Debatt arne krokan

Digitalisering, ikke digital transformasjon

Å bruke pdf, powerpoint eller zoom skaper ingen fundamentalt endrede betingelser for læring. Dette er hva en ville kalle digitalisering og ikke digital transformasjon, poengterer professor Arne Krokan.

Fenomenet digital læring finnes ikke, skriver Arne Krokan, og legger til: All læring foregår inne i hodene våre, og der er prosessene analoge. Det som er digitalt er stimuliene som kan føre til læring.
Fenomenet digital læring finnes ikke, skriver Arne Krokan, og legger til: All læring foregår inne i hodene våre, og der er prosessene analoge. Det som er digitalt er stimuliene som kan føre til læring.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Digitalis ruptimus vulgaris. Det høres ut som latin, -uttrykk sammen er satt sammen av to komponenter. Digitalis er det latinske navnet på revebjelle, en plante som ble brukt til hjertemedisin, men som var giftig i store mengder. Det gjelder å finne balansen i livet.

Ruptimus vulgaris var det latinske navnet humoristen Kjell Aukrust ga «vusvol», en liten hjemmekjær skapning med sans for tette sosiale relasjoner. Vusvolen må vel betraktes som en form for nasjonalskatt all den tid tegningene av den er i Nasjonalmuseets eie.

La nå dette være en liten innledning til et innlegg i debatten om digitalisering av høyere utdanning. I passe doser er det bra, for mye er dårlig, og så må vi ikke glemme det sosiale aspektet.

Fakta

Les også

Det er 8 år siden jeg ga ut en bok om IKT og læring gjennom sosiale medier med tittel «smart læring». Hensikten med boken var å formidle egne erfaringer i en faglig ramme der både den digitale skolehistorien ble tegnet opp og mer dyptgående spørsmål som hva digitale medier gjør med oss og hva den gjør med selve strukturen i hjernen tatt opp. Ambisjonen var å belyse spørsmål i grenseland mellom teknologi og læring, og relaterte problemstillinger.

I vår har det vært mange innlegg i debatten om digitalisering av høyere utdanning, både med negativ og med positiv valør. For et år siden ga regjeringen ut sin digitaliseringsstrategi der fokus legges på digital transformasjon, på hvordan vi kan endre arbeidsprosesser og grensesnitt mellom ulike organisasjoner, mer enn hvordan en bytter ut papir og fysiske møter med skjerm. Å bruke pdf, powerpoint eller zoom skaper ingen fundamentalt endrede betingelser for læring. Dette er hva en ville kalle digitalisering og ikke digital transformasjon.

En digital transformasjon tar utgangspunkt i at en endrer arbeidsprosesser fundamentalt, og for oss som har ansvar for studenters læring tenker jeg at dette begynner med at vi i større grad legger vekt på studentenes læringsprosesser enn på det vi kaller undervisning. Det har dessverre i stor grad vært slik at undervisning har bestått i forelesninger med tilhørende øvingsoppgaver, uten at en har stilt spørsmål ved om det er den smarteste eller mest effektive måten å legge til rette for studentenes læring. Siden en stadig større del unnlater å møte til forelesninger, gir vel svaret seg selv ...

For det første finnes ikke fenomenet digital læring. All læring foregår inne i hodene våre, og der er prosessene analoge. Det som er digitalt er stimuliene som kan føre til læring.

Arne Krokan, professor ved NTNU

Selv har jeg vært rimelig digital i mer enn 20 år og har testet ut en rekke mer studentaktive læreformer. I vår måtte mine studenter kjøpe sitt eget domenenavn, kjøpe plass på webhotell, installere Wordpress blogg-software og Google analytics. Studentene fikk en times skjermvideo som forklarte hvordan de kunne gå frem for å få til dette, og alle fikk det til!

Men dette var bare starten, for allerede fra første uke måtte de skrive to obligatoriske blogginnlegg per uke, og de risikerte trekk i karakter dersom de leverte for seint. Hva var effekten av dette? Etter fem måneder som skribenter har de aller fleste blitt svært flinke til å formidle innhold de får fra gjesteforelesninger og til å løse oppgaver de får, slik som for eksempel å reflektere over hvordan de lærer best. Gjennom egen handling og krav om kontinuerlige innleveringer utvikles både kunnskap, holdninger og ferdigheter, og dette er bare ett eksempel på hvordan læreprosesser kan endres ved hjelp av digitale tjenester.

