Debatt 13 uio-ansatte

Universitetet i Oslo trenger en kraftig renovering av egne bygninger, rutiner og systemer

Universitetet i Oslo har brutt anbefalingene fra arbeidstilsynet og forsømt sitt ansvar for å hindre asbestlekkasjer i Kristine Bonnevies hus. Den påfølgende håndteringen av denne asbestsaken avdekker en systemsvikt vi mener er mer graverende enn selve asbesten.

Denne beskjeden møtte de som har arbeidsstedet sitt i Kristine Bonnevies hus.
Denne beskjeden møtte de som har arbeidsstedet sitt i Kristine Bonnevies hus.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Fredag 9. april dukket en mann fra Universitetet i Oslos Eiendomsavdeling opp i gangene på Kristine Bonnevies hus. Han hang opp lapper på kontordører og dørene inn til laboratoriene der det stod: «Adgang forbudt - avvik tilknyttet asbeststøv». Han viste oss deretter et A4-ark med kart over seksjonen og markeringer av hvilke steder det var gjort funn av asbestholdig støv (25 av totalt 27 rom som ble testet i vår seksjon).

Vi fikk deretter ansvar for å si fra til øvrige kolleger som var på jobb om at de måtte avslutte for dagen. Dette var andre gang på ett år vi fikk dørene til arbeidsplassen vår stengt, helt uten forvarsel. Etter noen hektiske runder med mailutveksling viste det seg at heller ikke sjefen for seksjonen var informert, verken om de faktiske asbestfunnene eller den plutselige nedstengingen.

Det har den siste uken blitt funnet asbestholdig støv i hele Kristine Bonnevies hus. Alle etasjene i et av Universitetet i Oslos største bygg er rammet. Bygningen skal nå saneres trinnvis resten av året og antagelig et stykke ut i 2022.

Som en påfallende parallell til mye av kritikken som er rettet mot håndteringen av pandemien, ser det ut til at ingen ved Universitetet i Oslo har forsøkt å gjøre en forholdmessighetsvurdering av konsekvensene ved å stenge arealene, satt opp mot selve asbestrisikoen.

har imidlertid arealene blitt åpnet opp igjen i påvente av at saneringsarbeidet skal starte en gang i mai. Dette kommer etter mer enn to uker med nedstenging og krav om fullt beskyttelsesutstyr for å hente ut essensielle ting. Risikoanalysen, som vi må anta ligger til grunn for denne avgjørelsen, er i skrivende stund ikke offentliggjort for de ansatte.

Naturligvis er informasjonsbehovet hos de ansatte stort i en slik situasjon. Masterstudenter skal levere oppgaver, mens PhD-stipendiater, postdoktorer og forskere skal produsere forskning av «høy internasjonal standard» på tross av korte kontrakter.

Uten forutsigbar tilgang til laboratorier blir det ingen master -eller doktorgrad og dermed svært dårlige utsikter til en videre akademisk karriere. Ikke minst er denne type hendelser, dersom de blir stående ukompensert, med på å redusere konkurransedyktigheten til forskningen som gjøres i Norge.

Vi vet ennå ikke når arealene skal stenges ned igjen for sanering. Hva nå med de mange kritiske eksperimentene som ikke kan startes før vi vet dette?" Hva med tiden vi så langt har tapt, for ikke å snakke om Universitetet i Oslo og samfunnets tid og ressursbruk? Får vi mer tid senere til å ta igjen arbeidet vi har mistet?

Det har den siste uken blitt funnet asbestholdig støv i hele Kristine Bonnevies hus. Alle etasjene i et av Universitetet i Oslos største bygg er rammet.

UiO-ansatte

Dette har ledelsen foreløpig ikke svart oss på, til tross for gjentatte henvendelser.

Universitetet i Oslo er organisert slik at Eiendomsavdelingen forvalter bygningene, mens de forskjellige fakultetene og instituttene er leietakere. Hvert enkelt institutt kan melde inn sine behov og ønsker om endringer, men alt arbeid som skjer med bygningen- det være seg å henge opp en hylle eller større renoveringer og reparasjoner, er Eiendomsavdelingen sitt ansvar. Eiendomsavdelingen har derimot ikke noe ansvar for de som arbeider i bygningen, de er ansatt av de enkelte instituttene, som igjen ikke har noen myndighet over bygningen.

