Hvem skal betale for den økte sensurkvaliteten?

For studentene er det viktig at det tilbys en solid, og lik vurdering til alle kandidatene. Utdanningsinstitusjonene ønsker gjerne å levere dette, men realiteten er at det også krever mer å få på plass et system tilpasset nye krav. Hvem skal ta regningen for dette kvalitetsløftet?  

For Unio-studentenes medlemmer er det svært gledelig at Stortingsmelding 16 - Kultur for kvalitet i høyere utdanning, trekker frem mange gode tiltak for sensurering i høyere utdanning. Vi anser spesielt sensorveiledning som viktig å sikre for å kunne tilby studentene vurdering og tilbakemelding som bidrar til læring. Meldingen trekker også frem nytten av at sensorene får veiledning slik at de vektlegger de samme kriteriene i hver eksamensbesvarelse.

Vi har tro på at Stortingsmeldingens tiltak kan bidra til et kvalitetsløft og sikre likhet blant sensorenes vurderingskompetanse. Dette mener vi er nødvendig for å få slutt på en praksis hvor samme eksamensbesvarelse kan få to vidt forskjellige vurderinger. Det er en tydelig svakhet i systemet om samme besvarelse kan vurderes til å kvalifiseres til øvre del av karakterskalaen av én sensor, men av en annen vurderes til å kvalifisere til en lav karakter. Skal det være mulig å vurdere samme prestasjon til fremragende og bare akkurat innenfor minimumskravene?

Vi anser det derfor som positivt at Kvalitetsmeldingen lanserer grep for å motvirke slike tilfeller, men likevel stiller vi oss kritiske til hvordan den enkelte institusjon skal klare å håndheve disse tiltakene. Det er ressurskrevende for institusjonene å gjennomføre sensur på eksamener. Med nasjonale krav til sensorveiledning vil det bety et økt behov for ressurser til å utarbeide, og håndtere sensorveiledninger. Dette må naturlig nok også være tilrettelagt dersom disse tiltakene skal kunne komme studentene til gode helt reelt.

Studenter som får likt vurderingsgrunnlag, og likt grunnlag for tilbakemeldinger på sine prestasjoner stiller sterkere til å kunne ta ansvar for egen læring. Det gir en bedre mulighet for personlig utvikling av det potensialet som finnes for hver enkelt student knyttet til læringsmålene. Er det ikke slik man sikrer kvalitet?