Debatt

Det er vi som har rettighetene til digitalt undervisningsmateriale

Det er vi som lager digitale læremidler har rettighetene til disse, akkurat som vi har rettighetene til våre lærebøker, skriver Olav Torvund.

Jusprofessor Olav Torvund ved Universitetet i Oslo, her i en tradisjonell undervisningssituasjon.
Jusprofessor Olav Torvund ved Universitetet i Oslo, her i en tradisjonell undervisningssituasjon.
Publisert Oppdatert

Nød lærer naken kvinne å spinne, og vitenskapelig ansatte å ta i bruk digitale hjelpemidler. Våren 2020 var en ekstraordinær situasjon hvor vi improviserte som best vi kunne. Nå har digital undervisning blitt en del av det normale.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Når digital undervisning hermetiseres i form av opptak, er det ikke lenger undervisning, men læremidler. Vi har plikt til å drive forskning og undervisning. Å lage læremidler, utover det vi eventuelt trenger i vår egen undervisning, omfattes ikke av våre arbeidsplikter. Det gjelder uansett om de er i analog eller digital form.

Vi som lager digitale læremidler har rettighetene til disse, akkurat som vi har rettighetene til våre lærebøker. Noen fra institusjonene tror at de har rettighetene, blant andre prorektor Toril A. Nagelhus Hernes ved NTNU, som sier dette til Universitetsavisa: «NTNU har rett til å bruke alt undervisningsmateriell som er blitt til ved hjelp av NTNUs ressurser.»

Hun tar helt feil, og avslører at dette kan hun ikke noe om. Det er elementær opphavsrett at den som står for den skapende innsatsen, med andre ord vi som for eksempel ager et digitalt læremiddel, har rettighetene til verket. Hvis institusjonen skal ha noen rettigheter, må det være i kraft av en eventuell avtale. Det er også elementært at en avtale må avtales, det er ikke noe universitetsledelsen kan bestemme ensidig og diktere overfor de ansatte.

Vi kan ha mange grunner til å ønske at institusjonen ikke skal kunne gjenbruke det vi har laget. En forelesning er noe som skjer der og da. Selv om det er mest monolog, er det alltid en kommunikasjon med tilhørerne. Et i praksis amatøropptak kan ikke erstatte en forelesning. Skal vi lage noe bedre, krever det mye mer. Det tar veldig mye mer tid enn å holde vanlig undervisning. Om vi har brukt en PC som tilhører universitetet eller ikke, er likegyldig. Svært mye gjøres på fritiden, som er mye mer verdt enn noe datautstyr. Mange, blant annet jeg, bruker eget utstyr.

Det er vi, ikke institusjonene, som avgjør om noe skal publiseres. Om det er en vitenskapelig artikkel, en lærebok eller digitale læremidler – det er det samme som gjelder.

Man kan gjerne inngå avtale om bruk av slikt materiale, men da skal de som lager det kompenseres for dette.

Det er vi som står faglig inne for det som eventuelt publiseres. Verden går videre og vi utvikler oss. Kanskje mener vi at det vi gjorde i fjor ikke lenger skal kunne brukes. Da er det vi og ingen andre som bestemmer at dette ikke lenger skal brukes. Vi må kunne trekke digitale læremidler tilbake når vi vil. At en byråkrat mener at det er «godt nok» er uten betydning. Dette er en lovbestemt rett vi har, og det er en rett som ikke kan fraskrives gjennom avtale.