Vi har også spurt ledelsen om hvilken plan de har for å overvåke spredning av asbest i fremtiden? Svaret vi fikk var at det ikke finnes noen plan.

UiO-ansatte

Så her befinner vi oss nå, i en slags Catch-22 situasjon. De som har ansvar for oss har ingen skyld, mens de som har skylda har ikke noe ansvar for oss. Dette sagt, så er alt sammen Universitetet i Oslo.

Hvem sin skyld er det egentlig at bygningen har, og trolig over lang tid har hatt, forhøyede nivåer av asbestholdig støv? Sist det ble gjort kartlegging av asbestfibre på avveie i Kristine Bonnevies hus var i 2003. Da ble det laget en rapport som konkluderte med at den eneste måten å få bukt med asbestproblematikken på var å fjerne alt asbestholdig materiale i bygningen. Dette er et svært omfattende arbeid og ble forståelig nok ikke gjort, men det ble så vidt oss bekjent heller ikke iverksatt tiltak for å hindre asbest i å komme ut av bygningsmaterialene og spre seg i luft og støv.

Tvert imot har det de siste 18 årene blitt boret, spikret, skiftet vegger og renovert med kun vilkårlig sanering etterpå. Dette i tillegg til at bygget er nedslitt og nye sprekker i veggene oppstår stadig vekk. Arbeidene har i stor grad vært utført av Eiendomsavdelingen selv eller deres innleide entreprenører og utrolig nok fortsetter denne type arbeider nå uten restriksjoner i èn av etasjene, samtidig som korridoren under er totalt forseglet.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.Last ned til iPhone - Last ned til Android-

Vi undrer oss over hvorfor Universitetet i Oslo har sett bort fra denne rapporten og valgt å bruke bygningene på en måte som ikke er i henhold til arbeidstilsynets anbefalinger? Dette har vi spurt ledelsen om, og vi venter fortsatt på svar.

Vi har også spurt ledelsen om hvilken plan de har for å overvåke spredning av asbest i fremtiden? Svaret vi fikk var at det ikke finnes noen plan.

Og mens vi samtidig venter på å få svar på når saneringsarbeidet på Kristine Bonnevies hus faktisk vil komme i gang, undrer vi oss om Universitetet i Oslo vil ta ansvar for en av sine hovedfunksjoner og tilby sine forskere kompensasjon for tiden vi taper mens vi venter på at de skal rydde opp i sitt eget kaos.

Om de ikke gjør det mener vi at den store «maskinen» som utgjør Universitetet i Oslo, i likhet med sine bygninger, behøver en kraftig renovering av egne rutiner og systemer.

Denne kronikken er signert av følgende personer:
Ane Charlotte Christensen- Forsker ved Institutt for Biovitenskap
Sverre Grødem- Doktorgradsstipendiat ved Institutt for Biovitenskap
Einar Eftestøl- Forsker ved Institutt for Biovitenskap
Kristian Kinden Lensjø- Postdoktor ved Institutt for Biovitenskap
Ingeborg Nymoen- Doktorgradsstipendiat ved Institutt for Biovitenskap
Guro Helèn Vatne- Doktorgradsstipendiat ved Institutt for Biovitenskap
Jonas Verhellen- Doktorgradsstipendiat ved Institutt for Biovitenskap
Ada Greve- Doktorgradsstipendiat ved Institutt for Biovitenskap
Ida Margrethe Uggerud- Doktorgradsstipendiat ved Institutt for Biovitenskap
Elise Holter Thompson- Postdoktor ved Institutt for Biovitenskap
Hallvard Heiberg- Doktorgradsstipendiat ved Institutt for Biovitenskap
Sarah K Thon- Doktorgradsstipendiat ved Institutt Medisinske Basalfag (leier fasiliteter hos Institutt for Biovitenskap)
Maria Fjeldstad - Doktorgradsstipendiat ved Institutt for Informatikk (leier fasiliteter hos Institutt for Biovitenskap)

Powered by Labrador CMS