Illustrasjonsfoto: Brage Lie Jor
Illustrasjonsfoto: Brage Lie Jor

Få ut fingeren!

Seksuell trakassering. Det har vært etterlyst tiltak i sektoren i lang tid nå. Her er en start – nå må dere få ut fingeren, skriver nestleder og likestillingsansvarlig i Studentparlamentet ved UiO, Synnøve Kronen Snyen.

Publisert

Det er 300 studenter som har opplevd trakassering fra en ansatt, og over 2000 studenter som har opplevd seksuell trakassering fra en medstudent på UiO.

Dette er bildet vi kan legge til grunn dersom vi tar utgangspunkt i en undersøkelse på Universitetet i Agder. Den konkluderer med at 1 prosent av studentene har opplevd seksuell trakassering fra ansatte og 8 prosent har opplevd det fra medstudenter. Her må det ryddes over hele linja.

Det er noe ekstremt galt når noen tror de kan putte fingeren ned i strømpebuksa til en student. Derfor har vi 10 forslag til tiltak som vi håper sektoren tar på alvor.

Gutteklubben grei er nok ikke sektorens redningsmenn i dette tilfellet.
Synnøve Kronen Snyen
Nestleder og likestillings-ansvarlig, Student-parlamentet UiO

For det første må det konkretiseres hva det menes med «nulltoleranse». Hvilke sanksjoner får man dersom en professor sender studenter meldinger og spør om han kan kjøpe trusene deres og om de liker rimming. Får man undervisningsfri og kan fokusere kun på forsking? Eller får man sparken fordi man åpenbart ikke klarer å gjøre jobben sin? Det hjelper ikke at en rektor eller dekan sier at det er nulltoleranse hvis denne såkalte nulltoleransen ikke håndheves.

For det andre trenger vi kompetanse i flere ledd. Det forutsetter skikkelig opplæring og kompetanseheving i hvordan studenter, kolleger og mennesker generelt skal behandles. Sektoren har sviktet når ikke alle instituttledere og dekaner har fått informasjon om hva trakassering er, hvordan det oppleves for den som blir utsatt for det, hvordan det ødelegger et arbeidsmiljø og forhindrer likestilling i akademia.

For det tredje må trakassering og diskriminering blir en del av dekanskolen. Universitets- og høyskolerådet gir dette tilbudet til alle dekaner i Norge, samt instituttledere fra store institutter. Det er kritikkverdig at dette ikke har vært på plass tidligere.

For det fjerde trengs det flere kvinnelige ledere! Det er et politisk ansvar at en institusjon klarer å ha et arbeidsmiljø som tillater og oppmuntrer til kvinnelig lederansvar. Vi vet at det er mye vanskeligere for kvinner å komme seg opp og frem og inn i lederstillinger, deretter å kunne stå i lederstillingen over tid. Dette er rett og slett fordi kvinner vanligvis opplever mer dritt enn det menn gjør. Gutteklubben grei er nok ikke sektorens redningsmenn i dette tilfellet.

For det femte må undervisere vite hvordan man skaper gode relasjoner. Dette innebærer åpenbart at vi må sikre en forståelse for hva som bidrar til det motsatte. Det kan skje som en del av de 150 timene med kurs som skal sikre pedagogisk basiskompetanse. Undervisere må læres opp i hvordan det er å være student i dagens samfunn og hva som kan oppleves som ubehagelig. Her bør det komme tydelig fram at «jenta mi»-holdninger ikke tolereres, date-lignende uformelle samtaler bør unngås og at en professor på ingen måte kan dra på fylla med en ung student.

For det sjette. Veiledere må bli bevisst på maktforskjellen mellom studenter og vitenskapelig ansatte. Alle vitenskapelig ansatte som skal veilede studenter på enmannshånd må være fullstendig klar over maktforskjellen mellom en student og en veileder. De kan for så vidt også gjerne la døra stå åpen. Alt som skjer i en slik veiledningstime bør en tilfeldig forbipasserende i gangen kunne se når man går forbi.

I tillegg vil det være en oppvåkning for trauste professorer og ledere som tenker at det sikkert ikke er et veldig stort problem og at det sikkert er mye verre andre steder.
Synnøve Kronen Snyen
Nestleder og likestillings-ansvarlig, Student-parlamentet UiO

For det syvende er det på tide at Stortinget lovfester retten til studentombud! De aller fleste vil være helt avhengig av å få bistand fra en nøytral person som kan bistå juridisk i prosessen rundt en trakasseringssak. Det er ikke enkelt å være en student som alene skal stå opp mot en professor og en hel institusjon. Studentenes rettsvern er en vits sammenlignet med arbeidsmiljøloven, tiden er overmoden for en læringsmiljølov.

For det åttende må omfanget av trakassering kartlegges. Det er nødvendig å forstå omfanget og få kunnskap om hvordan trakassering og diskriminering skjer i akademia og på hver enkelt institusjon. Da klarer man å finne gode, spesifikke og målrettede tiltak som vil fungere. I tillegg vil det være en oppvåkning for trauste professorer og ledere som tenker at det sikkert ikke er et veldig stort problem og at det sikkert er mye verre andre steder.

For det niende må faddere kurses. Alle som skal være faddere for nye studenter under semesterstart må få tilstrekkelig kunnskap om hva som kan oppleves som ubehagelig for nye studenter og hva man gjør hvis det skjer. Mange kommer rett fra videregående, har flyttet hjemmefra til et helt nytt sted og har lite nettverk. Vi vet at trakassering og voldtekt skjer hver eneste semesterstart. Hva med å ha en døgnåpen chat, app eller telefonnummer for nye studenter og faddere der man kan si fra hvis noe skjer og spørre om råd og hjelp? Hvis noe skjer mens alle fadderne og fadderbarna er fulle så trenger man bistand. Her er det et hull, og dette må på plass før neste semesterstart i august.

For det tiende må det være klinkende klart hvem man kan gå til. Informasjon om hva man gjør dersom man selv opplever kritikkverdige forhold, eller om man får høre at en medstudent har opplevd noe som ikke er greit. Det er veldig problematisk at det i noen tilfeller kan virke som om det er lettere å gå til media enn å melde fra internt. Det vitner om en kritisk mangel på tillit. Studenter og ansatte må jevnlig få god informasjon om hva de må gjøre for å varsle riktig. Deretter er det viktig at oppfølgingen er god, dersom studenter og ansatte ikke opplever å bli tatt på alvor etter de har gitt tillit, svekkes den ytterligere.

Det har vært etterlyst tiltak i sektoren i lang tid nå. Her er en start – nå må dere få ut fingeren!​