Debatt ● Stig S. Frøland
Tillit til forskning krever åpenhet om risiko
En ensidig vektlegging av bioteknologiens positive muligheter, med tilsvarende bagatellisering dens skyggesider, er nettopp det som kan skape mistillit til forskning i befolkningen. Full åpenhet er nødvendig i et liberalt demokrati.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jörn Klein har en rekke kritiske innvendinger til min artikkel om risikofylt forskning, og hevder at mine synspunkter bidrar til mistillit til forskning. Han reagerer også på «sensasjonspreget språk». Klein må ha lest artikkelen svært raskt og emosjonelt, for kritikken er i vesentlig grad basert på feilsitering, utelatelser og stråmannsargumentasjon.
Klein hevder at jeg gir «en skjev fremstilling av risiko» for laboratorieuhell med potensielt alvorlige følger. Han hevder at slike uhell i dag er «ekstremt sjeldne», og at de famøse eksperimentene med fugleinfluensavirus i to laboratorier i 2012 som jeg refererer til (Fouchiers laboratorium i Rotterdam og Kawaokas i Wisconsin som Klein ikke nevner), ikke ble utført «etter dagens standarder».
Hvis han med dette mener at det er skjedd vesentlige forbedringer i laboratoriesikkerhet etter dette, tar han feil. Regelverket med de fire BSL-nivåene har vært uendret i en årrekke. Den vedvarende risikoen for laboratorieuhell illustreres også ved at en alvorlig hendelse med fugleinfluensavirus inntraff i Kawaokas laboratorium i Wisconsin i 2019. Året før skjedde et alvorlig laboratorieuhell ved Fort Detrick- sentret for forskning på bioforsvar — som førte til at alt arbeid med farlige mikrober ble beordret stanset.
Klein har åpenbart en overdreven tillit til sikkerhetsreglene i laboratorier som arbeider med farlige mikrober. Han ignorerer helt at jeg påpeker at 80 prosent av tilfellene av laboratorieuhell skyldes menneskelig svikt og ikke mangler i smittevernteknologien i laboratorier, uansett hvor avansert denne måtte være.
Han bagatelliserer også statistikken jeg refererer for hyppigheten av laboratorieuhell, som uten tvil er minimumstall, siden det er velkjent at rapporteringen av slike hendelser er mangelfull. Klein hevder at hyppigheten er svært beskjeden i forhold til det globale omfanget av laboratorieforskning. Han ignorerer her fullstendig det dystre faktum at et eneste laboratorieuhell med en svært farlig mikrobe kan utløse en global pandemi. Et slikt uhell kan faktisk føre til det nobelprisvinneren Joshua Lederberg i forbindelse med biovåpentrusselen har kalt et «virologisk Hiroshima» — en språkbruk Klein, med sin aversjon mot «sensasjonspreget språk», trolig misliker. På denne bakgrunn er statistikken over laboratorieuhell i sannhet skremmende.
Klein har åpenbart en overdreven tillit til sikkerhetsreglene i laboratorier som arbeider med farlige mikrober.
Stig S. Frøland
Videre unnlater Klein helt å kommentere følgende: Jeg understreker at risikoen for alvorlige følger av laboratorieuhell stadig øker på grunn av de store fremskrittene i syntetisk biologi som muliggjør omfattende endringer i mikrobers arvestoff og egenskaper som kan øke deres virulens og smittsomhet, blant annet ved «gain of function research» (GOFR).
Når Klein skriver at min beskrivelse av laboratorieuhell «skaper et uforholdsmessig inntrykk av at laboratorieforskning generelt er risikabel», er det en grov undervurdering av lesernes common sense. Det er kun risiko ved spesielle former for forskning med farlige mikrober jeg omtaler.
Klein hevder videre at min omtale av GOFR «mangler også balanse». Det er imidlertid direkte galt når han hevder at jeg «antyder at GOFR utelukkende handler om å «skape farligere virus». Jeg understreker tvert imot at de fleste slike forsøk er legitime, med det formål «å muliggjøre utvikling av vaksiner og medikamenter mot for eksempel virus som man frykter kan forårsake alvorlige epidemier i fremtiden». Problemet er imidlertid at disse fromme ønskene hittil ikke har latt seg realisere, selv om Klein synes hellig overbevist om at dette vil skje. Kan han nevne ett eneste eksempel på at GOFR har ført til nye medikamenter eller vaksiner? Klein hevder videre «at denne forskningen har vært sentral i å forberede oss på fremtidige pandemier». Hva mener han med dette? Hittil har ingen pandemi i historien latt seg forutsi, verken med GOFR eller andre metoder.
Siden nytteverdien ved GOFR med farlige mikrober er udokumentert, er det absolutt legitimt å kreve effektive kontrolltiltak med slik forskning — en kontroll som vel å merke ikke kan overlates til forskerne selv.
Også Klein føler at en form for kontroll er ønskelig. Men hans bidrag er å foreslå «en internasjonal reguleringsinstans for biologisk forskning, tilsvarende det vi finner for kjemiske og atomvåpen». Han kjenner åpenbart ikke til Biological Weapons Convention (BWC) som her er relevant. Men BWC er mangelfull fordi den ikke muliggjør effektiv overvåking av virksomheten i medlemslandene. Det er naivt og utopisk av Klein å tro at man i dagens situasjon vil kunne få på plass en ny og effektiv «internasjonal reguleringsinstans».
Kleins kritikk av min kronikk for «fraværet av konkrete løsninger» er feilslått. Poenget med min artikkel var først og fremst å understreke behovet for effektiv kontroll av så vel laboratoriesikkerhet som risikofylt forskning, først og fremst GOFR. Det mest realistiske er å etablere slik kontroll på nasjonalt nivå. Men selv dette er vanskelig, slik situasjonen i USA illustrerer.
Kan han nevne ett eneste eksempel på at GOFR har ført til nye medikamenter eller vaksiner?
Stig S. Frøland
I slutten av sitt innlegg blir Klein selvmotsigende. Til tross for at han tidligere har argumentert sterkt for viktigheten av GOFR, foreslår han nå at man heller skal satse på «tryggere metoder som å bruke svekkede virus eller simuleringer fremfor å skape chimære virus med høyere smittsomhet». Men dette er nettopp hva motstanderne av uregulert GOFR argumenterer for! Er Klein for eller imot GOFR?
Til tross for sin svake og til dels selvmotsigende argumentasjon avslører Klein en ureflektert tekno-optimisme, hvor han ensidig vektlegger bioteknologiens positive muligheter, mens han bagatelliserer dens mulige skyggesider. Det er nettopp slike holdninger som kan skape mistillit til forskning i befolkningen. Full åpenhet og transparens om vitenskapens positive og negative sider er nødvendig i et liberalt demokrati. Informasjon om problemområder her, som er underkommunisert i den offentlige debatt, må gis i et tydelig språk — gjerne med Frankenstein-metaforer slik jeg har valgt. Så får heller Klein finne språkbruken «alarmistisk».