Debatt ● birthe maria eriksen
Tyskervits-sakens konklusjoner henger i løse luften
Noe av det som har blitt oversett i mediedebatten, er at studenten gjentatte ganger ga beskjed om at hen ønsket dialog med den aktuelle professoren, med sikte på å rydde opp og avklare misforståelser, skriver den tyske studentens advokat, Birthe Maria Eriksen.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Birthe Maria Erisken er advokat for den tyske studenten som tidlig i fjor varslet om uforsvarlig studiemiljø på Det psykologisk fakultet ved Universitetet i Bergen.
For ett år siden meldte en tysk student fra om at hen var blitt mobbet og trakassert av en professor ved det psykologiske fakultetet ved UiB. Ikke i sin villeste fantasi så studenten for seg hva varslene skulle medføre av konflikteskalering og mediedekning i inn- og utland.
Det er mange som har hatt klare oppfatninger av hva denne saken har handlet om, men de som har uttalt seg, har hver for seg kun hatt fragmenter av sakskomplekset. Få har klart å se saken i et overordnet perspektiv. Det triste er at dette omfatter en rekke personer i maktposisjoner som burde ha forholdt seg prinsipielt og nyansert. Medielekkasjene er et tema i seg selv, som sterkt bidro til at saken kom ut av alle proporsjoner, særlig fordi media kun fikk tak i fragmenter.
Saken har kun tapere. Verken den tyske studenten eller professoren har fått en objektiv undersøkelse eller saksbehandling av de konkrete, omvarslede forholdene. For begge berørte, og for de andre studentene som også kom med kritiske ytringer ved fakultetet, henger derfor saken fremdeles i løse luften. Samtidig er saken «avsluttet» ifølge både UiB og det som fremkommer i media.
Det eneste som er oppnådd, er at UiB har måttet erkjenne at saken ikke har blitt håndtert og saksbehandlet slik den burde, og at håndteringen ble en betydelig påkjenning for alle parter. Forhåpentligvis bidrar erfaringen til organisasjonsmessig læring. Det er bestemt at det nå skal ses nærmere på «Sifra»-systemet og på rutinene for håndtering av et mottatt varsel. Det gjenstår å se hvordan dette skal gjennomføres og hva som vil komme ut av det.
La oss se på det vi nå kaller «varslingsprosessen» - hva har faktisk skjedd i denne saken. Utgangspunktet er at UiB med de beste intensjoner, valgte å etablere en egen varslingskanal for studenter under navnet «sifra». Her kunne både positive tilbakemeldinger samt kritikkverdige forhold knyttet til studiemiljøet, varsles inn. Ytringene kunne merkes med grønt der de var positive, rødt om det var tale om alvorlige forhold, og gult der ytringen falt i en mellomkategori.
Den tyske studenten hadde ved flere tilfeller opplevd sterkt ubehag i undervisningssituasjonen, hvorav episoden som omtales som «tyskervits»-saken, kun var én av disse. Studenten varslet om denne hendelsen via si-ifra kanalen skriftlig i august 2019. I forkant av sitt første varsel, søkte den tyske studenten sågar råd på fakultetet sitt om hvordan hen skulle gå frem. Hen fikk råd om å merke sitt varsel med rødt, og la til grunn at fakultetet ville gripe fatt i situasjonen, slik at hen skulle slippe å bli utsatt for flere lignende hendelser. Etter å ha innlevert sitt varsel, fikk studenten rask tilbakemelding fra fakultetet om at det var grepet fatt i saken. Hen mottok en unnskyldning fra UiB og la til grunn at saken var blitt effektivt håndtert.
Noe av det som har blitt oversett i mediedebatten, er at studenten fra begynnelsen av, gjentatte ganger ga beskjed om at hen ønsket dialog med den aktuelle professoren med sikte på å rydde opp og avklare misforståelser. Invitasjonene ble imidlertid avslått, til tross for at en slik konflikthåndtering på laveste nivå er foreskrevet i fakultetets konflikthåndteringsrutiner.
Det som dernest skjedde, var at professoren reagerte på unnskyldningen UiB hadde gitt studenten, og krevde at den ble trukket tilbake. Dette førte til at UiB beklaget unnskyldningen som studenten hadde fått overfor professoren. Professoren gikk ut og bestred UiB sin unnskyldning, og det fant sted en voldsom eskalering av saken, ut over alle proporsjoner. Saken kom ikke inn igjen på et riktig spor etter dette.
Den fulle konteksten rundt de aktuelle omvarslede forholdene har altså verken blitt undersøkt forsvarlig av UiB eller fremkommet i offentligheten.
Birthe Eriksen, advokat
Saken er avsluttet – men hvor er saksbehandlingen? Den fulle konteksten rundt de aktuelle omvarslede forholdene har altså verken blitt undersøkt forsvarlig av UiB eller fremkommet i offentligheten. Så langt har ikke den tyske studenten mottatt noen formell tilbakemelding med vurdering av sine varsler. Det er for eksempel ikke gitt noen forklaring fra UiB på hva som ligger til grunn for å fjerne merkelappen mobbing/trakassering fra hendelse 1 (den så kalte «tyskervitsen») og hvilke vurderinger som er gjort av senere varsler.
