Vil ha kvalitet i tellekantene

Børresen, Sivertsen og Røeggen, fra henholdsvis NTNU, NIFU og UHR, argumenterer for at tellekantsystemet er et vern mot røveri, ikke en årsak.

Bakgrunnen er den pågående debatten om såkalte røvertidsskrifter, som Aftenposten har belyst i sin gode artikkel om useriøse aktører og svindlere innenfor akademisk publisering. Børresen m.fl. argumenterer for at tellekantsystemet er et vern mot slike svindlere, siden disse røvertidsskriften ikke finnes på listen over godkjente tidsskrifter som ligger til grunn for tellekantsystemet. Isolert sett korrekt, men røvertidsskriftene er kun et symptom på et underliggende problem: et forskningssystem som i all for stor grad vektlegger kvantitet.

Vi ser ingen grunn til å snevre denne debatten inn til kun å handle om røvertidsskrifter, og den delen av publiseringssystemet som er preget av ren svindel. Selv om forholdene Aftenposten belyser er nedslående, er utfordringene innen det akademiske publiseringssystemet bredere og mer komplekse enn som så.

Insentiver virker, og tellekantsystemet har hatt stor effekt på hele forsyningssystemet. Dessverre er det mye som tyder på at dagens insentivordning må ta sin del av skylden for at antallet artikler tidvis vokser mer enn kvaliteten. Magnus Aronsen og Alexander Refsum Jensenius fra Akademiet for yngre forskere treffer spikeren på hodet i sitt innlegg: «Røvertidsskriftene» er bare toppen av isfjellet.

Flere peker i denne debatten på at tellekantsystemet skal virke på institusjoner og ikke på individer. Vi må nok bare akseptere at det som telles teller, og at tellekantsystemet oppleves som virksomt også på individuelle forskere. En av Khronos mest leste artikler i 2017 handler om «de 100 forskerne som topper tellekantene». Når det er mulig å telle og rangere på individnivå er det åpenbart at det vil bli gjort – og tillagt vekt – uavhengig av intensjonen med systemet.

Tellekantene kan selvfølgelig bli en syndebukk som får skylden for alt som er galt innen akademisk publisering, slik Margareth Hagen peker på. Vi er helt enige i at systemet også fungerer som et godt verktøy for å registrere og holder oversikt over publiseringen, og at det har hatt en effekt på de forskerne som i for liten grad har publisert sin forskning. Samtidig mener vi, som Hagen, at systemet i høyeste grad er moden for revisjon. Det viktigste nå er ikke hvilken effekt tellekantsystemet har hatt, men hvilken effekt vi ønsker at det skal ha fremover.

Vi er enige med John-Arne Røttingen i Forskningsrådet: det blir misvisende å gjøre åpen publisering til syndebukken i debatten om røverforskning. Ny teknologi har åpnet muligheten for mange nye aktører til å publisere akademiske artikler – både seriøse og useriøse. Det har ikke endret de grunnleggende mekanismene for å kvalitetssikre forskningen: fagfellevurdering og publisering i en akademisk offentlighet som kritisk vurderer hva som presenteres.

Et sentralt poeng er hvordan vi beholder et velfungerende system for fagfellevurdering. Med en stadig økende mengde forskningsartikler følger et like økende behov for fagfeller til å vurdere artiklene. Når dette gjøres gratis – ofte for forlag som selv tjener penger på artikkelen som vurderes – er det åpenbart at kapasiteten og viljen til å bidra til slutt kan bli tøyd for langt. Det er i så fall en alvorlig trussel mot forskningenes troverdighet og kvalitet.

I utkastet til nytt EUs nye rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont Europa, heter den første pilaren Open Science. Dette dokumentet har enorm betydning for norsk forskningspolitikk, og setter svært ambisiøse mål for åpenhet i alle deler av forsyningssystemet. For å delta i verdens beste konkurranserana for forskning er det åpen vitenskap som gjelder, og det må alle deler av forskningssystemet ta innover seg: universiteter, finansiører, forlag og politiske myndigheter.

Ingen er tjent med at våre forskere bruker tiden sin på å skrive flest mulig artikler, snarere enn å drive forskning av høyest mulig kvalitet og publisere best mulig forskningsartikler. Alle vi som leder forskningsinstitusjoner på bidra til at oppmerksomheten vris fra kvantitet og kvalitet. Ikke minst må vi sikre systemer for vurdering og ansettelser som ikke kun teller, men vurdere kandidatene som helhetlige fagpersoner. Kvaliteten i kandidatens forskning er, og må være, helt sentralt. Bidrag til utdanningsoppdraget og engasjement med samfunnet – både i utvikling og deling av kunnskap – må også vurderes og verdsettes tydelig.

Tall og statistikk er viktig, og det er avgjørende at vi har god kunnskap om hvordan det norske forskningssystemet fungerer og presterer. Samtidig må vi være svært bevisst på hvilke tall som brukes til å styre bevilgningene til universiteter og høgskoler. Universitetet i Oslo har de seneste årene tapt i den delen av budsjettet som styres av denne indikatoren, fordi kvantitet teller mer enn kvalitet. De institusjonene som har hatt et lavt volum på publiseringen belønnes for kvantitativ vekst, mens kvaliteten i liten grad gir uttelling.

I stedet for å blindt premiere antall publiserte artikler, har vi muligheten til å bruke et mye mer presist verktøy for å styre de prestasjonsbaserte midlene: Forskningsrådets internasjonale fagevalueringer. Disse grundige evalueringene tar selvsagt med seg den tilgjengelige statistikken over antall artikler, siteringsindekser og lignende, men vurderer dette i en faglig kontekst og med kvalitet som styrende kriterium.

Dagens tellekantsystem har hatt en effekt, men nå er det på tide at vi ser fremover og utvikler et forskningssystem som først og fremst premierer kvalitet, og ikke kvantitet.​