Debatt ● Gjærum, Hansen og Sinnes
Universitetenes essensielle rolle i en bærekraftig fremtid
Hvilken rolle kan og bør universitetene spille for å gjennomføre de gjennomgripende samfunnsendringene Norge og verden må gjennom for å oppnå en bærekraftig framtid? spør tre viserektorer.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Spørsmålet bør være høyt oppe på agendaen på alle nivåer ved norske universiteter og høyskoler. Stortinget endret i 2021 universitets- og høyskoleloven og bestemte at det var et formål for universitetene og høyskolene å bidra til en miljømessig, sosialt og økonomisk bærekraftig utvikling. Dette forplikter.
I Norge er det opprettet en nasjonal komité for å styrke universitetssektorens rolle som en relevant aktør i arbeidet for å nå FNs bærekraftsmål innen 2030. Samtalen om akademias rolle i dette arbeidet er selvsagt for viktig til at den bare kan foregå i en komite. Den må føres på alle nivåer i universitetssektoren. Som medlemmer av den nasjonale SDG-komiteen og viserektorer for bærekraft ved tre universitet, har vi flere tanker om hvilke temaer som bør stå sentralt i denne samtalen om universitetenes rolle i arbeidet for å nå bærekraftsmålene.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Ved norske universitet og høyskoler utdannes det i dag ca. 300 000 studenter. Hvilken utdanning disse studentene får er avgjørende for hvordan fremtiden vil bli. Men for at utdanningen skal kunne bidra til den omstillingen Norge og verden trenger, må vi intensivere omstillingen av utdanningene våre.
Å skape relevante utdanningstilbud som kan bidra til en mer bærekraftig og rettferdig fremtid handler både om fornyelse, eksperimentering og innovasjon, men også om å holde fast på det universitetene er og skal være best på. Det er ingen motsetning mellom å satse på forskning av høy internasjonal kvalitet samtidig som vi gir nye insentiver til å dreie mer aktivitet over mot tema og undervisningsformer som har direkte relevans for målet om en mer bærekraftig fremtid.
Bærekraftig utvikling er ikke å stappe enda flere tema inn i allerede eksisterende fag. Det handler om å stille spørsmål til om det vi underviser om, og måten vi underviser på, i høy nok grad er med på å fremme studentenes evne til å kunne bruke sin fagkunnskap slik at de kan bidra til den omstillingen verden trenger.
Bærekraftsutfordringene er fagovergripende, og for å løse dem kreves det at vi jobber på tvers av fag og ser nye sammenhenger. Universitetene har strukturer med fakulteter og fagenheter som tradisjonelt er bygget opp om disiplinorientert forskning, og ikke primært tverrfaglig og transdisiplinær forskning. Dette har vært diskutert som en utfordring i flere tiår, men det er ingen grunn til at vi i dag ikke skal kunne tilrettelegge bedre for at det kan forskes og undervises på høyt nivå, både innen etablerte disipliner og på tvers av dem.
Mens bærekraft for ofte har vært overlatt til klimaforskere og økologer, ser vi nå ved universitetene at ideen om bærekraft i stadig større grad preger og endrer flere fagfelt, alt fra statsvitenskap og sosiologi til arkeologi og kunstfag. En miljøhumaniorabevegelse er i sterk utvikling. Arbeidet med å se hvordan alle fag kan bidra til omstillingen bør støttes opp om. For dersom samfunnet skal klare å gjennomføre den store omstillingen vi må gjennom, vil det nødvendigvis angå alle deler av samfunnet. Vi må utfordre oss selv og være villige til å gjøre ting på nye måter.
Her kan Forskningsrådet spille en rolle ved å legge til rette for enda flere reelt tverrfaglige forskningsprosjekt. Men universitetene kan også gjøre mye selv for å sikre denne typen fleksibilitet ved å gi insentiver til samarbeid og etablere nye møteplasser på tvers av de etablerte strukturene.
Skal universitetene kunne spille en enda større rolle for en bærekraftig samfunnsutvikling kreves det også at vi intensiverer arbeidet med å bryte ned skillene mellom universitetene og det samfunnet universitetene er en del av. Vi skal samarbeide mer med næringsliv og offentlig sektor, og stikke flere hull i veggene mellom forelesningssaler og den såkalte «virkeligheten» der ute.
