Mange studenter, inkludert undertegnede, finner at overgangen fra bachelor til master er for stor, og jeg tror det hadde hjulpet betraktelig om jeg ikke hadde like stor mulighet til å ta skippertak gjennom mange bacheloremner., skriver Vebjørn Granum Kjersheim. Foto: Privat
Mange studenter, inkludert undertegnede, finner at overgangen fra bachelor til master er for stor, og jeg tror det hadde hjulpet betraktelig om jeg ikke hadde like stor mulighet til å ta skippertak gjennom mange bacheloremner., skriver Vebjørn Granum Kjersheim. Foto: Privat

Metode i humaniora – ambisjoner om et bachelorløft?

Metode. I motsetning til professor Torkel Brekke er jeg ikke bekymret for forskningskvaliteten hos humaniorastudenter, men det er med bakgrunn i den gode kvaliteten studentene får med seg fra masternivå.

Jeg er derimot enig med Brekke om at det er behov for mer metode på bachelornivå.

Om man for eksempel dedikerte ett eller to studiepoeng til metodikk i alle emner har vi kommet langt.
Vebjørn Granum Kjersheim
Nyutdannet alumn, UiB

Jeg er historiealumn fra Universitetet i Bergen (UiB), mitt første studieår var ved Universitetet i Oslo. Nå jobber jeg for rektoratet ved UiB, men dette innlegget skriver jeg på egne vegne i rollen som tidligere humaniorastudent. Utover å ha fullført et ordinært og normert studieløp har jeg sittet i fagutvalg, utvalg for undervisning og internasjonalisering, fadderstyret, studentutvalg og fakultetsstyret, ved Det humanistiske fakultet (HF) ved UiB. Insideperspektivet fra studietiden sitter friskt i minnet og problematikken Torkel Brekke tar opp treffer godt med mine erfaringer.

La oss få et viktig moment ut av veien før vi begynner: Det er selvsagt viktig at studenter på bachelor lærer seg faktaene og substansen i det faget handler om før de kan gå grundig metodisk til verks. For eksempel må en kommende historiker inneha grunnleggende bred kunnskap om historisk utvikling, før man dissekerer ulike historiske hendelser. Men dette går ikke på tvers av å la studenter møte fagmetode oftere, tydeligere og ikke minst tidligere, i studieløpet.

Mange av mine medstudenter har støtt på metodeemner helt mot slutten i bachelorløpet, disse har gjerne som formål å supplere skrivingen av bacheloroppgaven. Det er bra med supplement og verktøy for oppgaveskrivingen, men jeg mener ikke det er tilstrekkelig å ha isolerte metodiske emner. Det er riktignok ulik praksis ved universitetene, og innad på fakultetene, med tanke på når i studieløpet man presenteres for fagmetodikk. Problemet er likevel at enkeltstående obligatoriske metodeemner oppleves som tørt og kjedelig av studentene. Kanskje fordi det er obligatorisk, virker fjernt fra det man har hatt om før og ikke minst fordi man ikke vant til å jobbe med metode.

Må det være slik? Ved universitetene sitter jo nettopp de fremste forskerne i landet, og dermed også de beste metodikerne på sine felt. Eksempelvis har vi svært gode historiemetodikere som underviser ved UiB, og disse skinner i sine dedikerte emner på slutten av bachelor- og på masternivå. Men studentene møter disse for sent, og dermed virker faget som det er todelt mellom tematisk innhold og metode.

Metode er nettopp den faglige ryggraden studenter bør være mer klar over. Det er det som gjør hva man studerer til vitenskapelige fag, og ikke bare til synsing og populærvitenskapelig koseskriving- og lesing. Hva er så løsningen for å sørge for at studenter også forstår dette forholdet tidlig, og at metode ikke kun blir det separate og påtvungne emnet som henges på i slutten av bachelorløpet?

