Ledere fra skanse til skanse om seksuell trakassering i akademia

#metooakademia. Ledere i akademia går fra skanse til skanse i arbeidet mot seksuell trakassering. Dette begynner å bli riktig så pinlig.

Publisert   Sist oppdatert

De siste ukene har det kommet for en dag at det bare ved fire av landets universiteter har vært håndtert over 50 saker som handler om seksuell trakassering de siste årene.

NTNU har gått fra én sak til 11, Universitetet i Oslo har funnet fram til 14-19 saker de siste årene, Universitetet i Bergen har meldt om 11 de siste 10 årene og Nord universitet har også håndtert 10 saker. Det siste opplyser kommunikasjonssjef Lotte Grepp Knutsen til Khrono. Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at dette kun er toppen av isfjellet i akademia.

Nå har vi sittet stille lenge nok og ventet på generasjons-skifter. Noen må gå foran og statuere eksempler. Og det må komme fra toppen.
Tove Lie
Ansvarlig redaktør, Khrono

I går, torsdag vedtok styret i Universitets- og høgskolerådet hvordan de skal håndtere arbeidet mot seksuell trakassering videre. Rektor ved Universitetet i Agder, Frank Reichert, sa i går ettermiddag ja til å lede en arbeidsgruppe som skal være ferdig sammensatt til februar - og så skal også seksuell trakassering være hovedtema på UHRs representantskapsmøte i mai 2018.

Noen - som kjenner akadamia godt - mener at her jobbes det raskt. Mens andre synes det går sakte.

Nå handler det om å «få ut fingern», som likestillingsansvarlig i Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo, Synnøve Kronen Snyen, skrev i et innlegg i Khrono nylig. Eller som professor Bjørn Kvalsvik Nicolaysen i Stavanger sa i sommer. Man må ta et oppgjør med griseriet.

Sommerferien og juli 2017 startet med den mest omtalte saken om seksuell trakassering i norsk akademia noensinne, den såkalte Langeland-saken. Professor Nils Rune Langeland ved Universitetet i Stavanger sendte grove og upassende meldinger til flere unge kvinner, og Khrono var den første avisen som omtalte saken.

Så langt er status at Langeland har fått sparken fra jobben sin som professor ved Universitetet i Stavanger. Fristen for å klage til Kunnskapsdepartementet på avgjørelsen går ut i i dag, og dersom professoren ikke får medhold i klagen, har hans advokat varslet at saken vil gå til rettssystemet.

Avskjedssaken i Stavanger handler ifølge Langelands advokat mest om professorens alkoholproblemer. Men ifølge sakspapirene i avskjedssaken er også seksuell trakassering, både av ulike kvinner via sosiale medier og kvinnelige kolleger, tema.

Langelandsaken ble kjent flere måneder før den såkalte #metoo-kampanjen som nå har spredt seg over hele verden tok av. Kampanjen har utviklet seg i ulike former i ulike bransjer: blant skuespillere, i mediene, i kultursektoren, fagbevegelsen og politikken. Hundretusenvis av kvinner, og noen menn, har postet #metoo i sosiale medier og fortalt om sine opplevelser med uønsket seksuell oppmerksomhet, trakassering og overgrep. Og enkelte menn i framtredende posisjoner i ulike miljøer har måttet slutte i jobbene sine som følge av avsløringene.

Blant ansatte i akademia er det fortsatt ikke mange som har «stått fram» med sine personlige historier. Men det dukker likevel stadig opp flere saker ved enkelte høyere utdanningsinstitusjoner.

Der toppledelsen for kun få uker siden ikke kjente til noen saker, viser det seg at det er opptil flere saker og hendelser likevel, når de undersøker eller spør.

Khrono har de siste ukene utfordret flere av landets universitetsledere til å ikke bare si hva de har tenkt å gjøre, men også vise hva de faktisk har foretatt seg når det gjelder seksuell trakassering.

Rektor Dag Rune Olsen ved Universitetet i Bergen var en av disse. Fram til i midten av november kjente han ikke til noen saker ved sitt eget universitet. 10 dager senere, etter forespørsel fra Khrono, hadde han funnet ut at det hadde vært minst 11 saker ved UiB de siste 10 årene. Og at en av disse tidligere i år blant annet hadde ført til såkalt ordensstraff for en ansatt.

— Det er beklagelig om det er en oppfatning der ute om at trakasseringssaker ikke følges opp. Det bildet må ikke få sette seg, sa Olsen til Khrono 25.november.

To dager senere, kunne Bergens Tidende vise til at den omtalte saken med ordensstraff ved UiB hadde pågått i 10 år (!), fra første klage var fremmet. Da er det lett at en «oppfatning» om hvor lite alvorlig man tar slike saker, kan feste seg.

I ettertid har Olsen beklaget at de ikke har vært gode nok i håndtering av saken, og det skulle bare mangle.

En likestillingsrådgiver ved universitetet, minnet i På Høyden om at de har bedt om en kartlegging og oversikt over seksuell trakassering ved UiB i 20 år. Så langt forgjeves.

Og vi kan bare håpe at Olsen ikke står i en tradisjon her. Universitetet i Bergen er en av de institusjonene hvor man faktisk har avskjediget en professor for seksuell trakassering for flere år siden. Men det tok i sin tid 14 år, fra første advarsel i 1988 til høyesteretts endelige dom i saken i 2002.

