Debatt ● jon olav vik og kathrine frey frøslie
Universitets-Norge trenger mulighet til å dele pedagogisk nyskapning
For 25 år siden måtte du bytte telefonnummer hvis du ville bytte mobilselskap, ikke ulikt ordningen som gjelder for lærestoffet universitetsansatte utvikler i dag.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
DIGITALE LÆRINGSVERKTØY| Datasystemene som universitetene underviser gjennom, inneholder enorme verdier i form av lærestoff tilpasset våre studenter og læringsmål, laget av norske undervisere. Råderetten over dette stoffet må ligge hos universitetene, ikke hos leverandøren av læringsstøttesystemet. Slik er det dessverre ikke.
Vendor lock-in heter det på engelsk når du sitter fast i et kundeforhold. For eksempel måtte du i gamle dager bytte telefonnummer hvis du skulle bytte mobilselskap. Å informere alle kontakter om nytt nummer var såpass brysomt at de færreste orket, inntil myndighetene forskriftsfestet retten til nummerportabilitet. Vendor lock-in har ikke noe etablert navn på norsk, men forbrukerombudet brukte ordet produktlåsing om musikk som bare kan avspilles på utstyr fra én leverandør.
En slik innelåsing opplever vi som lager lærestoff ved norske universiteter. Vi utvikler nyskapende pedagogikk med individtilpassede oppgaver, automatisert mengdetrening og jukseresistent, rettferdig hjemmeeksamen for et tusentall studenter. Vi utveksler ideer og erfaringer med kolleger ved andre universiteter. Og vi har lyst til å dele det vi har laget, så andre kan ta det i bruk og videreutvikle god undervisning. Det nåværende datasystemet vårt er et hinder for dette.
Med få unntak bruker norske universiteter læringsstøttesystemet Canvas. Det oppleves omtrent som et bloggesystem à la Wordpress, som mange kjenner. Canvas leveres av selskapet Instructure, som vant en anbudsrunde i 2016. Systemet har mange gode sider. En utforskning av alle mulighetene som systemet åpner for, koster imidlertid en betydelig arbeidsinnsats. Store omlegginger er også arbeidskrevende. For at vi underviserne skal kunne utnytte vår egen tid og lærestedets ressurser, må vi kunne belage oss på langsiktig planlegging. Både egen kursutvikling, utviklerens omlegginger av et eksisterende system, og et eventuelt skifte til ny leverandør vil være ressurskrevende langt ut over normal drift.
Instructures innføring av nytt system for å lage og administrere oppgaver i Canvas er et eksempel på dette. Det fungerende systemet, Classic Quizzes, har et fungerende programmeringsgrensesnitt. Dermed kan vi både importere og eksportere oppgaver og resultater til og fra Canvas, vi kan automatisere jobben med å lage varierte øvingsoppgaver basert på én god idé, og dele idéer med hverandre på tvers av undervisningssteder og læringssystemer.
Men deres nye oppgavesystem kalt New Quizzes er fullstendig lukket. Det har verken import-/eksportfunksjon overfor andre læringssystemer, eller programmeringsgrensesnitt så vi kan automatisere repetitive operasjoner. Omlegging til det nye systemet vil kreve at vi manuelt legger inn eksisterende innhold på nytt; en kolossal arbeidsinnsats som ville vært bedre brukt på andre ting.
Når vi senere produserer nytt innhold her, har vi ingen brukbar måte å dele det med andre undervisere eller publisere eksempler til pedagogiske tidsskrifter. Vi får også den samme håpløse flyttejobben ved neste skifte av læringssystem. Vårt inntrykk er at de færreste studieavdelinger eller undervisere ved universitetene er klar over denne innelåsingen, eller potensialet som ligger i programmerbarhet.
For å gjøre vondt verre, har Instructure nå varslet at de avvikler gamle "Classic Quizzes" fra neste år av. Hvis ikke Universitets-Norge protesterer høylytt nå, mister vi muligheten til å videreutvikle vår nyskapende individualiserte eksamensløsning, masseproduksjon av mengdetrening for studentene, og andre pedagogiske nyvinninger som er planlagt i kjølvannet av dette. Det blir også nærmest umulig å dele stoffet med medpedagoger som ikke bruker Canvas.
Det er nå avgjørende at studieledere og dekaner (fakultetsledere) målbærer utdannings-Norges behov og interesser overfor Unit.
Frøslie og Vik
For vår egen del blir konsekvensen at vi ikke våger å fullt utnytte potensialet i Canvas. Vi legger heller mest mulig lærestoff utenfor Canvas' kontroll, bare med pekere dit fra det offisielle læringssystemet. Vi må kjøre safe heller enn å skape nytt, fordi studieadministrasjonen vår og leverandøren av Canvas ikke kan gi oss framtidsgarantier om portabilitet av lærestoff.
Slik behøver det ikke være. Vi ønsker oss en virkelighet der lærestoff og oppgaver kan flyttes mellom systemer (Canvas, Blackboard, Moodle, …) via felles filformater og åpne standarder som muliggjør interoperabilitet: muligheten til å plukke og mikse lærestoff laget i ulike systemer og på ulike læresteder. Standardene finnes (LTI, QTI), men etterleves dessverre ikke fullstendig av leverandørene. Dét skjer ikke før kundene krever, og selv verifiserer, at import, eksport og programmering av lærestoff fungerer som avertert. Leverandørene bør konkurrere om å tilby de beste verktøyene for å lage, vedlikeholde og formidle innhold, istedenfor å tviholde på kundene med tvang.
Å drive fram denne utviklingen er ikke en jobb for hver underviser alene. Hvert universitet har en studieavdeling og en IT-avdeling som yter support i læringssystemene. Disse har imidlertid lite direkte kontakt med leverandøren; dét er det Unit som har, Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning. Det er nå avgjørende at studieledere og dekaner (fakultetsledere) målbærer utdannings-Norges behov og interesser overfor Unit. Det handler om råderetten over lærestoff-verdier skapt av det norske fellesskapet.
Unit har makt å sette bak et krav om åpenhet og interoperabilitet. De burde ha teknisk ekspertise og politisk innsikt nok til å kreve og verifisere at alle typer lærestoff overlever transport både inn og ut av systemet. Hvordan skal vi ellers sikre arvesølvet av lærestoff til neste anbudsrunde?
