Spreng akademiske tvangstrøyer

Publisert - Sist oppdatert
Vitenskapelige tekster har blitt lesbare for større målgrupper innenfor profesjonsfeltet, skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto: Skjalg Bøhmer Vold

Vitenskapelige tekster har blitt lesbare for større målgrupper innenfor profesjonsfeltet, skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto: Skjalg Bøhmer Vold

Tellekanter. Vi opplever en stadig strengere forvaltning av hva som regnes som akseptabelt i prestisjefylte publikasjonskanaler. Disse premissene styrer oss i større grad enn tellekantsystemet, skriver Vibeke Bjarnø og Mette Elisabeth Nergård.

Vi skal utdanne lærere for morgendagens elever basert på oppdatert forskning og utvikling. Det er derfor behov for utviklingsarbeid på ulike områder; didaktikk i alle skolefag, pedagogikk og lærerkvalifisering. I utgangspunktet er det fullt mulig å ivareta disse målene og samtidig skrive vitenskapelig, men det utfordrer strengt etablerte vitenskapelige sjangre som gjelder i de fleste tidsskrifter.

Vi lærerutdannere bør nå ut med våre vitenskapelige arbeid på en måte som kan påvirke skole og lærerutdanning. Ny forskning må bli tilgjengelig for studenter og lærere i tillegg til fagfeller hvis forskninga skal bli tatt imot og føre til endring av praksis. Dokumentasjonsformene må bli åpnere og mer varierte enn de strenge akademiske sjangrene som er normen i såkalte «journals».

Etter at tellekantsystemet ble innført nasjonalt, og en resultatbasert tildelingsmodell for forskning og utvikling, FoU, ble innført ved lærerutdanninga ved Høgskolen i Oslo og Akershus, har det skjedd en markant økning i vitenskapelig produksjon blant de ansatte. Dette gjelder i alle stillingskategorier, både blant høgskolelektorer, førstelektorer, førsteamanuenser, dosenter og professorer.

Faren for at forskning blir kvalt i en akademisk tvangstrøye er til stede.
Vibeke Bjarnø og Mette Elisabeth Nergård
Førstelektor og dosent, HiOA

Det er viktig og riktig at resultater i forskning og utvikling telles og dokumenteres, men da må ikke tellekantsystemet forvaltes slik at det blir frikoplet fra det vi har bruk for når norsk lærerutdanning skal utvikles. Krav til forskning er at den skal bringe ny innsikt, være etterprøvbar, relevant for fagfeller og fagfellevurdert.

At lærerutdannere publiserer i tidsskrifter (journals), er selvsagt ønskelig. Vi skal kunne mestre vitenskapelige sjangrer, men vi må også kunne publisere i andre kanaler som når fram til det profesjonsfeltet vi vil påvirke. Forskninga vår må også kunne fenge studenter og lærere. Dersom forskninga vår reserveres for tidsskrifter slik de framstår i dag, vil den bli lest av noen svært få fagfeller, og den vil ikke nå fram til målgruppene som kan ha nytte av den.

Den strenge vitenskapelige skrivemåten som dominerer kan føre til at formelle krav får legge jernhender over innholdet i tekster, og det kan bli vanskelig å bringe fram nyheter, engasjere og inspirere. Faren for at forskning blir kvalt i en akademisk tvangstrøye er til stede. De akademiske sjangrene egner seg for å formidle rein forskning, men de fungerer ikke nødvendigvis like godt når forskninga retter seg mot profesjonsutdanninger.

Vi som arbeider med forskning innenfor skole og lærerutdanning befinner oss vel innenfor et målstyringsregime, men vi må passe på at vi sikres et handlingsrom i tellende kanaler som er stort nok til å favne elever, studenter, lærere og fagfeller.

Vitenskapelige antologier er ikke noe nytt i forskningsformidling, det er en klassisk formidlingsform. For lærerutdanning har det likevel ført til fornyelse på flere plan at vi har begynt å produsere vitenskapelige antologier. I første rekke var dette for å legge til rette for kollektive prosesser der alle skulle få støtte til å mestre vitenskapelig publisering uavhengig av stillingskategori. Etter hvert har det blitt klart at denne satsinga har ført til mer enn at personalet har kvalifisert seg til å skrive vitenskapelig.

