Debatt ● annelin eriksen og dag o. hessen
Bærekraft er mer enn grønt skifte
Når universiteter skal adressere bærekraftmålene, må vi tilføre de langsiktige dimensjonene, de fler- og tverrfaglige grepene, og de globale perspektivene.
Viserektor for forskning og globale relasjoner UiB Annelin Eriksen
Leder av Centre for Biogeochemistry in the Anthropocene Dag O. Hessen
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
LANGTIDSPLANEN| Når langtidsplanene revideres i disse dager er tema som omstilling og grønt skifte sentralt. Det er bra. Det er likevel én dimensjon ved debatten om bærekraft som bekymrer oss. Bærekraftig utvikling krever forståelse av komplekse og sammensatte problemstillinger, på tvers av sosiale, økonomiske og naturmessige forhold. At dette krever fler- og tverrfaglighet er allerede et tema i de fleste forskningsstrategier, også i LTP. Men: At dette utfordrer måten vi formulerer problemstillinger på og hvordan vi tenker forskingsprosjekter, er dessverre i liten grad reflektert.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Det er i seg selv en helt ny øvelse å skulle etablere en vitenskapelig dialog, for ikke å si et vitenskapelig språk, på tvers av spesialiserte fag. En følge av dette er at vi fokuserer på det som synes gjennomførbart og virkningsfullt her og nå: Vi løser problemer, forskingen er utfordringsdrevet, osv. Dette kan ha stor nytteverdi, men det kan også innebære en fare for at kunnskapsutvikling—inklusive tenkning rundt bærekraft—blir preget av en søken etter instrumentelle løsninger. Dette er på den ene siden helt forståelig. Vi har dårlig tid: klimaendringer, tap av biodiversitet, helseutfordringer, ulikheter som hindrer gode omstillingsprosesser, akselererer stadig og har mer truende effekter som klart utrykt også i IPCCs ferske rapport.
Likevel: De endringene vi som samfunn, både lokalt, nasjonalt og globalt, skal og må gjennomføre er av en mer grunnleggende sosial, kulturell og økonomisk art. Som samfunn må vi derfor utfordre oss selv på grunnleggende, kritiske måter. Universitetene skal nettopp være en arena for å tenke nytt om grunnleggende problemstillinger. Forskningen og undervisning er—og bør være—en helt essensiell del av dette og i den sammenheng kan det å utfordre være vel så viktig som å foreslå løsninger.
Vi må ikke glemme, i rennet etter løsninger, at noen av de store utfordringene vi står overfor delvis er resultat av tidligere løsninger og innovasjoner som i ettertid har vist seg å skape globale utfordringer. Utnyttelsen av fossile energikilder og innføring av sprøytemidler til insektutryddelse er to nærliggende eksempler.
Langtidsplanen må reflektere de grunnleggende systemiske problemene som har ført til de dramatisk utfordringer vi har i dag. Vi trenger nå å utfordre løsninger, vi trenger å forstå de grunnleggende forutsetninger for hvordan vi både definerer problemet og hvordan vi løser det.
Bærekraftmålene, eller «2030 agendaen» er, kanskje med rette, blitt kritisert for å være for upolitisk og for enighetsorientert: den lager en «one size fits all»-løsning. Når universiteter skal adressere bærekraftmålene, må vi derfor tilføre de langsiktige dimisjonene, de fler- og tverrfaglige grepene, og ikke minst, de globale perspektivene. Tenkningen rundt bærekraft må vare lengre enn til 2030, og spørsmålene vi stiller må kunne berede grunnen for politiske debatter om endringer, ikke bare løsninger på umiddelbare og konkrete problemer.
Universitetene er av avgjørende betydning for denne type kunnskapsutvikling, i hovedsak av to grunner.
- Som kunnskapssamfunn kan universitetene skape dialog mellom fag fra kunst, humaniora, samfunnsvitenskap og real- og tekniske fag på måter som kan tilføre perspektiver som ikke overser de grunnleggende systemiske endringer vi trenger som samfunn. Dersom forskningen skal utfordre, trenger vi spesielt de fagene som i sin fagtradisjon nettopp kritiserer og utfordrer.
- Gjennom høyere utdanning reproduserer universitetene viktige sosiale, kulturelle og kunnskapsmessige deler av samfunnet. Som sektor sitter vi derfor på én viktig nøkkel til å utforme og bidra til de gjennomgripende endringene vi trenger, også holdningsendringer. Å forvalte dette ansvaret forutsetter både autonomi og tillit fra resten av samfunnet og mot til å se lengre enn enkle relevansindikatorer som premierer kortsiktig nytteverdi.
Det er krevende for universiteter å få til de store og viktige dialogene på tvers av fag, og det er krevende å få politisk gehør for behovet for autonomi og tillit i høyere utdanning og forskning. Vi må derfor starte på en større samtale, hvor universiteter sammen, ikke bare i Norge, men globalt, tenker gjennom hva vår rolle er og skal være. Det er store endringer som skal til, og vi trenger at samfunnsaktører fra politikk og næringsliv er med oss. Den tenkning og utvikling som skal foregå i den neste årene, må være basert på akademiske verdier, som åpne debatter og kritisk refleksjon.
I et samarbeid mellom norske universitet, i den Nasjonale komiteen for bærekraftmålene, har vi tatt et steg i denne retningen: vi har tatt initiativ til et UNESCO-prosjekt om universitetenes rolle for bærekraftig utvikling. Målet har vært å starte en bred diskusjon rundt vår sektors rolle, med spesielt fokus på de rammevilkår universiteter trenger for nettopp å kunne bidra til bærekraftig utvikling. En internasjonal ekspertgruppe, ledet av professor Dag O. Hessen og den meksikanske samfunnsviteren, Sylvia Schmelkes, skal levere sin rapport til UNESCO i september i år.
Rapporten vil være hovedtema for UNESCOs globale konferanse for høyere utdanning i Barcelona våren 2022. I denne rapporten fremheves betydningen av helhetlige og systemiske perspektiv, faren ved et altfor instrumentelt kunnskapssyn, og betydningen av et vitenskap- og kunnskapssyn som skaper dialog mellom kunnskapstradisjoner. Rapporten vektlegger universitetenes rolle som endringsaktør for samfunnet, og hvor viktig det er at denne kunnskapen faktisk blir erkjent og brukt politisk.
Universitetene er avgjørende for samfunnsendring. Herbert Marcuse, en sentral filosof i den toneangivende Frankfurterskolen, inspirerte de store studentopprørene på slutten av 1960 tallet med sin tekst om «det en-dimensjonale menneske». Dette menneske er formet av den økonomiske produksjonslogikken. Hans poeng var at samfunnsendring må oppstå på universiteter, blant studentene; fordi her er man utenfor den økonomien som reduserer menneske til produsenter og forbrukere. På universitetet kan det vokse frem et annet menneskesyn. Vi må passe på at dette rommet for å utfordre det en-dimensjonale menneske, og det en-dimensjonale samfunnet, fremdeles er mulig.
Vårt ønske er at UNESCO rapporten får stor oppmerksomhet. Den er viktig nettopp fordi den peker på universitetenes sentrale rolle og beskriver sentrale forhold som vil gjøre at kunnskapsutvikling for et mer bærekraftig samfunn får gode vilkår.
Les mer om Langtidsplanen her