Det jeg tror må til er blant annet; tilvenning til metodisk arbeid over tid og med høyere krav om økt frekvens i tekstskriving, og en økt og mer bevisst tydeliggjøring av metode i undervisning og vurdering i alle emner for å fremheve vitenskapeligheten for studentene. Problemer med organiseringen av dette lyser naturligvis opp med en gang. Det er faglige forskjeller, så tilpasning kreves og det kan medføre kostnader, som for humanioramiljøer i en utfordrende ressursmessig situasjon ikke er noen spøk. Likevel tror jeg det finnes en rimelig, og kostnadseffektiv, måte å innføre dette på.

For å oppdage hvor skoen trykker kan man begynne med å undersøke hvilke egenskaper en humaniorastudent bør sitte igjen med etter fullført studie. Egenskapene man skal inneha og det man lærer fra fagmetoden henger tydelig sammen og kan støtte oppunder hverandre. Jeg fortsetter med min erfaring fra historie som eksempel for å illustrere videre, da en student i historie blant annet skal være en habil kildekritiker og ikke minst skrivefør etter endt utdanning.

For å bli dyktig til å skrive mye tekst, helst med god kvalitet på kort tid, så må det mengdetrening til. Dette er det ikke nok av i dag. Mappevurderinger koster penger, så gi heller flere obligatoriske oppgaver med vurdering «godkjent»/«ikke godkjent». Det trengs ikke karaktervurdering for obligatorisk mengdetrening, og sensorer og klagesaker er som kjent dyrt i drift. Min erfaring er at det ofte gis én eller to obligatoriske oppgaver på et emne, som i løpet av et semester er svært lite. Vi hadde tålt å levere korte oppgaver annenhver uke, for om de er godt integrert i undervisningsopplegget tar de ikke vekk fra «lesetid».

Når det gjelder ressursbruk med tanke på vurdering, kan studenter vurdere hverandres tekster før underviser vurderer endelig godkjenning. Dette vil venne studenter til å jobbe jevnt og trutt, en god egenskap i møte med både arbeidsliv og for mange i det kommende mastergradsarbeidet. Mange studenter, inkludert undertegnede, finner at overgangen fra bachelor til master er for stor, og jeg tror det hadde hjulpet betraktelig om jeg ikke hadde like stor mulighet til å ta skippertak gjennom mange bacheloremner. Dessuten er det vanskelig å bli bedre til å skrive om man ikke øver jevnlig på det.

Nå til den mer fagtunge metodiske delen, la studentene bryne seg på metodearbeid i noen av disse obligatoriske oppgavene, ikke bare få dem til å drøfte tematiske påstander. Om vi historie for eksempel hadde brukt tid på å sammenligne to-tre kilder i oppgaver med jevne mellomrom i hele bachelorgraden, så ville ikke komparasjon vært et så nytt begrep for mange når man tar de dedikerte metodeemnene.

Mitt forslag er ikke en revolusjon av faglig oppbygning, landets beste forskere jobber jo allerede som undervisere. Jeg ønsker simpelthen at en liten del av alle emner dedikeres enda tydeligere eller mer direkte til metodikk. Så kan man ellers benytte karaktergivende vurderingsformer for å undersøke at studentene har forstått emnenes faglige og tematiske innhold. Det er sikkert kontroversielt å foreslå at en viss mengde studiepoeng settes av til dette, men om man for eksempel dedikerte ett eller to studiepoeng til metodikk i alle emner har vi kommet langt.

Jeg er klar over at mye av dette gjøres av ulike undervisere og at det ligger inne som en naturlig del av undervisningen, men det må gjøres langt mer systematisk. Resultatet er ellers realiteten som prof. Brekke presenterer i Khrono, nemlig at studenter på bachelornivå ikke selv føler de strekker til faglig sett, og da nytter det ikke med business as usual. Man må jobbe for å bevisstgjøre studenter på de mange egenskapene de tilegner seg både for master- og arbeidsliv, og disse egenskapene har dypest sett sine røtter i fagmetode.