Debatt ● hagen og heggernes
Urovekkende mangler i nasjonal digitaliseringsstrategi
Utkastet for digital omstilling fra Kunnskapsdepartementet adresserer i liten grad hvordan fremtidens akademia, arbeids-, og samfunnsliv vil se ut.
Universitetet i Bergen Margareth Hagen
Universitetet i Bergen Pinar Heggernes
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
DIGITALISERING| Arbeidslivet og yrkene gjennomgår en gjennomgripende digital transformasjon hvor arbeids- og forretningsmetoder, tjenester og produkter endrer seg drastisk. Helsepersonell, jurister, saksbehandlere på mange ulike felt og mange andre yrkesutøvere kommer i økende grad til å basere sine beslutninger på kunnskap produsert av digitale verktøy og metoder. Dette gir nye og foreløpig uante muligheter, samtidig som det har sine begrensninger og utfordringer.
Det er vesentlig at utdanningene tilpasser seg den nye hverdagen slik at kandidatene som utdannes er i stand til å forstå teknologien og metodene som ligger bak verktøyene de kommer til å forholde seg til, og er i stand til å bedømme feilmarginer i beslutninger og risikoer for forskjellsbehandling. Dette gir store utfordringer til utdanningsinstitusjonene. Vi kan ikke forespeile i dag hvordan arbeids- og samfunnslivet kommer til å være om 10, 20, 30 år, men vi kan være sikre på at digital forståelse, kunnskap og kompetanse vil være grunnleggende.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Det er derfor av stor betydning for vår sektor at Kunnskapsdepartementet arbeider med en ny strategi for digital omstilling i universitets- og høyskolesektoren med det målet at universiteter og høyskoler skal bidra med den kompetanse og kunnskap som samfunnets innbyggere, bedrifter og offentlige etater trenger. Dessverre kommer utkastet som nå foreligger til kort på vesentlige områder.
En nasjonal strategi må ta høyde for hvor langt den digitale omstillingen har kommet og hvor stort omfang den kommer til å ha. Fremtidsperspektivet må vektlegges tungt. Vi er derfor urolig over å konstatere at utkastet vi har fått i liten grad adresserer hvordan fremtidens akademia, arbeids-, og samfunnsliv vil se ut.
Det er også bemerkelsesverdig at strategiutkastet ikke nevner kunstig intelligens i det hele tatt. Digitalisering i dag er tett tilknyttet metoder innen kunstig intelligens og maskinlæring.
Det aller viktigste er å anerkjenne at en fremtidsrettet strategi ikke ensidig bør vektlegge en verktøysorientert forståelse av digital kompetanse. Vi mener at forståelsen av metoder og algoritmer som ligger bak digitale verktøy vil være avgjørende for å kunne bedømme ikke bare mulighetene, men også begrensningene de gir. Digitalisering gir fantastiske muligheter, men også vanskelige etiske dilemma, store utfordringer rundt overvåkning og personvern, digital sikkerhet, utenforskap, diskriminering og urettferdig behandling, utydelige skiller mellom sann og falsk informasjon, og mulighet til å påvirke. Universitetenes tilnærming må legge vekt på kunnskap om disse utfordringene.
Det er også bemerkelsesverdig at strategiutkastet ikke nevner kunstig intelligens i det hele tatt. Digitalisering i dag er tett tilknyttet metoder innen kunstig intelligens og maskinlæring. Kunstig intelligens har eksistert som fagfelt i 70 år, men de siste ti årene har det funnet stadig nye anvendelser, i stor grad takket være nye og billigere måter å samle inn og lagre enorme datamengder og spor etter menneskelig aktivitet på. Under lanseringen av regjeringens nasjonale strategi for kunstig intelligens i 2020, sa daværende digitaliseringsminister Nikolai Astrup: «Vi må slutte å utdanne leger og sykepleiere som ikke kan noe om kunstig intelligens, vi må slutte å sende folk på landbrukshøyskolen uten at de lærer noe om kunstig intelligens».
Kunnskapsinstitusjonene har vist at de tar kunstig intelligens på alvor ved at flere av nasjonens universiteter, høyskoler og forskningssentre gikk sammen om å danne NORA – Norwegian Artificial Intelligence Research Consortium allerede i 2018, som har som mål å fremme norsk forskning og utdanning relatert til kunstig intelligens.
For oss som universitet er det nødvendig og en plikt å utdype kunnskapsbegrepet tilknyttet digitalisering. Forsknings- og utdanningsmetodene i fagene endrer seg på grunn av digitale verktøy, men enda viktigere for fremtiden er det at selve forskningen, forskningstema og forskningsfelt, og som følge av dette også utdanningsfelt, endres. Fagområder som selv ikke nødvendigvis tar i bruk digitale verktøy bidrar allerede i stor grad til forskning og utdanning innen digitalisering ved å sette søkelys på viktige problemstillinger.
Spesielt kommer det viktige bidrag fra samfunnsvitenskap, humaniora, juss og psykologi når det gjelder forskning på for eksempel hvordan digitalisering endrer oss som mennesker og måten vi forholder oss til hverandre på, hvordan den geopolitiske maktbalansen endrer seg i verden som følge av digitalisering, hvordan kriger mellom nasjoner flyttes over på digitale arenaer, og hvordan rettigheter til å bruke digitale spor som vi setter reguleres. En nasjonal strategi bør ikke kun rette seg mot fagområder som endrer seg på grunn av bruk av digital teknologi i selve faget, den bør også adressere hvordan andre fagområder er i ferd med å endre seg på grunn av digitalisering av samfunnet generelt.
En så viktig strategi burde også knytte seg tettere mot viktige internasjonale initiativ, som EUs “A European approach to artificial intelligence” og “Digital skills and jobs”, og ikke minst mot andre viktige nasjonale dokumenter, som Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som nå revideres. Vi anerkjenner at sektoren er mangfoldig, men håper at den endelige versjonen av strategien ikke så ensidig fokuserer på en instrumentell tilnærming, slik at den akademiske listen legges der den bør ligge.