Det har også bidratt til at vitenskapelige tekster har blitt lesbare for større målgrupper innenfor profesjonsfeltet. Antologiene gir rom for mer varierte skrivemåter, og de fører til at tema får gjennomslag som ellers ikke ville ha fått så stor oppmerksomhet. Det har bidratt til at alle kollegene har fått egen erfaring med forskning og utvikling samt med vitenskapelig publisering.

Lærerutdannere kan bringe egen erfaring med relevante eksempler fra skole og lærerutdanning og egen metodisk kompetanse inn i undervisninga. Helhetlig sett er derfor undervisninga ved vår lærerutdanning mer FoU-basert enn noen gang tidligere. At vår forskning og utvikling i større grad blir tilgjengelig for studenter og lærere gjennom temabaserte vitenskapelige samlinger, er også et steg i arbeidet med implementeringa av de nye femårige grunnskolelærerutdanningene hvor alle studenter selv skal gjennomføre FoU- arbeid. Ikke minst skal lærerutdannerne bidra med fersk forskning til skolen gjennom de nærmere 1000 lærere som til enhver tid tar videreutdanning hos oss.

De vitenskapelige antologiene gir lærerutdannere en sjangerfrihet som har bedre mulighet til å treffe breie målgrupper. Dessuten kan man altså ta opp temaer som ikke alltid er omtalt i andre kanaler. Dermed kan man spørre seg om tidsskriftene, de såkalte journals skal få fortsette å legge så strenge premisser for publisering som de gjør i dag? Er det en slik form for akademisering vi ønsker å være med på?

Vi vil trekke fram et eksempel på det vi er opptatt av å lykkes med i lærerutdanning. Flerspråklighet som ressurs i undervisning kan være vanskelig for lærere å gripe hvis de ikke har kunnskap om flerspråklighet som lingvistisk og historisk fenomen. Den vitenskapelige antologien Språklig mangfold og læring. Didaktikk for flerspråklige klasserom. (Bjarnø, Nergård og Aarsæther,2017 2.utgave) forsyner lesere med slik kunnskap samtidig som den viser eksempler på hvordan kunnskapen kan realiseres ved metodiske grep basert på didaktisk teori testa ut i et klasserom. Her presenteres et utviklingsarbeid fra en sjetteklasse i et flerspråklig klasserom. Denne vitenskapelige antologien har blitt pensum ved flere høgskoler og universiteter.

Ved videreutdanningskursene i norsk når kunnskapen om flerspråklighet fram til et stort antall lærere i grunnskolen. De har tatt i bruk oppleggene i egen undervisning og har videreutviklet dem. Disse lærerne har endra sin undervisningspraksis som følge av kunnskap. I dag har flere av lærerne blitt invitert tilbake til lærerutdanninga for å forelese for lærerstudentene. De bringer inn ferske og troverdige eksempler på hvordan man kan bruke flerspråklighet som ressurs i klasserommet.

En sirkelbevegelse er dermed skapt, og praksis er i ferd med å endres på dette avgrensede, men viktige feltet. Oppleggene handler om å inkludere hele elevgruppa: minoritetsspråklige elever og elever med norsk som førstespråk i samme pedagogiske opplegg.

Hvis framtidig forskning skal måtte avgrenses til strengt akademiske sjangrer, frykter vi at det i lærerutdanning vil bli for stor avstand mellom forskning og praksis, og at profesjonsfeltet ikke vil kunne få den forskningsbaserte drivkrafta til utvikling som trengs. Misforstå oss ikke! Vi liker tall! Innføring av vitenskapsindikatoren har vært en av pådriverne til at vi mer bevisst enn tidligere både arbeider og dokumenterer vårt FoU-arbeid, noe som gir en større transparens. Det kan føre til at andre kan dra nytte av arbeidet vårt, og at vi i større grad ser nyttige koblinger mellom utdanning og forskning og utvikling.

«All forståelse virker så uendelig styrkende», skrev forfatteren Arne Garborg i et privat brev en gang. Det er nettopp forståelse og utvikling vi ønsker å arbeide for på alle nivå i utdanningen vår.

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

Biblioteket. Læringssenterdirektør ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Lars Egeland, skriver om biblioteksledelse.