Debatt
UH-Norge har jobbet med MOOC før korona
I dagens internasjonale MOOC-landskap snakker man om MOOC 2.0. Det handler ikke om store kurs, men om å tilby hele og deler av bachelor- og mastergrader på nett, til og med doktorgrader.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Mens utdannings- og høgskolesektoren i Norge ble ufrivillig kastet inn i nettundervisning, har ansatte ved disse institusjonene arbeidet med digital utdanning i bakgrunnen siden 2013.
Et begrep, som gjerne blir beskrevet som «hype», er Massive Open Online Courses. MOOC er ingen hype og står nå sentral i nettundervisning- og nettpedagogikk. Over 1000 universiteter og 380 millioner lærer og utdanner seg nå over Internett. NTNU har bidratt til at Norge kan følge med i den globale digitaliseringen av utdanningene.
Vår kollega professor Arne Krokan, som utvilsomt var MOOC-pioneren, beskriver MOOC-landskapet og endringene dette har ført til i UH-sektoren i et intervju i Khrono. Vi synes det er flott at han retter fokus mot MOOC, men ønsker å komme med noen ytterligere presiseringer av bildet som tegnes. Vi ser at MOOC og MOOC-plattformer er betraktelig mer enn gratis og åpne nettkurs fra britiske og amerikanske prestisjeuniversiteter. Vi mener at MOOC sier noe om hvordan framtidens universitet kommer til å bli organisert. Vi vil begrunne dette.
For det første, den internasjonale utviklingen innen MOOC har vært enorm. Dette forsto vi da vi besøkte EPFL i Sveits i 2016 og deltok på EMOOC-konferansen i 2017 i Madrid, en konferanse som samlet store deler av den internasjonale MOOC-familien. Vi fikk fullstendig bakoversveis og innså at vi lå langt bak hovedfeltet, som startet i 2012. Siden vi begynte å jobbe med MOOC, sammen med Krokan i 2013, har det internasjonale hovedfeltet galoppert foran i høy fart. Og det skjer mye spennende i fronten.
I dagens internasjonale MOOC-landskap snakker man om MOOC 2.0. Det handler ikke om store kurs, men om å tilby hele og deler av bachelor- og mastergrader på nett, til og med doktorgrader. Dette har blitt begrepsfestet under betegnelsen mikromastere. Igjen er det amerikanske prestisjeuniversiteter som leder an, men andre universiteter følger etter. Sammen med store internasjonale selskaper utvikler de blant annet yrkesrelevante mastere, hvor alt er på nett. I praksis er disse tilbudene konkurrenter til det norske etter- og videreutdanningsmarkedet. Etter hvert spår vi at de vil konkurrere med gradsstudier.
I tillegg ser vi at den samlede massen av MOOC-brukere i 2020 snart vil nå 400 millioner. I 2019 regent man med at det var ca. 150 millioner brukere på de fem største MOOC-plattformene. Massen av MOOC-brukere er altså raskt voksende. Vi ser at MOOC 3.0 vil handle om en tettere forbindelse mellom kunstig intelligens og læring, og at UH-sektoren vil møte nye pedagogiske utfordringer. Det er opplagt at nettundervisning vil være sterkt datadrevet.
Men, og kanskje det viktigste; vi vet at det jobbes strategisk med MOOC på et institusjonelt nivå ved noen av landets universiteter og høgskoler.
Halvdan Haugsbakken og Inger Langseth, NTNU
Denne utviklingen er en utdanningspolitisk utfordring, både for universiteter og norske utdanningsmyndigheter. Vi ser blant annet monopoliseringstendenser i markedet. Universitetene blir innholdsleverandører av nettkurs og studieprogram til et fåtall MOOC-leverandører. Vi mener at denne utviklingen ikke er forstått og drøftet som en utdanningspolitisk utfordring, hverken av universitetsledere eller av politikere. Med andre ord, vi ser at plattformøkonomien omstrukturerer utdanningene.
For det andre vil vi understreke at det er mange undervisere som interesserer seg for nettundervisning. Ved fjorårets Læringsfestival ved NTNU i Trondheim var det et stort antall innlegg som drøftet nettundervisning og fleksible utdanningstilbud. Vi observerer nå at flere undervisere i høyere utdanning enten integrerer eller tilbyr fullverdig undervisning på nett, med grenseflate mot MOOC-pedagogikk.
