De henviste til et dokument som det ikke er opplyst om noen steder i materialet, som ikke finnes på noe bibliotek, og som ingen har sett, skriver innleggsforfatterne. Foto: Tor Farstad
De henviste til et dokument som det ikke er opplyst om noen steder i materialet, som ikke finnes på noe bibliotek, og som ingen har sett, skriver innleggsforfatterne. Foto: Tor Farstad

Tore Hansen & Co. forsvarer en stor forskningssvindel

Politivoldsaken. Hansen må nå i klartekst opplyse om han fortsatt mener Nordhus og Vogts forskning var av høy kvalitet, og ikke snakke rundt grøten, skriver Kvam, Magnus og Kristensen.

Publisert

Professor Tore Hansen og de andre som har forsvart Gunnar Nordhus og Edvard Vogts «politivoldsforskning» legitimerte en stor forskningssvindel. Dette fortsetter Hansen & Co med torsdag forrige uke. Hansen må nå i klartekst opplyse om han fortsatt mener Nordhus og Vogts forskning var av høy kvalitet, og ikke snakke rundt grøten.

Hansens kritikk av oss i dag tyder på at Hansen fortsatt mener Nordhus og Vogts forskning var høyverdig, selv om han ikke har sagt dette eksplisitt.
Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen

Vi har i boken «Politivoldsaken – Norges største forskningsskandale» påvist at Nordhus og Vogts forskningsprosjekt «Voldskriminaliteten og dens ofre» er bygget på en lang rekke løgner, usannheter og halvsannheter, selv om det også finnes sanne opplysninger i materialet.

Den ene strålende bokanmeldelsen etter den andre er villig til å ta på alvor det vi avslører, og flere som har lest boken sier de rystet. Men Hansen ut til å være mest opptatt av å forsvare sin rolle som en av sentrale personene som gjorde forskningssvindelen mulig, da han satte sitt «godkjent-stempel» på Nordhus og Vogts arbeid.

Vi mener ikke at han bevisst legitimerte forskningssvindel, men han oppdaget ikke alle svakhetene.

Noen eksempler på svakheter ved Nordhus og Vogts forskning: Allerede to dager etter at Nordhus og Vogts forskningsmateriale ble lagt frem i 1981, ble det avslørt at Nordhus hadde løyet om sin identitet, under arbeidet med forskningen. Han brøt dessuten elementære forskningsetiske regler ved at han uten lov snoket i journaler på Øre-, nese- halsavdelingen, noe som førte til at Nordhus og Vogt ble utestengt fra avdelingen.

Nordhus og Vogt hevdet de samarbeidet med 15 avdelinger på Haukeland sykehus, men de fleste avdelingene rapporterte at de aldri hadde samarbeidet med dem. Disse forhold har Bratholm-utvalget enten ikke nevnt i det hele tatt, eller fullstendig bagatellisert.

Da Nordhus og Vogt ble kritisert for å ha gjort alle intervjuene av voldsofrene selv – dette står i både deres rapport og i Bratholm-rapporten – snudde de 180 grader og nektet for å ha gjort alle intervjuene selv, tvert om: De hevdet usant at de hadde gjort kun et mindretall av intervjuene. De henviste til et dokument («Appendix A» til Delrapport nr. 4) som det ikke er opplyst om noen steder i materialet, som ikke finnes på noe bibliotek, og som ingen har sett. Kanskje Tore Hansen har et eksemplar?

Nordhus og Vogt opplyste at de henvendte seg til 61 privatpraktiserende leger og 125 privatpraktiserende tannleger, og at alle disse sa ja til å være med på å registrere voldsofre i halvannet år, og rapportere til Nordhus og Vogt.

Bare den opplysningen at «alle» ville være med, burde fått bjeller til å ringe hos Bratholm & Co. En slik fullstendig oppslutning er helt usannsynlig. Vi har snakket med 10 leger og 10 tannleger, som praktiserte i Nordhus og Vogts forskningsperiode. Ingen av dem deltok, og de har aldri hørt at noen av kollegaene deres deltok. Men Tore Hansen har kanskje bevis for at Nordhus og Vogt virkelig samarbeidet med 61 leger og 125 tannleger?

Noe av det graverende ved forskningen var at Nordhus og Vogt baserte seg på et «sekundærmateriale» som selv Bratholm, i ettertid, innrømmet var bygget på en lang rekke oppdiktede historier. Eller har Hansen andre opplysninger?

Hansen var statistikkeksperten til Bratholm-utvalget i 1981. Bratholm-utvalget karakteriserte Nordhus og Vogts prosjekt «Voldskriminaliteten og dens ofre» som høyverdig forskning. Hansen hadde noen kritiske merknader til det Nordhus og Vogt hadde gjort, men har ikke protestert mot Bratholm-utvalgets konklusjoner.

Hansens kritikk av oss i dag tyder på at Hansen fortsatt mener Nordhus og Vogts forskning var høyverdig, selv om han ikke har sagt dette eksplisitt. Hansen bør nå i klartekst gi uttrykk for om at fortsatt går god for at «Voldskriminaliteten og dens ofre» er høyverdig forskning. Han bør også i klartekst opplyse om han har lest vår bok eller ikke. Hans kritikk tyder på at han ikke har lest boken.

For øvrig bør det påpekes at vi i boken har sitert Bratholm-rapporten fullstendig korrekt. Hansen mener det ikke er nok å sitere korrekt. Han burde nok selv ha vært mer påpasselig da Bratholm-rapporten ble skrevet.