Debatt ● hilde lorentzen og per martin norheim-martinen

Teori eller praksis? - Ja takk, begge deler!

Praksisorientert forskning og undervisning trenger ikke gi avkall på krav til vitenskapelig kvalitet, slik noen synes å tro.

Virkelighetsfjern teori og forskning er uheldig for læring og praksis. Samtidig er kunnskapsbasert praksis gjennom relevant og nyttig forskning avgjørende for at sykepleiere, sosionomer, lærere og andre yrkesutøvere skal kunne bli bedre, mener innleggsforfatterne.
Virkelighetsfjern teori og forskning er uheldig for læring og praksis. Samtidig er kunnskapsbasert praksis gjennom relevant og nyttig forskning avgjørende for at sykepleiere, sosionomer, lærere og andre yrkesutøvere skal kunne bli bedre, mener innleggsforfatterne.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

AKADEMISERING| I de siste ukene har debatten om virkningene av at stadig flere høgskoler har «meldt overgang» til universitetenes rekker blusset opp igjen. Noen ser ut til å mene at det meste var bedre før, med et skarpt skille mellom praksisnære høgskoler og «eliteuniversitet». Andre argumenterer for at all høyere utdanning bør gjennomsyres av tung teori og «vitenskapliggjøring», til beste for praksisfeltet.

Men få har vært opptatt av hva som faktisk foregår i samspillet mellom akademia og praksis. Fremragende fagmiljøer står ikke nødvendigvis i motsetning til utdanning av kompetente og nyttige kandidater. Det er ikke akademisk kunnskap som sådan det er noe galt med. Problemene oppstår når kunnskapen ikke svarer på de utfordringene praktikerne står overfor i hverdagen.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

Virkelighetsfjern teori og forskning er uheldig for læring og praksis. Samtidig er kunnskapsbasert praksis gjennom relevant og nyttig forskning avgjørende for at sykepleiere, sosionomer, lærere og andre yrkesutøvere skal kunne bli bedre. For å få det til, kreves løpende og tett kontakt og informasjonsutveksling mellom praksis og UH-institusjonen. Og det trengs arenaer der praktikernes behov møter utdanning og forskning.

De siste årene har det dukket opp mange slike koplinger. Noen er etablert etter statlige initiativ, andre som følge av grasrotinitiativ. Et eksempel er DeKomp (desentralisert ordning for kompetanseutvikling i skolen), et samarbeid mellom universitets- og høgskolesektoren og skoleeier, skoleledere og lærere. Her tar en utgangspunkt i skolens behov for å utvikle ansattes kompetanse. Universiteter og høgskoler bidrar med forskningsbasert kunnskap som skal bedre praksis i klasserommet.

Ved OsloMet har vi initiert andre ordninger, som Brobyggerprosjekter ved Fakultet for helsevitenskap, som har ansatt kliniske stipendiater i 5-årige brobyggerstillinger. Hensikten er å koble forskning og utvikling tettere på praksis, og dermed bidra til at helsetjenestene – og utdanningene - blir bedre.

Universitetsskoler er et annet samarbeidsprosjekt mellom grunnskolelærerutdanningen ved OsloMet og utvalgte praksisskoler. Prosjektet skal knytte læring i skolen og læring ved lærerutdanningen tettere sammen gjennom samarbeid om studentenes praksis, om forskning og utvikling og gjennom kompetanseheving både ved skolene og ved OsloMet.

Universitetsbarnehager er et tredje eksempel på et partnerskap mellom Institutt for barnehagelærerutdanning ved OsloMet og barnehager i Osloregionen. Prosjektets overordnede mål er å forbedre utdanningskvaliteten for studentene og styrke kompetanseutvikling i barnehagene gjennom et likeverdig samarbeid mellom partene.

Listen over nye koplinger mellom praksis og utdanningene har vokst seg lang de siste årene, og nye initiativ popper stadig opp. Universitetskommunene skal styrke lokalt samarbeid mellom utdanning, forskning og kommunal praksis. Ordningen er et tidstypisk svar på at enheter stadig blir større og komplekse, og behovet for samhandling på tvers av institusjonelle grenser øker. Samtidig sees geografisk nærhet som et vilkår for tettere og smidigere samarbeid. Universitetskommunen skal skape et mer sømløst samarbeid, og dermed bidra til mer relevant forskning og utdanning på den ene siden, og mer målrettet kommunal tjenesteproduksjon på den andre.

Utformingen av de mange universitetskommunene som har dukket opp de siste årene varierer, både når det gjelder tematisk innhold, organisering, deltakere og ressursinnsats. Men alle ønsker å minske avstanden mellom deltakerne, finne tverrfaglige løsninger på sammensatte problemer og sette økt søkelys på innovasjonsbehovet i offentlig sektor. De siste årene har det også vokst fram et nasjonalt nettverk av universitetskommuner som teller flere ti-talls kommuner.

Unikom Oslo ble etablert som en avtale mellom Oslo kommune og OsloMet i 2020. Partene har pekt ut strategisk viktige tema for samarbeidet og tre bydeler er foreløpig invitert inn i et pilotprosjekt. Her skal en utvikle utdanningstilbudene slik at de er tilpasset forventninger, krav og behov som møter ferske kandidater i arbeidslivet. Videre vil en skreddersy analyser for bydelens behov. Et tredje virkemiddel er å utvikle fleksible ansettelsesforhold som kan bidra til økt utveksling av arbeidskraft mellom bydeler og universitet. For ytterligere å styrke kommunikasjonen vil en utvikle nye ad hoc arenaer der partene kan komme sammen for å utveksle erfaringer og ideer, samt diskutere kontroversielle spørsmål preget av konflikt og motsetninger.

Ordningen med universitetskommuner er ung, men erfaringene så langt tyder på at dette kan bli et viktig redskap for å få bukt med ulike former for akademisering som oppleves som unyttig for praksisfeltet. Praksisorientert forskning og undervisning trenger ikke gi avkall på krav til vitenskapelig kvalitet, slik noen synes å tro.

Powered by Labrador CMS