når vi skal arbeide med mennesker. Økt kompetanse handler derfor etter vår oppfatning ikke bare om antall år, men om utdanningens innhold og om samspillet mellom teori og praksis.

Vi ønsker å bli kompetente barnevernspedagoger som evner å sette positive spor hos dem vi kommer til å møte gjennom vårt arbeid. Med mer tilrettelagt utdanning så kan kanskje barnevernsproffene en dag i fremtiden stå foran andre barnevernspedagogstudenter å si at de beste saksbehandlerne de har møtt er de som har barnevernsfaglig utdanning.