Universitetene spiller en sentral rolle i klimakampen

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Etter Joachim Skahjem sine uttalelser om at vold er nødvendig i klimakampen og angrepene på Skrik og Monolitten, er det grunn til å spørre hvilken retning klimadebatten er i ferd med å ta. Det farligste vi gjør er å bli sittende fast i en begrepsdiskusjon rundt terrorisme og sivil ulydighet. Vi kommer ikke nærmere noen løsning på klimautfordringene gjennom ødeleggelse av kunst. Det farligste vi gjør er å avskrive risikoen ved at et illiberalt tankegods får feste i en politisk bevegelse.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Det er viktig å nevne at Skahjem og Stopp Oljeletinga har funnet ut at de skal skille lag. Ingen seriøse politiske organisasjoner kan ha medlemmer som oppfordrer til vold. Det er godt å se at organisasjonen tar et lite steg i retning av å opptre som en seriøs aktør. Allikevel er vi fremdeles kommet dit at voldsbruk blir debattert som politisk virkemiddel, noe jeg tror de fleste vil kalle terrorisme.

Les også

Det er enorm forskjell på terrorisme og ikke-voldelig sivil ulydighet

PST har advart om at klimasaken kan ha et potensiale til å radikalisere enkeltpersoner i sin nasjonale trusselvurdering for 2022. Det er heldigvis en lav sannsynlighet for terrorangrep, men at risikoen finnes er et faktum vi må ta med oss inn i debatten rundt hvilke virkemidler som brukes av klimaaktivister. Det er synd å se at Linda Haaland avskriver risikoen ved virkemidler som ødeleggelse av kunst. Hovedutfordringen er fremdeles at et farlig illiberalt tankegods finnes i deler av klimabevegelsen, og som vi ser få tegn til at sentrale deler av bevegelsen tar på alvor.

Gjennom vårt demokrati har vi satt felles spilleregler for hvordan vi oppnår politiske endringer. Det gjør at alle innbyggere har lik rett til å delta. At vi lar alle deler av samfunnet delta i siviliserte diskusjoner om våre felles utfordringer er helt sentralt i vårt liberale demokrati. Disse spillereglene bør respekteres, fordi alternativet er hardere fronter i politikken, dårligere løsninger og polarisering. Jeg kan love at gjennom engasjement og hardt arbeid i organisasjoner og partier så får man gjennomslag for gode ideer. Det er noe jeg tviler på at flertallet av medlemmene i Stopp Oljeletinga har prøvd.

Det er også et behov for å stille spørsmål om hva disse aktivistene oppnår med aksjoner som hærverk av kunst. Dette kan forklares gjennom et hypotetisk scenario:

Ola og Kari er begge bekymret for klimaendringene, såpass bekymret at de vil gjøre noe med det og se reelle endringer. Ola velger å være aktiv i en organisasjon som benytter seg av ulovlige virkemidler, og setter seg på ringveien i rushtiden og er i veien for vanlige mennesker som skal på jobb. Dagen avsluttes med å lime seg fast på galleriet i Stortinget. Kari derimot, setter seg tidlig et mål om å starte en utdanning som ingeniør. Gjennom å lese faglitteratur, være aktiv i organisasjonslivet og følge samfunnsdebatten har hun forstått at endringene som må gjøres i samfunnet for å klare klimamålene, er svært komplekse og krever nye og gode ideer. Derfor velger hun å forske for å finne alternativer til fossil energi. Kanskje blir det nettopp henne som gjør olje og gass overflødig.

Les ogå

Illiberale holdninger er ikke svaret på klimautfordringene

I dette gitte scenarioet har både Ola og Kari fått utløp for sitt engasjement. Jeg vil allikevel påstå at det kun er Kari som har ført oss nærmere klimamålene, gjennom å ta høyere utdanning og bidra konstruktivt med nye løsninger. Ola på sin side har skapt misnøye og ødelagt for den øvrige debatten i samfunnet. I verste fall har han fått noen til å tenke tanken om å bruke vold som virkemiddel.

Det er farlig å avskrive illiberale tendenser i politiske bevegelser. Det er ingen tvil om at det er en stor risiko forbundet med veien enkeltpersoner tar i møte med en eksistensiell krise som klimautfordringene er, derfor er det så viktig at vi følger med og sier ifra når vi ser det. Vårt felles mål er å nå klimamålene, men vi kan ikke sette demokratiet og verdensarven i spill.

De beste klimaløsningene finner vi gjennom åpne debatter, et aktivt demokrati og mer forskning. I alle disse tre spiller universitetene en sentral rolle. Vi kan aldri godta at noen ødelegger kunst som et politisk virkemiddel, for som debatten den siste tiden har vist er veien derifra til å diskutere politisk motivert vold skremmende kort.