Studenten har heller ikke fått mulighet til å respondere/komme med ytterligere opplysninger knyttet til de omvarslede forholdene. Det synes å være konkludert på et mangelfullt opplyst saksgrunnlag, og det er fremdeles uklart hva det er konkludert med i forhold til de påståtte kritikkverdige forholdene. Det er også uklart hvorvidt samtlige kritikkverdige forhold i det hele tatt er vurdert. Studenten ønsker fremdeles svar på disse spørsmålene, fordi det nettopp er hens og de øvrige studentenes studie- og arbeidsmiljø saken handler om. Det er viktig for alle å få klarhet i hva som er i samsvar med krav til et forsvarlig arbeids- og studiemiljø.
Spørsmålet er hva saken har gjort med ytringsklimaet ved UiB? Hva tenker studentene som har sett hva varsler om studiemiljøet kan medføre? Hva har UiB gjort med varslene som kom fra andre studenter?
Studentenes opplevelse av å bli hørt og ivaretatt i sitt studiemiljø betyr mye. Det er viktig at det nå etableres et samarbeid mellom studentrepresentantene, ansattes representanter og UiBs ledelse om hvordan skadevirkningene av den antatte «chilling effect» som denne saken har påført ytringsklimaet kan begrenses.
Heldigvis har UiBs rektor, Dag Rune Olsen (er nå ikke lenger rektor red.anm.), vært tydelig på at denne saken ikke har handlet om en professors ytringsfrihet. Saken har heller ikke handlet om den enkelte students krenkbarhet. Den har handlet om krav og forventninger til et forsvarlig studiemiljø, om studentenes arbeidsvilkår. Det er således tale om normale forventninger etter arbeidsmiljøloven som alle vi andre som er arbeidstakere må forholde oss til, i enhver annen virksomhet. Det handler om hvordan vi samhandler, kommuniserer og behandler hverandre på arbeidsplassen.
Studenten sitter igjen med en opplevelse av at alvoret i saken har blitt pulverisert og ikke tatt på tilstrekkelig alvor. Hen forstår at det kan være vanskelig for utenforstående å forstå dette, basert på den begrensede informasjonen som har fremkommet i media. Men i fravær av en forsvarlig undersøkelse og saksbehandling, er det like vanskelig å konkludere med at de omvarslede handlingene var over grensen og ikke har noen plass på et universitet, som å konkludere med at de ikke var det.
Et annet spørsmål er hvordan Forskerforbundet i fremtiden skal håndtere situasjoner hvor man har medlemmer på begge sider i en alvorlig konflikt, slik det ikke sjelden er i en varslingssak. I denne saken har tillitsvalgte utelukkende tatt side for en av partene, til tross for at også studenten var medlem av forbundet.
Det denne saken har vist, er at varslingstemaet utfordrer enhver virksomhet. Både arbeidsgiver, den enkelte leder, ansatt, tillitsvalgt og verneombud må revurdere sine roller i møte med den avdekkings- og reguleringsmekanismen varslingsinstituttet er.
Birthe Eriksen, advokat
En lignende situasjon oppstod blant annet i den kjente «Monika-saken». Stadig flere fagforbund har derfor utarbeidet retningslinjer for hvordan man håndterer denne type situasjoner. Det har for eksempel både Juristforbundet og Politiets Fellesforbund gjort i kjølvannet av «Monika-saken» i Vest Politidistrikt. Den tyske studenten ble sviktet av sin fagforening, og hen håper at ingen andre skal måtte oppleve noe lignende i fremtiden.
Saken har vært et skoleeksempel på hvor viktig det er at mottak, undersøkelse og saksbehandling av et mottatt varsel skjer i henhold til klare rutiner, og med nødvendige ressurser og kompetanse. Det er mottakerne som skal vurdere et varsel på grunnlag av en forsvarlig undersøkelse og saksbehandling.
En sak som denne, kunne for eksempel ha funnet sin løsning på laveste konfliktnivå gjennom en enkel, fasilitert mekling mellom partene, som hensyntok den betydelige maktubalansen mellom partene. Å pålegge en ansatt å delta i en slik mekling ligger klart innenfor UiB sin styringsrett som arbeidsgiver. Studenten holder fortsatt invitasjonen til dialog åpen.
Det denne saken har vist, er at varslingstemaet utfordrer enhver virksomhet. Både arbeidsgiver, den enkelte leder, ansatt, tillitsvalgt og verneombud må revurdere sine roller i møte med den avdekkings- og reguleringsmekanismen varslingsinstituttet er. Samtlige av de nevnte rollene må dessuten påta seg et delansvar for at mekanismen fungerer effektivt i deres virksomhet.
Varslingseffektivitet kan defineres som evnen til å avdekke og bringe kritikkverdige forhold til opphør. På et universitet må det være særlig oppmerksomhet rettet mot den globale landsbyen man er, på utfordringer og risiko knyttet kulturelle forskjeller og maktstrukturer. Om man lykkes, vil bero på hvilken evne man har til å evaluere sine erfaringer gjennom de ellers glitrende kompetansebrillene UiB har tilgang til i ulike fagmiljø. Det som nå bør komme, er informasjon og debatt om hva man konkret har lært, og hvilke endringer lærdommen skal brukes til.
