Utdanning på nett har ikke blitt den suksessen man hadde håpet på

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Tradisjonelt var det meningen at universiteter skulle gi studentene sine en forankret utdanning som skulle muliggjøre utviklingen av kritisk tenking, og viktigst av alt, å lære hvordan en lærer. Når vi nå går inn i informasjons/digitalalderen så er kunnskap og ideer essensielle kilder til økonomisk vekst. Således får utdanning, som kilden til den kunnskapen, en enda mer kritisk rolle enn tidligere.

I det siste har det pågått en diskusjon om bruken av digitale enheter i undervisning, for å utruste studentene våre til å være en fremtidig internasjonalt konkurransedyktig arbeidsstyrke. Det antas (i noen grad korrekt) at digitalisering vil fungere som et muliggjøringsverktøy for at lærerne skal kunne forbedre produktiviteten og kvaliteten på undervisningen. Regjeringen har pøst på med penger til digitalisering av utdanning, noe som har hatt lite effekt på frafallsraten på nær 50 prosent (halvparten av bachelorstudentene fullfører ikke på normert tid, 2019).

Og det var ikke på grunn av mangel på utstyr eller digitalisering (digitization, på norsk skilles det ikke mellom digitization og digitalization selv om uttrykkene betyr forskjellige ting). Jeg kommer ikke til å gå inn på frafallsproblemet, det diskuteres i dybden andre steder.

Nylig leste jeg et debattinnlegg i Khrono av professor Arne Krokan med tittelen «Digitalisering, ikke digital transformasjon», som en del av den pågående digitaliseringsdebatten i Norge. Jeg syntes innlegget var både interessant og engasjerende. Etter å ha lest det tenkte jeg å legge til noen punkter til den pågående diskusjonen, der noen av disse allerede har blitt presentert i den nylig publiserte boken min «Digital Transformation and its impact on society». De diskuteres også i de kommende bøkene «Digital Transformation and Supplemental Instruction» volum 1 til 3, som utgis i januar 2021 (contributor and lead coeditor).

Debatt arne krokan

Digitalisering, ikke digital transformasjon

Vær vennlig å tilgi omstendeligheten og lengden på dette innlegget. For å oppsummere, dette innlegget er delt opp i fire deler: (1) Problemet med definisjon, (2) Digitalisering i utdanning, og (3) Problemet med oppmerksomhet og fokus i klasserommet.

1. Definisjonsproblemet

Vi starter med digitiseringen, som betyr å endre formatet av informasjon fra analog til digital, eller med andre ord fra et fysisk format til et digitalt format. Et digitalt kart eller en digital bok som en e-bok er gode eksempler på det endelige produktet i digitaliseringsprosessen. Det er digitiseringen som gjør digitaliseringen mulig.

Med «digitalisering» mener vi å utnytte digitisering til å forbedre virksomhetsprosesser. Digitaliseringen av prosesser påvirker på sin side hvordan vi lever, kommuniserer, leker og arbeider. Den samlede virkningen av endringene kalles «digital transformasjon».

La oss ta en titt på de gamle papirkartene. Papirkart ble digitalisert. Så gjorde denne digitisering det mulig for andre applikasjoner (ved bruk av mobilteknologi) å hente posisjonen til en enhet på et kart. Dette ble fødselen til en hel rekke andre apper og enheter, deriblant de digitale GPS-kartene som viser oss til destinasjonen vår, og som også muliggjør Uber, Lyft og andre lokasjonsbaserte applikasjoner og prosesser. Her gikk vi fra digitisering til digitalisering til digital transformasjon. Resultatet av denne digitale transformasjonen har ført til en rekke spørsmål, deriblant tap av personvern, deregulering av taxitjenester etc. Det samme ser vi når det kommer til digitalisering av læringssystemer.

Jeg vil ikke snakke mer om digitisering, for selv om det er viktig, spiller det ingen stor rolle når det kommer til undervisning. Det er digitalisering og digital transformasjon som bekymrer meg.

De av oss som blir referert til som tidligere unge husker oppfinnelsen av Web 1, den statiske webben der du kun kunne se informasjon uten å kunne interagere med innholdet, eller spille av video eller lyd. Evolusjonen fra Web 1 til Web 2 var en stor forbedring. Den skapte en dynamisk Web, der brukere kunne interagere med innhold. Web 2 tillot opprettelsen av rangeringssystemer, som gjorde det mulig for brukere å rangere tjenestene de mottok fra dårlig til bra. Dette endret dynamikken mellom tjenesteleverandøren og kunden. Nå fikk brukeren et verktøy for å evaluere kvaliteten på tjenestene og produktene de mottok. Dette førte også til fremveksten av bedrifter som YELP.

• Les også: Ludvigsen og Dæhlen: Den doble digitaliseringen
  
• Les også: Lund: NOKUT retter ikke pekefingeren på sektoren

2. Digitalisering i utdanning

Utdanning på nett har ikke blitt den suksessen regjeringer og teknologer hadde håpet på. Men tilstedeværelsen av moderne duppeditter og kommunikasjonsenheter i klasserommet har også vist seg problematisk.

