Debatt ● Knut H. Sørensen
Unyansert sutring fra instituttsektoren
Det er liten tvil om at universitets- og høgskolesektorens produksjon av høyt utdannede kandidater er vesentlig viktigere for innovasjon enn instituttsektorens bidrag, skriver Knut H. Sørensen.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Produksjonen og
sirkulasjonen av kunnskap har endret seg vesentlig i de siste 20-30 årene. Det
har vært lite refleksjon over forskningens rolle i den nye kunnskapsøkologien
utover allmenne observasjoner av at kunnskap fra forskning er blitt stadig
viktigere. I et oppslag i Khrono 22.2 med tittelen «UH-sektoren har vokst seks ganger
mer enn instituttene»
viser sentrale representanter for instituttsektoren ingen tegn til å undres
over hvilke endringer som har skjedd. De vil heller klage over at UH-sektoren
får for stor andel av forskningsmidlene i Norge.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Utgangspunktet for klagingen er noen enkle tall. I 2021 hadde UH-sektoren 17 635 FoU-årsverk, mot 10 187 i instituttene. Mellom 1991 og 2021 vokste altså antall FoU-årsverk i UH-sektoren med 200 prosent, mens instituttene hadde en vekst på 30 prosent. Forklaringen som tilbys er at det er noe galt med finansieringsmodellene. Det kan virke som om de intervjuede representantene for instituttsektoren vil at UH-sektoren skal slankes.
I boka Questing excellence in academia (åpent tilgjengelig) argumenterer Sharon Traweek og jeg for at universitetenes rolle i samspillet mellom forskning og samfunn har endret seg radivesentlig og bidratt til en ny kunnskapsøkologi. Ikke minst har det skjedd en dramatisk vekst i andelen av befolkningen som har høyere utdanning. Antallet studenter i Norge ble neste femdoblet mellom 1991 og 2021. Universitetene er dessuten blitt mer forskningsintensive. Det skyldes ikke minst en dramatisk vekst i tallet på doktorgradsstipendiater og postdoktorer som samlet utgjorde om lag 7700 FoU-årsverk i 2021, omtrent hele forskjellen mellom UH-sektoren og instituttsektoren.
Dette gjenspeiler en radikal endring i opplegget for forskerutdanning som blant annet innebærer at instituttsektoren ikke behøver å bruke så mye ressurser på dette. I tillegg er det langt mer samarbeid mellom ansatte i UH-sektoren og næringsliv og offentlig sektor enn tidligere. På denne måten strømmer kunnskap ikke bare fra, men også til UH-sektoren.
Ikke minst universitetsansatte spiller en nøkkelrolle i å syntetisere og vurdere holdbarheten og relevansen av ny kunnskap som følge av at undervisningen skal være forskningsbasert. Ferdig utdannede kandidater skal ha oppdatert kompetanse som gjør dem i stand til å tilføre næringslivet og offentlig sektor ny kunnskap. Riktignok kan disse sidene ved utdanningen bli bedre, men det er liten tvil om at UH-sektorens produksjon av høyt utdannede kandidater er vesentlig viktigere for innovasjon i både offentlig og privat sektor enn instituttsektorens bidrag – selv om det selvsagt også er betydningsfullt.
Instituttsektorens framvekst i etterkrigstiden var ikke bare et uttrykk for et økende behov for anvendt forskning og utviklingsarbeid, men også et uttrykk for mistro til at de daværende UH-institusjonene kunne bidra effektivt til å dekke dette behovet. Nå var symbiosen mellom disse institusjonene og forskningsinstituttene sterk, og det er den fortsatt om enn i andre former. UH-sektoren har i økende grad engasjert seg også i anvendt forskning, og arbeidsdelingen med instituttsektoren er mer uklar og flytende enn den en gang var.
Det gjenspeiler den økte kompleksiteten i den nye kunnskapsøkologien med langt større muligheter for gjensidig utveksling av kunnskap, erfaringer og behov mellom forskningsaktører og andre sektorer i samfunnet. I oppslaget i Khrono 27.2 Forskningsrådets tall viser at anvendt forskning taper virker det som om all forskning i UH-sektoren regnes som grunnleggende. Gitt at størstedelen av Forskningsrådets programmer har en anvendt profil, framstår dette som en merkelig antakelse, men oppslaget sier lite om hvordan Forskningsrådet har kommet fram til sine konklusjoner.
Lars Holden i Forskningsinstituttenes fellesarena hevder i oppslaget 22.2 at den relativt større veksten i UH-sektoren enn i instituttsektoren er en utvikling «stikk i strid med at verden trenger mer anvendt forskning». Og videre sier han at «resultatet blir at Norge legger mindre vekt på forskning som tar utgangspunkt i samfunnsutfordringene og mer på den forskerdrevne forskningen.» Slike påstander tyder på manglende kunnskap om de omfattende endringene som UH-sektoren har gjennomgått, ikke bare ved vekst, men ikke minst når det gjelder innholdet i forsknings- og utdanningsaktiviteten og omfanget av samspill med andre samfunnssektorer.
At forskerne i UH-sektoren bare er nysgjerrighetsdrevne og med langsiktige perspektiver er en myte. Flertallet er opptatt av samfunnsnytte og relevans. Det gjelder også for undervisning.
Det er sikkert et potensial for mer og bedre samarbeid mellom UH-sektoren og instituttsektoren. Å sutre ureflektert over UH-sektoren som «budsjettvinner» og kreve at en større andel av forskningsmidlene skal havne i instituttsektoren er neppe det beste utgangspunktet for å utnytte dette potensialet.
