Takk, men jeg trenger ikke å beskyttes mot studenter

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Jeg leser med økende forundring debatten rundt ytringsfrihet i akademia. Ut fra reaksjonsstyrken kunne man tro at det eneste vi forelesere gjør nå for tiden er å snike langs universitetskorridorer med hodet mellom skuldrene og hviske «Men den beveger seg likevel!» mens vi kaster redde blikk rundt oss i tilfelle de vandrende studentgjenger har hørt oss.

• Les også: Professor fikk munnkurv etter vits om tyske turister

Selv om jeg selvfølgelig gleder meg over å lese, fra politikere og andre mektige i samfunnet, at jeg må beskyttes mot alt skadelig (for et forfriskende skifte fra å høre at jeg bør jobbe mer og bedre med mindre ressurser!), kjenner jeg rett og slett ikke igjen dette bildet som males i diverse debattinnlegg. Man får nesten følelsen av at studenter er en slags mørk og ond organisasjon som angriper oss, og ikke en – tro det eller ei – ganske naturlig del av universitetene.

• Les også: UiB tar selvkritikk for håndtering av tyskervits-sak

Kanskje er jeg håpløst naiv, men når jeg ser studenter i forelesningssalen, ser jeg ikke fiender klare til å angripe meg med en gang jeg mister fokus og avviker fra godkjente ytringer. Jeg ser unge mennesker som er nysgjerrige (i varierende grad), som prøver å komme gjennom materialet jeg presenterer (noen mer, noen mindre grundig), som generelt er opptatt med sitt eget liv og studentlivets utallige problemer og gleder, og ikke en mystisk krenkelseskultur.

• Les også: Tar krenket-sak til høyeste hold: — Skadelig for akademia

Som alle andre forelesere har jeg noen ganger følt på frustrasjonen når man jobber hardt med å forberede kursmaterialer, men den eneste reaksjonen man får er gjerne en e-post som sier «bildet kunne hatt finere farger». Men det er ok. Jeg er ikke der for å få ros og beundring fra studentene. Jeg er der for å hjelpe dem å lære. Og jeg er ikke redd for å si noe jeg synes er riktig og nyttig for å fremme læring, ikke engang nå.

Hvis den høyst usannsynlige hendelsen noen gang skulle skje, at en student krever at jeg slutter å snakke om evolusjon, eller at jeg ikke skall vise noen hjernebilder i et hjerneanatomi-kurs, ville dette være en engangssituasjon, og jeg trenger ikke lovendring eller støtte fra avisredaktører for å takle dette. Hvis jeg derimot bestemmer meg å bruke en forelesning for å snakke anekdoter om helgeturen min mens jeg roper «En dag vil dere takke meg for det!», ville det faktisk være ganske fint om en kollega skulle ta en prat for å sjekke om jeg er ok, og til og med anbefale meg å la være med sånt i fremtiden.

Men la oss komme tilbake til mer realistiske verden. Hvis en student sender tilbakemelding til UiB om at de er opprørt over noe jeg sa, ville jeg først og fremst være nysgjerrig. Hva fikk studenten til å si det? Hvorfor er verdensbildene våre så forskjellige at det som jeg trodde var en fin vits gjorde dem så opprørte at de klaget?

• Les også: «...det er et problem hvis det blir sånn at ingenting er lov å tulle med»

Det er ubehagelig å få min autoritet og mitt verdensbilde utfordret av en student. Men jeg er ikke redd for å møte andre synspunkter, for å lære hvordan andre mennesker ser verden. Dette gjør vi i akademia: vi lærer og vi vokser, hele livet. Jeg er ikke heller redd for ledelsen: vi har fungerende universitetsdemokrati der vi alle er med i forskjellige utvalg og komitéer, og bestemmer sammen hva som er ok og hva som ikke er ok. Jeg har god tro at jeg og mine kolleger kan ivareta den akademiske verden slik som vi ønsker at den skal være, uten noen overdrevet frykt av studenter.

• Les også: Er det rom for humor i akademia

Det jeg lurer på er hvordan det føles å være student akkurat nå. Etter at så mange mektige menn har antydet at å klage på en foreleser eller veileder er nesten et angrep på selve akademiet, må det være en veldig modig student som noen gang tør å bruke «Si Fra»-systemet igjen, selv om jeg fra nå av ville slutte med all hjerneforskning i forelesningene og kun vise lysbilder av artige sopper jeg fant på tur. Er det dette vi virkelig ønsker?