Debatt Carien Hedvig Passchier Lærum

Har studentens rettigheter slukt funksjonen til skikkethetsforskriften?

Skikkethetsforskriften er ute på høring. Kanskje er dette et godt tidspunkt å ta en fot i bakken og se litt på om systemet fungerer etter sitt formål? spør Carien Lærum ved Høgskulen i Volda.

Konsekvensen av et system som setter listen for saksbehandling for høyt er, slik jeg ser det, at mange saker aldri når frem til en skikkethetsvurdering. Og at studenter som ikke er skikket blir uteksaminert med vitnemål som sier de er skikket for yrket, skriver Carien Hedvig Lærum.
Konsekvensen av et system som setter listen for saksbehandling for høyt er, slik jeg ser det, at mange saker aldri når frem til en skikkethetsvurdering. Og at studenter som ikke er skikket blir uteksaminert med vitnemål som sier de er skikket for yrket, skriver Carien Hedvig Lærum.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Årets nasjonale skikkethetskonferanse i Drammen bød på engasjerende dager for alle som jobber med skikkethetsvurderinger. Konferansen var fornøyelig godt organisert med et spennende og variert program. Likevel var det et ganske frustrerende budskap jeg tok med meg tilbake i ny jobb som praksisansvarlig på PPU ved Høgskolen i Volda.

Terskelen for å treffe vedtak om uskikkethet virker høy, og etter å ha fått innsikt i noen av sakene som er blitt omgjort av Felles klagenemnd virker terskelen om mulig enda høyere. Studentene som i disse sakene likevel ikke skulle betegnes som uskikket ville jeg for alt i verden ikke møtt som pasient på sykehus, bruker, mor i barnehage, skole eller på andre måter.

I etterkant av konferansen har jeg derfor lurt på om skikkethetssystemet egentlig fungerer etter sitt formål? Eller har ivaretakelsen av studentenes rettigheter slukt opp funksjonen og hensikten bak reglene?

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

Kravene til saksbehandling i skikkethetssaker er høye, og det er gode grunner for dette. Det skal sikres en grundig vurdering, og gi rom for veiledning og utvikling. Bare så det er klart, jeg mener ikke det skal være en lav terskel for å komme til at en student er uskikket. Utfordringen, slik jeg ser det, ligger i avveiningen av to ulike hensyn. Hovedformålet med skikkethetsvurderingen er å «beskytte sårbare grupper som pasienter, brukere, barnehagebarn, elever eller andre studenten vil komme i kontakt med under praksisstudiene eller under fremtidig yrkesutøvelse» jf. skikkethetsforskriften § 2. Reglene skal altså ivareta studentenes rettigheter, men samtidig forhindre at studenten fører til «fare for liv, fysisk og psykisk helse, rettigheter og sikkerhet» for disse sårbare gruppene. Stopp her og les forrige setning en gang til. Ser du noe som mangler?

Ordet som mangler er «mulig». Forskriften sier at studenter som utgjør en mulig fare for (...) ikke er skikket for yrket. Etter min mening mangler det ikke bare i forrige setning, men også i dagens praktisering av reglene. Den praktiske betydningen av «mulig fare» blir forsvinnende liten når kravet til saksbehandling settes så høyt som man kan lese ut av sakene fra Felles klagenemnd.

Et av innleggene på konferansen var fra leder i Felles klagenemnd, Marianne Klausen, som blant annet fortalte om hvordan nemda arbeider og hvilke vurderinger som det forventes at sektoren må gjøre i skikkethetssaker. Det ble trukket paralleller til arbeidsretten og de oppgaver en arbeidsgiver har med veiledning av arbeidstaker i saker om oppsigelse. Det ble også sammenliknet med saksforberedelse til domstolene og argumentert for at det var bedre at saken ble godt nok opplyst i første runde, enn at saken gikk videre til tingretten for dernest å bli sendt tilbake til institusjonen for ny behandling.

Arbeidsretten er organisert ut fra en antatt ubalanse i maktforholdet, med arbeidstaker som den svakere part. Betydningen av en jobb for enkeltindividet er stort, dermed gir det mening at rettighetene til arbeidstaker er sterke. Maktforholdet mellom en student og en institusjon kan absolutt sammenliknes med dette, og betydningen av utdanning like så. Men skikkethetsreglene er ikke utformet med først og fremst med studenten i fokus, men de sårbare gruppene.

Arbeidsretten har ikke en tilsvarende sårbar gruppe å ta hensyn til. Utdanning gir muligheter. Derfor skal alle i utgangspunktet gis en lik rett til utdanning. Da bør det følgelig være en svært god grunn for å nekte noen å ta utdanning. Men for enkelte typer utdanninger er det behov for å sette litt høyere krav til studenten, eller sagt på en annen måte, senke litt på kravene til begrunnelse for å nekte noen å ta utdanning. Ikke på en vilkårlig måte, ikke uten veiledning og med en mulighet til å forbedre seg, men heller ikke på en slik måte at institusjonen (og dens samarbeidspartnere i praksisfeltet) ikke kommer i mål med en skikkethetsvurdering på grunn av et svært høyt krav til dokumentasjon og veiledning.

For det er nettopp det jeg mener er faren med den høye listen Felles klagenemnd oppstiller for institusjonenes plikt til veiledning, utvidet veiledning og dokumentasjon. Det er mange ulike aktører i systemet som skal fange opp og melde inn om uskikkede studenter, ikke bare jurister med god innsikt og forståelse i regelverk og saksforberedelse. Jeg vil også påstå at det heller ikke bare er juridisk kompetanse som trengs for å vurdere skikkethet. I mitt eget tilfelle er erfaringen som lærer også nyttig i vurderingen av skikkethet i tillegg til jussutdanningen, det gir blant annet en bedre forståelse av hvilke situasjoner studenten må kunne håndtere ute i yrkeslivet.

Det synes for meg som en avveining av hvilke hensyn som skal veie mest, hensynet til studenten eller hensynet til «de sårbare gruppene». Og hva er konsekvensen av en feil? Konsekvensen av et system som har en noe høyere risiko for feilvurdering av en student vil ha relativt alvorlige konsekvenser for den enkelte student, men ikke verre enn at studenten kan søke veiledning, få hjelp, utvikle seg og kanskje søke samme utdanning på et senere tidspunkt. Eller ta en annen utdanning der vedkommende ikke er i kontakt med «sårbare grupper».

Konsekvensen av et system som setter listen for saksbehandling for høyt er, slik jeg ser det, at mange saker aldri når frem til en skikkethetsvurdering. Og at studenter som ikke er skikket blir uteksaminert med vitnemål som sier de er skikket for yrket.

En setning fra en av paneldeltakerne på konferansen oppsummerer det hele ganske godt. «Det heter tvilsmelding, ikke «jeg-er-helt-og-komplett-overbevist-og-det-finnes-absolutt-ingen-tvil-om-at-denne-studenten-er-uskikket-melding»». Hvis man viderefører denne, så heter det heller ikke uskikkethetsvurdering. Målet er ikke å finne ut hvilke studenter som er helt sikkert uskikket, men å sikre at de studentene som uteksamineres er skikket. Det er en glidende overgang fra skikket til uskikket. Kanskje er man ikke hundre prosent uskikket, men er man da likevel skikket?

Skikkethetsforskriften er ute på høring. Kanskje dette er et godt tidspunkt å ta en fot i bakken og se litt på om systemet fungerer etter sitt formål?

Powered by Labrador CMS