Debatt

Tonedøvt av Nokut-direktøren

Dette er ikke tiden for å rette pekefingeren mot ledelse og ansatte i sektoren, og kreve enda mer tilpasning for å score bedre på resultatindikatorene ved neste korsvei.

Innleggsforfatterne mener det er tonedøvt av fungerende Nokut-direktør Øystein Lund, å kreve systemer og strategier for å bedre kvaliteten i utdanningen til høsten.
Innleggsforfatterne mener det er tonedøvt av fungerende Nokut-direktør Øystein Lund, å kreve systemer og strategier for å bedre kvaliteten i utdanningen til høsten.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I stedet for å overtolke resultatindikatorer, bør vi nå heller diskutere hva som bidrar til kvalitet i høyere utdanning. Når fungerende Nokut-direktør, Øystein Lund forventer mer av UH-sektoren til høsten, har han tilsynelatende misforstått hva nedstengingen skaper av begrensninger for læring. Vi mener det er på tide å stille spørsmål ved om Nokut kjenner den mangfoldige sektoren godt nok.

Lund er enig med Forskerforbundet i at den hektiske dugnaden fra i vår nå må være et tilbakelagt stadium. Til høsten må sektoren ha en «god og gjennomtenkt strategi», og «ha ting mer i system». Undervisningen skal ikke lenger «tas på sparket». Men når lærerne i sektoren la ned så enormt mye ekstraarbeid i vår, var det vel nettopp for å i minst mulig grad ta ting på sparket. Det var et forsøk på å minimere ulempene for studentene, under meget krevende forhold.

Semesteret må, som alle andre semestre, planlegges. Men den faglige planleggingen for læring faller naturligvis på faglærerne, og annerledes kan det ikke være. «Strategier» og «systemer» er til liten eller ingen hjelp i det kontinuerlige arbeidet med å vurdere hvordan studentene kan tilegne seg kunnskap og evne til kritisk refleksjon rundt pensumstoff.

Det vi trenger av støtte for at dette ikke skal få altfor store skadevirkninger, er først og fremst av teknisk og praktisk art, ikke overordnede strategier som ledere kan krysse av for at de har implementert. Vi er enige med Lund i at det å forelese digitalt i 2x45 minutter neppe er optimalt, men alternative undervisningsmåter vil nødvendigvis koste mer av tid og ressurser, og dette kan bare tas fra faglærernes eget tidsbudsjett. I praksis krever derfor Nokut mer dugnad.

Vi mener det er på tide å stille spørsmål ved om Nokut kjenner den mangfoldige sektoren godt nok.

Eli Smeplass og Arve Hjelseth, NTNU

At Nokuts kvalitetssikringsystemer ikke alltid treffer virkeligheten i sektoren, er for mange ansatte ingen overraskelse. Studiebarometeret fremheves som den viktigste plattformen for sammenligning av studiekvalitet, selv om det ofte er et mindretall av studentene som svarer på undersøkelsene. Selvselektering fører også til at det er de som er mest engasjerte, eller minst fornøyde som rapporterer.

Signalene i sektoren har i hele vår vært «buisness as usual». Dette til tross for at studentene ikke har fått møte hverandre, campus har vært stengt, og sentrale funksjoner som biblioteker har vært i lockdown. Nasjonalbibliotekets åpning av online-ressurser har neppe erstattet de levende tjenestene som personalet ved universitetsbibliotekene tilbyr og representerer. Et nettbasert bibliotek er ingen fullgod erstatter for det levende biblioteket.

Det er kanskje på tide å undersøke hvor mange ekstra timer både studenter og ansatte har lagt ned for å opprettholde forventningen om normalitet. Hvis Nokut hadde vært interessert i den faktiske kunnskapsproduksjonen som finner sted alle andre steder enn i sine egne regnskaper, kunne Lunds utsagn fremstått som noe annet enn et forsøk på å opprettholde eget omdømme.

Kvalitet i undervisning skapes i samspillet mellom studentene, og mellom studenter og lærere. Studenter har gjennomført sine kurs og skrevet sine masteroppgaver under forhold vi aldri har sett maken til. Mange kunne, med fordel for egen læring og kvalitet på arbeidet, brukt sommeren eller høsten på kurs og oppgaver de ble presset til å fullføre i vår. Nokuts banale virkemidler har skapt et vanvittig gjennomføringstrykk, noe som har skapt frustrasjon for studenter så vel som for ansatte.

Nokut forfekter et instrumentelt læringssyn, og klarer ikke slippe tak i tellekantene de er satt til å holde oppsyn med. Kvalitet er det samme som studiepoengproduksjon, kandidatproduksjon og den rapporterte studenttilfredsheten i studiebarometeret. Nokuts indikatorer kan brukes og misbrukes av ulike aktører. Et eksempel er hvordan politikere og medier feiltolker og overdriver studentenes selvrapporterte tidsbruk til studier, for å stemple enkelte studentgrupper som mindre engasjerte. Dette til tross for at helt ulike egenskaper er relevante for å bli en god lærer og en god jurist. I ytterste konsekvens kan feilslutninger om hva kvalitetsindikatorene «beviser» føre til endringer i sektoren som går på akkord med den spesifikke utdanningens kvaliteter. Nokut bør utvise forsiktighet i tolkningen både av egne data og av lokale undersøkelser om studiekvalitet.

Ved Universitetet i Agder svarte studentene at betingelsene for læring har vært dårligere, og at motivasjonen har manglet. Ved Høgskolen i Østfold svarer studentene at læringsutbyttet har blitt dårligere, og BI-studenter opplever at uten det sosiale læringsfellesskapet får de for lite igjen for pengene.

Vi vil oppfordre Nokut til å undersøke nærmere hvordan slike signaler bør fortolkes, før de uten videre fastslår at det kan løses med mer og bedre «strategi». Kanskje har koronakrisen avslørt for oss hvor viktig interaksjon, kommunikasjon og samhold er for at læring skal finne sted.

Dette er ikke tiden for å rette pekefingeren mot ledelse og ansatte i sektoren, og kreve enda mer tilpasning for å score bedre på resultatindikatorene ved neste korsvei. Det er tiden for å stille spørsmål ved om vi i det hele tatt vet nok om hva som fører til gode læringsmiljø.