Opplæring av staben og felles kvalitetsnormer

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Universitets- og høgskole-sektoren i Norge utvikler nå nye kvalitetskrav til undervisning på distanse. Studentene er utålmodige. Lærerne vil ikke gjøre mer gratis på dugnad.

Tre innlegg om dette i Khrono i juli 2020:

• Ludvigsen og Dæhlen: Den doble digitaliseringen
• Lund: NOKUT retter ikke pekefingeren på sektoren
• Trohjell: Et godt læringsmiljø er ledelsens ansvar

Dette er en viktig samtale og vi bør bringe inn flere stemmer.

Amerikaneren Phil Hill skriver en populær blogg om digitale utviklingstrekk i USA. Nå i juli har han tatt for seg femte utgave av rapporten Changing Landscape of Online Eduction. Den er basert på svar fra de ansvarlige på litt over 300 institusjoner. (Se CHLOE 5: The Pivot to Remote Teaching in Spring 2020 and Its Impact fra mai 2020)

Av dette kan vi lese ut hva som er prioriterte tiltak kommende studieår:

1. Opplæring av lærene.
2. Bruke felles digital teknologi.
3. Sette minimumsstadarder for samspillet lærer/student.
4. Sette minimums kvalitetskrav.
5. Forsterket orientering/veiledning til studentene.
6. Felles kurs-format.

Dette kan vi redusere ytterligere til tre kategorier etter viktighet:

• Definere formelle kvalitetskrav (3 og 4)
• Opplæring (1 og 5)
• Standardisering (2 og 6)

Det betyr kan vise at det viktigste er digitale kompetanse, – at utøverne kan utføre det digitale arbeidet sitt godt i tråd med velkjente normer. Da må vi utvikle disse normene.

Det er heller ikke uten betydning, men underordnet at dette skjer i et enkelt format eller en enkelt teknologisk løsning.

Når det gjelder det siste, må man skille mellom produkt og produkttype. Standardiseringen skjer i dag som SaaS – Software as a Service – med sterkt innslag av HTML, dvs. det siste. Plattformleverandørene her Amazon, Google, Microsoft og Alibaba. Det er de som holder kommandohøydene. Det viktige for UH-sektoren er om man kan publisere åpent og nasjonalt/internasjonalt.

I sum peker dette mot en sosial-konstruktivistiske løsningsmodeller. Man tar hensyn til og behersker teknologi uten å forfalle til teknokrati.

Det er også interessant å se på teknologisk typologi. Her viser rapporten at LMS og video-konferanser var i allmenn bruk eller svært utbredt våren 2020.

Amerikanske studenter har så uttalt seg temmelig kritisk til denne undervisningen.

Rapporten viser også noe annet påfallende: Institusjonene bruker i liten grad digitale løsninger som er laget av andre. Det den kaller eTextbooks er brukt i noe grad, mens 2/3 av institusjonene ikke bruker online kursmateriell fra 3. part.

Her må det til en endring i vane og kultur.

Men dette blir nok, som med så mye, et økonomisk spørsmål. I Norge sitter det langt inne for institusjonene, direktoratnivået og departementet å ta inn over seg at digitalisering er en dypere omlegging enn overgangen fra høgskole til universitet. Men det er dette strategiene utsier. De er laget av de selvsamme instansene har utviklet. Den store utgiftsposten i universitetsomleggingene er utgifts-posten er Ph.D.-programmene.

Om vi operasjonaliserer de mange strategiformuleringene vil de kreverdigitalt orientert ny-, etter- og videreutdanning av tilsvarende gehalt.

En dypere digitalisering av de ca 12.000 unike studiepoengene ved OsloMet svarer kanskje til 1.500 digitale læreverk. Om vi deler nasjonalt og tar 1/3 av dette over 5 år må institusjonen ta ansvar for 100 titler pr år tilsvarende 30 årsverk. FoU-innsatsen er mangedoblet dette.

På sikt er det utviklingen av slike ressurser som kan være bærebjelke i omleggingen. Det fordrer villighet og åpenhet til både å lage materiale for det nasjonale nivå, gjøre det åpent og så faktisk å bruke slike delte ressurser.

Her er rapportens hovedtall (se under) i grafisk form ordnet etter utbredelse. Som man ser er hovedvekten lagt på å utvikle faglærernes kompetanse (i grønt + blått til venstre) mens felles kurs-oppsett (templates) er minst utbredt.