Flere universitet og høyskoler er allerede godt i gang med å etablere kurs hvor studenter jobber i team for å svare på forskningsspørsmål som er reist av, eller i samarbeid med, aktører i samfunnet. Det vokser fram studentdrevne kurs og såkalte «Living Labs» hvor studenter utvikler nye løsninger i skjæringspunktet mellom faglig kunnskap og miljøet rundt universitetene. Vi ser en oppblomstring av innovative samspill mellom lokalsamfunn, forskere og studenter, som f.eks. UiT sine energikaféer drevet av Arctic Centre for Sustainable Energy på Husøy, Berlevåg, Værøy og Svalbard, samfunn som står i store energiomstillingsutfordringer. NMBU har et nytt strategisk mål om at alle studenter ved fullført studie skal ha kompetanse til å bidra til å løse bærekraftsutfordringene. Ved UiO starter det fra høsten et 20 studiepoengs Bærekraftsertifikat med tverrfaglig undervisning åpent for alle bachelorstudenter. Det finnes mange flere slike eksempler, og alle krever de eksperimentering med nye undervisningsformer og nytenkning både blant studenter og ansatte. Slike initiativ må oppskaleres og deles. Vi i den nasjonale SDG-komitéen oppfordrer til en enda sterkere delingskultur i sektoren.
Mange forskere bruker mye tid på formidling gjennom deltakelse i offentlig debatt, foredragsvirksomhet og arbeid med bøker og læremidler til et bredere publikum. Universitetene bør støtte opp om dette, slik at formidling blir noe forskere vil fortsette å prioritere. Den akademiske ytringsfriheten må sikres for forskere som på grunn av et politisk følsomt forskningstema utsettes for hets eller presses til taushet. Vi må støtte og legge til rette for at forskere oftere tør å drøfte kompliserte og kontroversielle spørsmål i offentligheten, gjerne om klima- og miljøspørsmål.
Morgendagens arbeidshverdag vil bli annerledes enn vår, og studentene våre må derfor i større grad stå i livslange læringsprosesser. Å virkelig ta inn over oss det faktum som utdanningsinstitusjon, innebærer å sikre en høy grad av fleksibilitet i studiene. Den form for læring som oppstår i kurs hvor studentene samarbeider med forskere og aktører fra samfunnet, må i økende grad gjøres tilgjengelige også for de som allerede er i arbeidslivet og ønsker eller trenger videre utdanning for omstilling.
Vi må drive utdanning om, i, for, og som bærekraft. Ikke bare snakke om, men gjøre, føle, undre, prioritere og selektere. Vi må kanskje i enda større grad enn i dag vektlegge kompetanser for bærekraft — altså forstå sammenhenger og utvikle systemforståelse, kreativitet, tverrfaglig tenkning, kritisk refleksjon og samarbeid.
Universitetene skal ikke bare levere kunnskap til samfunnet som det så er opp til andre å ta i bruk. Vi må også bruke denne kunnskapen til å transformere vår egen virksomhet. Her har vi et ansvar for å bidra til utvikling av kompetanse om bærekraft, ikke bare hos studentene, men også hos undervisere og administrativt ansatte. Universiteter og høyskoler bidrar med store klima -og miljøavtrykk gjennom egen virksomhet. Vi er organisasjoner hvor folk kommer for å lære. Derfor er det ekstra viktig at høyere utdanningsinstitusjoner også gjennom handlinger viser at vi tar studentenes fremtid på alvor. Vi må gjøre det vi kan for å kontinuerlig forbedre egen drift, herunder utvikling og forvaltning av bygninger og uteområder, energibruk, innkjøp, matservering m.m.
Skal vi klare den store omleggingen av samfunnet på den korte tiden vi har til rådighet, er universitetenes rolle helt sentral. Ikke bare er det vi som driver mye av forskningen som skal gi oss kunnskap om hvordan omleggingen kan skje, vi utdanner også de menneskene som skal gjennomføre omstillingen. Men for at denne omleggingen skal skje må vi tørre å stille spørsmål til etablerte sannheter. Vi må tørre å utfordre systemene som har skapt den situasjonen vi er kommet i hvor natur utarmes i rekordfart, og hvor vi fortsatt har lang vei å gå for å nå bærekraftsmålene. Ingen institusjoner har bedre forutsetninger til å utfordre det etablerte enn universitetene. Vi er gjennom forskningen vant til å stille spørsmål til det vi ikke vet, og til å søke svarene.
Denne nysgjerrigheten og viljen til å stille kritiske spørsmål og utfordre etablerte sannheter må vi nå ta i bruk for å utfordre våre egne strukturer ved universitetene. Bare på denne måten vil vi kunne utløse Universitetenes kraft til å bidra til de gjennomgripende samfunnsendringene verden nå trenger.