I en digital transformasjon handler det ikke lenger om forelesninger eller øvingsoppgaver på nett, men om hvordan vi iscenesetter gode læreprosesser basert på ulike teorier og forståelser av læring. Det behaviouristiske perspektivet setter fokus på hvordan vi kan skape positive forsterkere, som igjen er viktig for motivasjon til å arbeide. Kan vi få medstudenter til å bidra her? Det kognitive perspektivet handler om å forstå sammenhenger, -om å forstå betydningen av termer og hvordan ulike fenomen relateres til hverandre. Dette kan vi illustrere gjennom tankekart eller for eksempel en ordsky. Det sosialkonstruktivistiske perspektivet handler om hvordan vi lærer i samspill med andre, gjennom å sjekke om vår forståelse og forklaringer gir mening for andre.

I tillegg til disse tre klassiske teoriene om læring har det de siste tjue årene vokst frem en teori om læring i digitale nettverk kalt konnektivisme, der fokus i hovedsak er på hvordan vi kan etablere våre egne personlige læringsnettverk. Jeg tenker at dette antakelig er noe av det viktigste våre studenter har med seg ut av universitetet, -en kompetanse til å finne ut hvordan de kan lære, hvordan de kan vurdere kvalitet på ulike kilder etc.

Norske politikere har i år forent seg om et nytt krav om arbeidslivsrelevans overfor universitetssektoren. Dette kan vanskelig tolkes annerledes enn at sentrale politikere ikke har tillit til at sektoren selv legger nok vekt på dette aspektet, -at studentene også skal kunne fungere i en faktisk jobb etter endt utdanning.

Når konsulentselskapet McKinsey rekrutterer nye medarbeidere blir kandidatene satt til å spille et dataspill. De skal få økosystemet på et korallrev til å fungere. Hvorfor? Fordi de ønsker å finne ut hvordan kandidatene tenker mer enn hva de kan eller hva slags kunnskap de er i besittelse av.

Da Universitas for et par år siden spurte bedrifter som nylig hadde ansatt kandidater fra institusjonen om hva de la mest vekt på ved ansettelsen, var karakterer ikke en gang blant de tre viktigste punktene. De viktigste var evnen til å arbeide sammen med andre og evnen til å lære på egenhånd. Da er det paradoksalt at en må skrive under på ære og samvittighet at en ikke har samarbeidet med noen for at en skal slippe ut fra universitetet.

hvor bringer dette oss?

For det første finnes ikke fenomenet digital læring. All læring foregår inne i hodene våre, og der er prosessene analoge. Det som er digitalt er stimuliene som kan føre til læring. I prosessene med å designe nye læringsstrategier bør vi ha de klassiske teoriene om læring i bakhodet og vi bør ha god innsikt i nye digitale tjenester som kan brukes til å iscenesette varierte læringsdesign basert på de ulike teoriene om læring .

Vi bruker for eksempel sosiale bokmerker som Diigo for å dele «favoritter» eller bokmerker med andre. I klassene etablerer vi praksisfellesskap ved å bruke gruppefunksjoner i sosiale medier. Vi bygger nettverk og faglige kontakter gjennom LinkedIn, i tillegg til en rekke andre digitale tjenester.

Jeg tenker at vår oppgave som læringsdesignere (det heter kanskje emneansvarlige ...) er å bidra til og skape nysgjerrighet med hensyn til tematikken som skal formidles slik at det etableres nødvendig motivasjon for å arbeide med de aktuelle problemstillingene, i tillegg til å gi gode forklaringer på vanskelige fenomen.

I mine egne nettbaserte læringsdesign bruker jeg korte videoer som gjerne gir en oversikt eller spissformulering av et tema, -tekster som går mer i dybden og som peker videre til aktuelle ressurser og fagmiljøer gjennom lenker, -quizzer som har som formål å sette søkelys på de viktigste temaene, -diskusjons-/refleksjonsoppgaver som skal sette eget tankeapparat i gang, -ordskyer som setter egen forståelse i relasjon til hva andre mener om samme fenomen, -digitale oppslagstavler der studentene kan poste lenker til aktuelle faglige ressurser sammen med en kort ingress som viser hvorfor dette er interessant, samt en del andre tjenester.

En av fordelene med slike digitale læringsdesign er at det også er lett å legge inn løpende evalueringer og vurderinger, uten at det tar særlig mye tid å gå gjennom dem.

Eksempel på bruk av evaluering av digital læringsressurs.

På den måten kan læringsressursene forbedres kontinuerlig gjennom deltakernes innspill.

Om du ønsker kan du selv sjekke hvordan et slikt design kan fungere her. Du må aktivt melde deg på kurset, men det følger ingen forpliktelser med dette.

Kanskje kan dette være en mulig vei å gå for å utvikle mer interessante læringsdesign som kan kombineres med de gode fysiske møtene på en måte som ikke bare er en passiv auditorieopplevelse, men som gir grunnlag for mer studentaktive læringsprosesser.

Digitalis ruptimus vulgaris!

Fire innlegg i Khrono i juli 2020 om digitalisering:

Powered by Labrador CMS