Olsen: Professor Veggelands snevre syn på forskning må utfordres

«Grunnforskningen har lidd» skriver professor ved Høgskolen i Innlandet Noralv Veggeland i Khrono. Tverrfaglig forskning, forskning på de store samfunnsutfordringene, ekstern forskningsfinansiering, samt New Public Management og dets tellekant må ta skylden skal vi tro Veggeland.

Professor Veggeland finner det ikke nødvending å belegge utsagnet i Khrono, men det er i hvert fall vanskelig å finne økonomisk begrunnelse for at «grunnforskningen har lidd». Dersom en ser på de faktiske forskningsbevilgningene så er det en økning på over 50 prosent, gjennom Forskningsrådets åpne konkurransearena, FRIPRO, siden 2013.

Dette er bevilgninger som er helt uavhengig av tematikk og som legger kvalitet til grunn for tildelingene. Det første året det såkalte effektiviserings- og avbyråkratiseringskuttet ble innført, tilbakeførte Kunnskapsdepartementet disse midlene til et toppforskningsprogram hvor igjen kvalitet og ikke tematikk var avgjørende for tildeling.

I EUs forskningsprogram Horisont 2020 er ERC styrket med 60 prosent i forhold til forrige program FP7. ERC er EUs motstykke til Forskningsrådets FRIPRO og vektlegger originalitet og kvalitet uavhengig av forskningstema.

Eksterne finanser av vår hjemlige universitets- og høgskolesektor er relativt begrenset sett i en internasjonal sammenheng. Ved mitt eget universitet, Universitetet i Bergen, utgjør eksternfinansieringen drøyt 20 prosent av totalbudsjett mot f.eks. 60 prosent ved Karolinska institutet i Stockholm. Ved Veggelands egen institusjon, Høgskolen i Innlandet, er den konkurranseutsatte, eksterne andelen av budsjettet ytterligere beskjeden med 12 prosent «eksternt finansiert prosjektmakeri» som Veggeland omtaler det som, og er dermed ikke svært omfattende i norsk UH-sektor.

Grunnbevilgningen utgjør brorparten av institusjonenes budsjetter. Også denne har samlet sett økt i sektoren, med 23 prosent siden 2013. Hvordan disse midlene fordeles er opp til styrene ved institusjonene, men vanligvis fordeles de til fakulteter og institutter etter gitte nøkler. Norske UH-institusjoner er fortsatt organisert relativt tradisjonelt og inndelt etter disipliner.

Budsjettmodellene som institusjonene benytter favoriserer dermed i all hovedsak disiplinbasert forskning og utdanning, snarer enn tverrfaglig aktivitet. Disiplinene står sterk ved UH-institusjonene og det skal de fortsette med. Tverrfaglig forskning og utdanning er avhengig av solide disipliner dersom også den tverrfaglige aktiviteten skal holde mål.

Veggeland tegner et bilde av forskning på tvers av disipliner, finansiert av eksterne midler og som til alt overmål har samfunnsmessig interesse, som mindre høyverdig. Og det er altså dette «prosjektmakeriet» som truer den grunnleggende forskningen. Dette snevre synet på forskning må utfordres.

I Bergen har vi et av verdens ledende miljøer innen klimaforskning. De bedriver i utstrakt grad «prosjektmakeri» i den forstand at de lykkes med å trekke til seg ekstern finansiering, i størrelsesorden 150 millioner kroner årlig. Forskningen er grunnleggende og på svært høyt internasjonalt nivå, noe både fagevalueringer og publikasjoner i topp internasjonale tidsskrifter viser. Samtidig bidrar de med kunnskap om en av vår tids største globale utfordringer, og til nasjonal og internasjonal politikkutvikling.

Nobelprisvinnerne Moser & Moser har de siste årene gitt oss fascinerende ny og grunnleggende kunnskap om hjernens stedsans og nå nylig om hvordan hjernen oppfatter begrepet «tid». I deres forskergruppe inngår det nevrobiologer, molekylærbiologer, bioinformatikere, matematikere, fysikere og teknologer. Problemstillingene de ønsker å belyse er så vidt komplekse at uten denne tverrfaglige kompetanse ville det ikke være mulig å komme frem til ny innsikt om hjernens funksjon. Kunnskapen vil på sikt også kunne bidra til ny behandling av aldersrelaterte kognitive lidelser.

NUPI er en av Europas ledende forskningsinstitutter innen internasjonale relasjoner og utenrikspolitikk. Deler av forskningen er klart verdensledende og den øvrige befinner seg på solid internasjonalt nivå. Dette er konklusjonene i Forskningsrådets evaluering av de samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøene tidligere i år. NUPI har en svært begrenset basisfinansiering og finansierer i all hovedsak sin forskning gjennom «prosjektmakeri». De har lyktes med å bygge solid grunnleggende samfunnsvitenskapelig forskning samtidig som de i aller høyeste grad er samfunnsrelevant.

Veggeland ønsker å forsvare den grunnleggende, frie og uavhengige og langsiktige forskningen. Det er bra. Eksemplene over – og mange flere – viser med all mulig tydelighet at Veggelands kritikk i liten grad treffer. Det er sørgelig fordi vi trenger en saklig og opplyst debatt om hvordan vi best legger til rette for forskning av høy kvalitet i Norge.

• Les også: Flere debatter på Khronos meningsseksjon