Tellekantsystemet: Vær bevisst på at ikke alle blir vurdert likt

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Alle kaster seg over listene i disse dager: Forskerforums lister over publiseringspoeng. Rektorer og stipendiater, professorer og amanuenser, instituttledere og dekaner. Hvem har publisert mest? Universitetene brysker seg når deres institusjon kommer godt ut.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Forskere sammenlikner seg med hverandre. Noen har vanskelig for å skjønne hvordan man kan nå 142,18 publiseringspoeng i løpet av et år, som nummer én på listen gjorde. En monografi i de best vurderte forlagene gir 8 poeng. Da må man altså skrive og gi ut mer enn 17 bøker i året — som eneforfatter — for å oppnå dette.

Det er omtrent en og en halv bok i måneden. Man kan lure på hvordan det er mulig? De som ligger øverst publiserer da vanligvis heller ikke bøker, de publiserer tidsskriftartikler. I de høyest rangerte tidsskriftene får man tre poeng per artikkel man skriver alene. For å oppnå 142,18 poeng må man altså skrive mer enn 47 forskningsartikler. Det er omtrent fire forskningsartikler i måneden — hvis man er eneforfatter. Skriver du sammen med andre, må du dele poeng. Du må altså publisere enda flere artikler for å nå et høyt tall.

Les også

Vil slipe ned tellekantene med europeisk koalisjon og nytt norsk nettverk

Jeg skriver ikke dette for å nedvurdere den innsats forskerne, instituttene og universitetene på toppen av listene gjør. Det er i sannhet imponerende. Mitt ærend er institusjonelt; for listene og poengsummene gjør det tydelig at dette systemet tjener noen fagområder mer enn andre og bidrar til en Matteus-effekt, som gir mer til dem som allerede har. Systemet virker selvforsterkende ved å styrke noen og undergraver andre.

I humaniora for eksempel, er det vanskelig å forestille seg at en forsker kan skrive mer enn en — eller kanskje — to bøker i året. Tenkningen og utforskningen humanister gjør, de fortolkende analytiske eller historiske undersøkelser, er kunnskapsgenererende modningsprosesser, som tar tid å utføre. Ta for eksempel min kollega Anders Johansen, som brukte flere år på å skrive én bok. Boken heter «Komme til orde: Politisk kommunikasjon 1814-1913». I arkiver fant Johnsen gamle talemanuskripter og dokumenter. Han fordypet seg i historien, i biografier, leste Storthingstidende og aviser fra 1800-tallet samt vår tids rapporter om ytringsfrihet.

Boken ble på nesten 1000 sider og ble utgitt på Universitetsforlaget. Det er et nivå 1 forlag, som er det laveste nivå som gir poeng. Arbeidet gjennom alle disse årene gå derfor kun ham og hans institutt fem poeng. Det er 0,005 poeng per side og omkring 0.8 poeng per år. Til sammenlikning ville én artikkel i et nivå 2 tidsskrift gi tre poeng.

På institutter der fokus er på publiseringspoeng, er det lett å se at de fleste ledelser ikke vil være positiv til slik tidsbruk. Men i offentligheten har boken heldigvis fått anerkjennelse og pris. Ikke bare har den nådd ut til forskere, men også til en bred vifte av mennesker med interesse i politikk og talekunst, retorikk og historie.

Problemet med forfordeling og skjev vurdering gjelder ikke bare enkeltforskeren. Publiseringssystemet Matteus-effekt rammer også generelt på de fagfelt som faller mellom de institusjonaliserte stolene akademia sitter på. Selv jobber jeg med retorikk, men de tidsskrifter som mine kolleger og jeg publiserer i, er stort sett plassert på det laveste nivået. Er det fordi de er dårligere? Nei. Det er fordi de ikke har institusjonell representasjon. Det er nemlig de nasjonale fagorganene som innstiller hvilke tidsskrifter og forlag som skal gi poeng.

Selv har jeg sittet som medlem av publiseringsutvalget for medievitenskap og vært med på å vedta at retorikktidsskriftet «Quarterly Journal of Speech» skulle flyttes fra nivå 2 til nivå 1. Dette er kanskje det mest anerkjente retorikktidsskriftet som finnes, så det var jeg ikke særlig tilfreds med. Samtidig kan jeg veldig godt forstå at medieforskerne — et laug jeg også tilhører — prioriterer de publiseringssteder som er mest relevante og førende innen medieforskning. Og det er nettopp poenget: Vi som driver med retorikk har ikke hatt mulighet til å gjøre våre egne prioriteringer.

Etter mye institusjonell motstand fikk vi til sist likevel opprettet et nasjonalt fagorgan for retorikk. Det var vi meget takknemlig for, siden vi nå — trodde vi — som alle andre fagorgan i landet, ville få lov til å nominere våre tidsskrifter. Men det fikk vi ikke. I stedet fikk vi fra Universitets- og høgskolerådet et lakonisk vedtak, som uten videre gjorde Fagorganet i retorikk rettsløse i forhold til publiseringspoeng: «NPU-Humaniora takker fagorganet for retorikk for tilsendt liste med aktuelle tidsskrifter, men vurderer at det ikke er naturlig å gjøre noe på kort sikt, men avvente et mulig større arbeid med faginndeling i humaniora.»

Les også

Forskere vil skrive fag­bøker i arbeids­tida

Her er det ikke noen appellrett. Beslutningen er tatt, og vi må åpenbart bare ta til etterretning at vi som driver med retorikk ikke kan forvente å bli vurdert på lik linje med forskere fra andre felter. Helt bokstavelig: Vi teller mindre. Våre publikasjoner veier mindre tungt — selv om de er like gode.

Denne forskjellsbehandlingen gjennom en institusjonell finger på vekten er bare et av de mange problemene som finnes med publiseringspoeng-systemet. Det sier også utvalget ledet av Siri Hatlem som foreslår å avskaffe — eller i alle fall kraftig forenkle — tellekantsystemet. Det har Danmark allerede gjort. Publikasjonssystemet har ikke vært uten verdi for norsk akademia. Men for oss som jobber med tverrfaglige felt som retorikk, fungerer det som institusjonalisert diskriminering — en slags publiserings-apartheid, der vårt arbeid ikke får lov å bli inkludert.

Uansett må enhver som leser listene med publiseringspoeng være seg bevisst at i dette systemet blir ikke alle vurdert likt. Det belønner verken individer eller fagområder på samme måten. Mer grunnleggende er det at det å telle kvalitet på kunnskap egentlig er umulig.