En studie publisert i Journal of Educational Psychology fant at studenter som hadde mobiltelefoner eller laptoper tilstede mens undervisning pågikk fikk fem prosent dårligere poengsum, eller en halv bokstavkarakter lavere, på eksamener enn studenter som ikke brukte elektronikk. (Glass & Kang, 2019).

En annen studie av Demirbilek & Talan (2018) viste at bruk av sosiale medier, samtidig som man prøver å følge undervisning, kan redusere elevens kapasitet til kognitiv prosessering, som fører til dårlig akademisk ytelse.

Enda en studie indikerer at et stort antall av universitetsstudenter bruker sosiale medier med større fokus på Facebook, som igjen påvirker de akademiske resultatene deres negativt. (Habes et al., 2018).

På samme måte fant en annen studie at sosiale nettverk påvirker akademiske resultater negativt. I tillegg avslørte studien at en strategisk studietilnærming ikke kunne påvirke de negative konsekvensene av sosiale nettverk på akademiske resultater (Rostaminezhad et al., 2019).

Det er et stort antall nye digitale teknologier som nå er tilgjengelige for bruk i klasserom. De fleste av disse teknologiene er der for å gjøre læringsprosessen morsommere og enklere. Videoer, animasjoner, simuleringsapper, klikkere og en drøss andre enheter brukes med et enkelt formål, og det er å holde på oppmerksomheten til studentene som finner det vanskeligere og vanskeligere å fokusere i mer enn en halvtime.

Instruktøren kan bruke all teknologien han/hun vil, men uten å fjerne eller forby alle andre forstyrrende enheter, slik som mobiltelefoner og nettbrett, vil det være en kamp i motbakke om studentenes oppmerksomhet.

Web 2 gjorde det også mulig å tilby emner online for noen akademiske institusjoner (fjernundervisning). Et av de mest seriøse forsøkene på internettbasert fjernundervisning refereres til som Massively Open Online Courses (Massivt Åpne Online Kurs), eller MOOC. MOOC ble startet i 2008. MOOC-kursene, i tillegg til tradisjonelt kursmateriell, tilbyr brukerfora, interaktive sesjoner, sosiale diskusjonsgrupper på nett, samt professorer og assistenter tilgjengelig på nett. Til tross for all denne støtten og teknologien er frafallsraten veldig høy. Frafallsraten er over 85 prosent (Onah et al., 2014; Ricart et al., 2020; Murray, 2019; Leonard, 2019).

• Les også: Trohjell: Et godt læringsmiljø er ledelsens ansvar
• Les også: Høivik: Opplæring av staben og felles kvalitetsnormer

3. Oppmerksomhets- og fokusproblemet i klasserommet

Hjernen vår og oppmerksomhetsspennet vårt påvirkes av de digitale teknologiene og mengden informasjon hjernen vår blir bombardert med. Ifølge Dr. Spitzer (2012) har muligheten til å Google og lagre informasjon, og å multitaske med digitale enheter redusert evnen til å memorere, senket konsentrasjonsevnen og svekket kognitive og læringsfunksjoner.

Vi ser allerede effekten av dette i barna våre. De er ikke lenger interesserte i opprinnelsen til problemer. De vil ha løsninger, og de vil ha dem nå. Google er både en velsignelse og en forbannelse. Nå som vi endres digitalt, så gjør også barna våre det. Nå som det blir enklere å kontakte mange, blir det vanskeligere å kjenne bare noen få.

Som Robin Dunbar (2010), professor i evolusjonsantropologi ved Oxford University skriver i boken sin «Hvor mange venner trenger man», man trenger ikke så mange. Maksimum er i følge Dunbars utregninger 150. Ifølge Dunbar kan grupper på færre enn 150 individer generelt fungere på førstenavnsbasis – medlemmer kan faktisk kjenne, i ulik grad, alle i gruppen. Grupper på flere enn 150 pleier å overgå enkeltmedlemmers kapasitet til å holde orden på den sosiale kompleksiteten, som betyr at, slik som store bedrifter, trenger de hierarki og ledelse for å ivareta overkommelige gruppestrukturer.

På den lavere skalaen finner vi Degges-White (2019), professor og styreleder av Rådgivnings- og høyere utdanningsdepartementet av Northern Illinois University. Ifølge henne kan vi være ganske fornøyde med bare fem venner. Se nå for dere studenter med flere hundre «venner» på Instagram, Facebook etc. som trenger likes og svar. Det tar all energien og oppmerksomheten, som begge er korttidsoppmerksomheter.

For å gå tilbake til bruken av digitale enheter i undervisning, må vi ta til etterretning at årsakene til problemene vi nå møter er mange, og befinner seg andre steder. Med mindre vi adresserer disse problemene, så adresserer vi bare symptomer. Hvis vi ignorerer effekten av digitalisering i samfunnet vårt, kan det være at vi ikke får de positive resultatene av digital transformasjon som forkjemperne snakker så varmt om.