Tilgang på digitale verktøy: En skjevhet blant institusjonene

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Koronaviruset skapte en situasjon der vi raskt var nødt til å implementere digitale verktøy for å møte behovet for å digitalisere og re-mediere undervisning, veiledning og vurderingsarbeidet. Med noen ukers forskjell mellom institusjonene kom støtteapparat på plass.

Når behovet for å bruke mer dedikert og sofistikert programvare meldte seg, viste det seg at en lang rekke mindre institusjoner med langt lavere budsjett og sterkere avhengighet av SIKT som premissleverandør ikke hadde rukket eller formådd å anskaffe lisenser.

GDPR, databehandleravtaler og Schrems II er fenomen som langt på vei stopper utviklingen av digitale verktøy i sektoren. De institusjonene som hadde anskaffet dem får imidlertid lov til å anvende verktøy som Miro, Padlet, og Mentimeter fordi stoppordren ikke gjelder helt og holdent for tidlig inngåtte kontrakter. Resultatet er at det skapes en skjevhet i sektoren der noen institusjoner med stort støtteapparat og økonomi får tilgang til verktøy små institusjoner ikke får bruke.

les også

Har studentens rettigheter slukt funksjonen til skikkethetsforskriften?

En løsning på dilemmaet er å se på slik programvare som like kritisk for virksomheten som Canvas eller Blackboard, og ignorerer skremslene om å la være. En annen løsning er at Kunnskapsdepartementet (KD) og underliggende direktorater skjærer gjennom og sier at så lenge lisenser er løst innen sektoren, gjelder unntak for alle. En tredje løsning er å stoppe utviklingen og nekte alle å bruke dem. I en situasjon der det er konkurranse om studenter, kan ikke myndighetene styre oss slik at noen får bruke attraktive og nyttige verktøy, mens andre ikke får det.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Dette må politisk ledelse se. Likebehandling er en norm som bør følges. Tas det ikke grep skapes det et nytt problem: Aktelse for GDPR og at begrensningene de skaper forvitrer. Dette kan føre til at lærestedene gir seg ut på galeien med bruk av apper og skytjenester som bryter med alle forsiktighetsregler og avtaler.

Institusjonene later til å ta ulike retninger. Noen inndrar bruken av noen verktøy, andre toner ned skremslene og fortsetter en utbredt bruk. Uansett er det en uansvarlig ubalanse i tilgang til vitale verktøy ansatte flest ønsker å bruke.

Pandemien satte mange gode prosesser i gang. For mange stopper digitalisering av undervisning, veiledning og vurdering opp på grunn av denne misèren. Det er neppe slik at KD kan «oppheve» jussen hvor EU og Datatilsynet er premissleverandører. Det er likevel paradoksalt at hver enkelt institusjon må gjøre sine helt egne vurderinger. Skytjenestene er de samme, studentene er de samme og institusjonene er ganske så like. Likevel må vi bruke ressursene parallelt alle steder.

Les også

Det fysisk læringsmiljøet kan ikke nedprioriteres

Ved innkjøp av sektorsystemer er det mildt sagt pussig om vi faller ned på ulike konklusjoner så lenge rettstilstanden er lik, software og skytjeneste er den samme og bruken er lik. Det virker lite rasjonelt. Det vi kan håpe på er at SIKT/HKDIR vil kunne komme med en felles anbefaling på nye sektorsystemer som er i kjømda, med felles retningslinjer for alle. Panopto er eksempel på en slik installasjon der vi i dag har sett at noen ansvarlige i sektoren tar grep.

Dette er et uoversiktlig felt. Hovedproblemet er, ifølge juristene, at hver institusjon er en egen juridisk enhet som må stå for sine valg, men uten adekvat ledelse fra departement og direktorat blir resultatet en skjevhet sektoren ikke kan leve med. Vi tenker det er viktig å skille mellom generelle skytjenester som vi anskaffer individuelt og sektorsystemer som kjøpes inn via SIKT. I det siste tilfellet bør man kunne komme opp med en felles anbefaling som gjelder for hele sektoren.

Alt i alt oppleves dette som at sektoren på dette området er et skip med utillatelig stor slakk i roret, og fyrtårnene har slukket sine lys.