Debatt ● Rune Todnem By
Universitetet i Stavanger er et dysfunksjonelt universitet
Åpent brev til styret ved Universitetet i Stavanger.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Kjære UiS-styret. Kjære kollegaer.
Takk for alt det harde arbeidet dere gjør for oss i disse usikre og utfordrende tider. Som så mange andre er jeg allikevel særs bekymret, og den bekymringen ble ikke mindre etter forrige ukes informasjonsmøte.
Jeg ser ingen klare signaler som tilsier at vi som universitet gjør det som skal til i det mulighetsrommet vi nå står i. Et mulighetsrom som blir mindre og mindre for hver dag som går. La oss ikke fortsette å bruke denne tiden til å håpe at alt vil ordne seg, skylde på eksterne faktorer, og beskytte status quo på alle nivåer (her er vi alle like ‘skyldige’ og ansvarlige).
Vi står sammen i en utfordrende omstillingsperiode, eller ‘krise’ som mange velger å referere til (ordet krise eksternaliserer ‘skyld’ = noe andre gjør mot oss/andres feil…). Men, dette er bare en krise om vi gjør det til en.
Vi har vokst oss fete, late, og ute av stand til å prioritere.
Rune Todnem By
Dagens situasjon er et resultat av uhemmet vekst som selvfølgelig ikke har vært bærekraftig — med større og større budsjett, år etter år — og mangel på en strategi som kan operasjonaliseres. Vi har vokst oss fete, late, og ute av stand til å prioritere.
Vi har mistet et helt år på å tro at den nødvendige innsparingen kunne dekkes med naturlige avganger. Dette var helt klart urealistisk ønsketenkning fra begynnelsen av, og vi lurte bare oss selv. Vi står nå i ferd med å miste enda mer tid gjennom å forvente at dekaner og direktører snur på enhver stein. Dekaner og direktører som alle representerer særinteresser, ledet av et rektorat som i seg selv representerer særinteresser.
Situasjonen er nå slik at det forventes at rektorat, dekaner, og direktører skal ta ansvar som en helhet. At de sammen skal ta ansvar for universitetets fremtid. Dette er videre ønsketenkning da det på samme tid planlegges underskudd på forskjellige nivå i organisasjonen — underskudd som skal beskytte enheter fra videre kutt; dårlig økonomistyring belønnes; det ansettes og forfremmes fremdeles over en lav sko flere steder (ikke nødvendigvis i samsvar med leveranse-/undervisningsbehov); og vi fortsetter å betale eksterne 20-prosentkollegaer for å kunstig øke forskningspoeng og status.
Jeg vil påstå at vi er det som på engelsk kalles ‘not fit for purpose’ — eller på godt norsk: dysfunksjonelle. Vi er et dysfunksjonelt universitet.
Min erfaring fra Storbritannia tilsier at det er universitetene som handler raskt og resolutt gjennom rasjonelle, strategiske beslutninger som kommer best ut av situasjonen vi nå står i. De som taper er de som oppførte seg som oss: som først lever i fornektelse, for så å gjøre altfor lite, altfor sent.
Vi må leve med måte. Vi må anerkjenne at vi selv har ansvaret for situasjonen vi står i, så vel som løsningen som trengs. Jeg tror vi nå trenger ekstern hjelp siden vi ikke har vist oss i stand til å bruke den interne kompetanse og erfaring vi sitter på. Tiden renner ut, og vi har allerede brukt for mye tid på å håpe at alt kan fortsette som før.
Dere sitter ved roret. Vær så snill: ikke sov. Ikke skyld på andre. Vi må sammen eie problem/mulighet og løsning.
