Debatt ● jan messel
Universitetsstatus politisk skapt telle-byråkrati
Historieforsker vil skrote dagens system for akkreditering av universiteter.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forsker ved Senter for profesjonsstudier, OsloMet
Regjeringen har varslet at de vil revurdere mulighetene dagens høyskoler har for å bli universitet. Dagens system er for tungrodd. I mandatet til utvalget som skal se på det, åpnes det for at beslutningen kan ligge på et politisk nivå og ikke som i dag, hos Nokut.
Noen ser på dette som nok et signal om en uheldig og uønsket politisk styring av høyere utdanning. Men at dagens system skulle være noe å forsvare, tror jeg man være særdeles opptatt av målstyring og byråkratisk makt for å forstå.
Kravet om akkreditering av universiteter oppsto i forbindelse med Kvalitetsreformen i 2003. Da hadde Stavanger og Kristiansand i lang tid ønsket at de også skulle få et universitet og dermed bli anerkjent som viktige byer på linje med Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Senere hengte også Bodø seg på disse ambisjonene.
Lenge ble byenes ønsker stoppet av Gudmund Hernes sitt standpunkt om at Norge ikke hadde intellektuell og faglig kapasitet til mer enn fire universiteter. Men de regionale ambisjonene fikk gjenklang og støtte på Stortinget.
Da Mjøs-utvalget la fram sin innstilling i 2001, foreslo det at høyskoler skulle kunne bli universiteter ut fra et sett med både målbare og mindre målbare kriterier. Selve akkrediteringen skulle overlates til det nyopprettede Nokut.
Ikke overraskende, var det de direkte målbare kriteriene som ble valgt, rommet for skjønn skulle minimeres. Viktigst av disse kriteriene var kravet om at institusjonen skulle ha fire doktorgrader.
Arbeiderpartiet ønsket derimot at det skulle bli lettere, at det skulle holde med én doktorgrad. Det var de vordende universitetene i Stavanger og Kristiansand sterkt imot. For dem var det viktig med relativt strenge kvalitetskrav slik at ikke deres framtidige universitetsstatus skulle ha noe B-preg. Fire doktorgradsutdanninger var innenfor hva de kunne makte på rimelig kort tid.
Dagens system for universitetsakkreditering med andre ord i høyeste grad politisk skapt. Det har gitt stor makt til et telle-byråkrati.
Jan Messel, forsker ved Senter for profesjonsstudier (OsloMet)
Stortinget var som vanlig lydhøre for de regionale ambisjonene, og kravet om fire doktorgrader ble gjort gjeldende. Snart fikk vi fire nye universiteter: i Kristiansand (Agder), Stavanger, Bodø (Nordland) og i Ås, der Landbrukshøgskolen nærmest fulgte med i universitetsdragsuget.
Stjernø-utvalget foreslo i 2008 å samle all høyere utdanning i store, regionale universiteter. Kriteriet for å kunne bli et universitet var én doktorgrad og en viss størrelse på institusjonen. Det eksisterende systemet førte til etableringen av faglig svake doktorgrader, var et av argumentene.
Verken forslaget om en ovenfra-styrt strukturreform eller nye kriterier fikk politisk gjennomslag, selv ikke hos Stjernøs partifelle Tora Aasland, som da satt som utdanningsminister. Men det hadde festet seg en oppfatning om at mange høyskoler var for små til å kunne levere en tilfredsstillende kvalitet.
Da den borgerlige regjeringen tok over i 2013 brukte den litt tid på å tenke seg om og stanset muligheten for at høyskolene skulle kunne rykke opp i universitetsligaen. Men den innså etter en stund at universitetsstatusen kunne være en gulrot for å få gjennomført en strukturreform. Den åpnet derfor i 2015 for at høyskolene igjen kunne bli universiteter.
En snarvei ble også gjort tilgjengelig gjennom at høyskolene kunne fusjoneres inn i eksisterende universiteter. Mange gikk den veien.
Paradoksalt nok ble det Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) som først fikk universitetsstatus da denne nye muligheten åpnet seg. HiOA var allerede resultat av en fusjon mellom to høyskoler. En framtidig universitetsstatus hadde ikke vært nødvendig for å få dette til. HiOAs mulighet til å bli universitet var derfor resultat av en politikk beregnet på andre aktører.
Prosessen mot universitetsstatus var drevet fram av ledelsen og hadde bare lunken støtte hos de ansatte. Det var heller ingen støtte i de politiske og samfunnsmessige omlandet. Flere av byens stortingsrepresentanter, med Arbeiderpartiets Hadia Tajik i spissen var mot. Det samme var LO og NHO. Det var heller ingen lokal politisk backing, i sterk kontrast til steder som Stavanger, Kristiansand og Bodø. Interessen var nærmest fraværende.
I prosessen fram mot universitetsstatus forserte HiOA opprettelsen av doktorgradsprogrammer, fusjonerte inn flere forskningsinstitutter og stilte krav om førstekompetanse for ansettelser, alt drevet fram av kriteriene for å bli et universitet.
Fra å være et naturlig resultat av en faglig styrking der institusjonens egenart som profesjonsutdanner skulle ivaretas, ble streben etter universitetsstatusen en pådriver for å oppfylle visse målbare kriterier.
Dagens system for universitetsakkreditering med andre ord i høyeste grad politisk skapt. Det har gitt stor makt til et telle-byråkrati. Det frister institusjoner med universitetsambisjoner til å styre etter målbare kriterier. De kan både true disse institusjonenes egenart og utvanne oppfatning av hva et universitet skal være. At dette er et system å holde fast ved, har jeg vanskelig for å forstå. Om regjeringens endelig forslag vil være bedre, står igjen å se.
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
De nasjonale strateger — hvor ble de av?
Reagerer på upresis tallbruk om læreropptak
Topptidsskrift granskes etter påstander om fusk. Har mer enn 1000 norske artikler
Én av tre britiske studenter frykter universitetskonkurs
Norge trenger svenske forskningstilstander
Mest lest
Studenter utvist fra fransk universitet. Norske Anna frykter at hun står for tur
Ansettelsessaken i Bergen: En faglig tautrekking
Slik gjekk det då professoren spurte ChatGPT om litteraturtips
Reagerte på NTNUs språkbruk i økonomisak. — Gjør meg kvalm
Svensk dom over norsk akademia: For mykje kvantitet, for lite kvalitet