Men, og kanskje det viktigste; vi vet at det jobbes strategisk med MOOC på et institusjonelt nivå ved noen av landets universiteter og høgskoler. Det er fagmiljøene ved disse institusjonene som kan bidra til å utvikle den fremtidige nettundervisning og nettpedagogikken for å heve utdanningskvaliteten og møte den internasjonale konkurransen. Ved OsloMet har dosent Helge Høivik med flere stått bak bokskapet, en Open EdX plattform med flere tusen brukere og nettkurs.
Høivik har også utviklet PISA-kurset, en pedagogikk for å lage nettkurs. Vi har hatt gleden av å samarbeide med Høvik. Sammen har vi pilotert og utviklet lokale nettkursopplegg for ansatte ved NTNU Gjøvik. Ved NTNU jobbes det også med MOOC. Vi er ansatt i NTNU DRIVE, et program initiert av nåværende prorektor utdanning Berit Kjeldstad, som bygger videre på kompetansen fra Smart læring-prosjektet, som ble ledet av Krokan.
Programmet (2016-2021), som står for «Digitalisering av høyere utdanning», har vært en stor investering fra NTNU sin side. Med et samlet budsjett på over 30 millioner kroner og 16 ansatte fra tre institutter og en støtteenhet, har NTNU Drive vært navet i utviklingsarbeidet. Med andre ord, NTNU DRIVE er en betydelig investering i digitalisering av utdanningsområdet, spesielt med tanke på den internasjonale utviklingen innen MOOC.
For det tredje, i vårt forsknings- og utviklingsarbeid har vi bidratt til å fremme den nye nettpedagogikken i en norsk tilnærming til MOOC. Vi har innovert MOOC-konseptet på teknologiske, pedagogiske og organisatoriske områder. Vårt arbeid har bidratt til en ny forsknings- og erfaringsbasert forståelse av undervisning ved universitetet, i en blanding av undervisning på nett og på campus. Det handler altså ikke lenger om å ta opp forelesninger og legge disse ut på nett. MOOC-teknologi og undervisningstilbud handler om en digital transformasjon av utdanningsområdet.
Ved NTNU har vi vår egen MOOC-infrastruktur, som er fritt tilgjengelig for NTNU-ere, både for forskere, undervisere og administrativt ansatte. Vi tilbyr, i samarbeid med Unit, plattformene Digit og Canvas, og vi har en avtale med FutureLearn, som er en global MOOC-aktør. Med støtte fra NTNU Drive utvikles nå over 60 kurs og emner, små og store, både med og uten studiepoeng.
Disse er på norsk og engelsk. På FutureLearn har NTNU ca. 15.000 registrerte brukere og våre mest populære MOOCer har ca. 3000 brukere i snitt, som for eksempel en MOOC i norsk for fremmedspråklige. I tillegg var en av MOOCene våre – digital transformation in the classroom – på FutureLearn blant verdens mest populære i 2019. Årets nettpedagog 2019 er ansatt i NTNU Drive. Vi har flere nettkurs i produksjon og etterspørselen etter MOOC og nettundervisning er stort internt ved NTNU. Vi har utviklet støttetjenester til undervisere som ønsker å lage høykvalitets MOOCer.
Tilbudene er forskningsbaserte og har et pedagogisk design. Vi har også utviklet MOOC-teknologi og vært med på å definere en videopedagogikk tilpasset MOOC og nettundervisning, noe som vi har fått til gjennom et godt samarbeid med NTNUs Multimediesenter. NTNU Drive er involvert og samarbeider med undervisere internt ved NTNU, som ønsker å lage rene nettkurs eller bruke digitale teknologier til å forbedre sin undervisning. Vi støtter 25 av NTNUs 54 institutter. Vår aktivitet er forskningsbasert. Vi publiserer i nasjonale og internasjonale tidsskrifter, på nivå 1 og 2. Vi ser også at forskningen vi gjør blir sitert, både her til lands og av internasjonale forskere.
Måten vi arbeider og organiserer oss på i NTNU Drive er også fremtidsrettet, vil vi påstå. NTNU Drive er organisert som et nettverk og medarbeiderne er spredt over store geografiske avstander. Det viser til en viktig fremtidig kompetanse studenter og undervisere må mestre for å kunne organisere fremtidens lære- og arbeidsprosesser: tett samarbeid og tillit gjennom digital samhandling. Dette har vært limet i hvordan vi har arbeidet med å innovere MOOC på et institusjonelt nivå. Vi har brukt plattformtankegangen for å endre interne arbeidsprosesser ved landets største universitet.