Heller ikke landets største universitet, NTNU, imponerer, selv om rektor Gunnar Bovim i sin tale til de ferske studentene i høst viste til Langelandsaken og minnet om at universitetets etiske regler ikke er kun til pynt. Også her har de kun meldt om én sak tidligere, men i forrige uke ble det informert i styret om at det har vært 11.

Det kan umiddelbart være forståelig at ledelsen ved landets høyere utdanningsinstitusjoner ikke synes det er spesielt stas at en sak hvor de må avskjedige eller si opp en ansatt som følge av seksuell trakassering, eller irettesette på andre måter, når avisene. Men her tror jeg de feilbedømmer.

I disse #metoo-tider vil jeg mene at det er motsatt: Å vise at de tar grep, at uønsket seksuell oppmerksomhet eller trakassering får konsekvenser for de som utøver det, vil inngi tillit til universitetenes og høgskolens ledere. Både blant nåværende og kommende studenter og ansatte.

Ved Universitetet i Oslo har de erfart nettopp dette, etter at de gikk ut og beklaget trakassering overfor sine ansatte. Også her har den nye ledelsen vinglet seg fram til hvordan seksuell trakassering skal håndteres.

Først ønsket de ikke en kartlegging av omfanget, så ville de være med på en felles, mens nå skal de lage sin egen. Bare de siste ukene har de fått varsler om 4-5 nye saker, etter at ledelsen gikk ut og beklaget tidligere saker og oppfordret folk til å si fra, og at de kunne gjøre det i trygghet om at sakene ville bli fulgt opp.

Det er nå man har muligheten, både til å få oversikt over omfanget og ikke minst, vise ansatte og studenter at det å si fra, faktisk nytter.

Hvor omfattende problemet er, og hva som hittil har blitt gjort, eller hva som gjøres med problemene er mildest talt usikkert.

Det er med høyere utdanningsinstitusjoner som det er med sykehus for eksempel. Det er slett ikke sikkert at det er de med færrest håndterte klagesaker som er de «beste».

Høyere utdanningsInstitusjoner som fortsatt ikke «kjenner til» noen saker har enten vært utrolig heldige, har gode ledere som har håndtert sakene på et tidlig tidspunkt før det ble en sak, eller har manglende systemer og rutiner for håndtering av slike saker - eller skylappene på.

Initiativtakerne til #metooakademia er skuffet over at det kun har kommet 415 underskrifter på et opprop mot seksuell trakassering i sektoren, mens svenske kolleger kan vise til 2400 signaturer i #akademiuppropet som ber om at det skal bli stopp på sexismen i akademia.

En av de få som har stått åpent fram og fortalt om ubehagelige opplevelser og uønsket seksuell oppmerksomhet, er styreleder ved Høgskolen i Oslo og Akershus og medieprofessor ved Universitetet i Oslo, Trine Syvertsen.

I et intervju med Khrono nylig fortalte hun om hvordan hun har hatt ubehagelige opplevelser og hvordan hun i sin tid som leder håndterte slike saker.

Syvertsen berømmer nå at alle landets rektorer står samlet mot seksuell trakassering.

— Det har aldri skjedd før, så det er et veldig viktig signal. Men det ligger fortsatt et langsiktig kulturarbeid foran oss, mener hun.

Og jeg kan ikke være mer enig. Jeg har selv vært forskånet fra seksuell trakassering etter at studietiden var over, men vi er vel mange som har opplevd ubehagelige og ekle episoder.

En dag i august i år sto jeg ute på campus på Høgskolen i Oslo og Akershus og fikk selskap av en godt voksen vitenskapelig mannlig ansatt. Jeg hadde snakket med han tidligere om dette og hint. Men denne gangen forsto jeg fort at han hadde noe «maktpåliggende» på hjertet:

— Du, den derre Langeland-saken - møter ikke landets rektorer den med jævlig mye moralisme, egentlig?

— Hva mener du? Jeg synes så langt at de sier de riktige tingene, at de vil ha nulltoleranse for seksuell trakassering i akademia og slik oppførsel fra en vitenskapelig ansatt kan vi ikke akseptere?

— Men alle disse damene, da, som har fått meldingene fra professoren? Gjør ikke de seg selv til ofre for bagateller?

— Hva mener du? Bagateller?

— Ja, hvis jeg sier til deg at musa di er fin, synes du ikke det er ålreit eller?

— Nei, virkelig ikke. Og jeg tenker at det jammen er godt at menn som deg er en utdøende rase.

Jeg innrømmer glatt at jeg ble både opprørt og forbannet på fyren som snart skal pensjonere seg. Og derfor, ifølge han selv, tør å si litt mer om hva han mener om ting.

Jeg må si meg enig med styreleder og professor Trine Syvertsen i at det er positivt at det skjer et generasjonsskifte i akademia, og at det er en annen kultur nå enn da hun var ung forsker, eller jeg ung student.

Nå har vi sittet stille lenge nok og ventet på generasjonsskifter. Noen må gå foran og statuere eksempler. Og det må komme fra toppen.

Jeg tror at intensjonen bak det som landets akademiske ledere nå signaliserer om nulltoleranse for seksuell trakassering er ekte og oppriktig fra deres side. Men det gjenstår å se om de faktisk setter handling bak ordene.

Og at det ikke blir slik som vi sier i Trysil; At de har det kun i kjeften og bakbeina.