— Hvis ikke jeg som er voksen sier noe, eller gjør noe, hvem skal da våge å gjøre det, spør sykepleierstudent Cathrine Jensen . Foto: Nicklas Knudsen
— Hvis ikke jeg som er voksen sier noe, eller gjør noe, hvem skal da våge å gjøre det, spør sykepleierstudent Cathrine Jensen . Foto: Nicklas Knudsen

Hun varslet om trakassering, men anbefaler ingen å gjøre det samme

Varsling. Sykepleiestudent Cathrine Jensen varslet ledelsen ved sykepleieutdanningen på OsloMet om det hun mente var trakassering fra en veileder. Nå advarer hun andre mot å gjøre det samme.

Publisert   Sist oppdatert

Cathrine Jensen er sykepleiestudenten som varslet om trakassering fra en veileder på sykepleieutdanningen ved daværende Høgskolen i Oslo og Akershus (nå OsloMet) i 2016.

Hennes medstudent, Cathrine Krøger, skrev nylig om varslingen i en kronikk i Dagbladet, også gjengitt i Khrono.

Cathrine Jensen anbefaler ingen å klage og beskriver det hele som «et mageplask.»

Les også: Maktmisbruk og trakassering på sykepleieutdanningen

Mobbing eller maktmisbruk

«Om dette skal kalles mobbing eller misbruk av makt bør skolen ta stilling til. For meg har dette skapt utrygghet og blitt en serie med ubehagelige opplevelser (og jeg har ikke referert alle hendelsene..). Opplevelsene forsterker inntrykket av at skolen ikke har felles retningslinjer, og at om en student består eller ikke blir noe tilfeldig».

Om dette skal kalles mobbing eller misbruk av makt bør skolen ta stilling til. For meg har dette skapt utrygghet og blitt en serie med ubehagelige opplevelser.
Cathrine Jensen
Varslingsbrev fra sykepleiestudent OsloMet

Teksten over er hentet fra et brev som sykepleiestudent den gang på andre, nå på tredje året, Cathrine Jensen, sendte til blant annet instituttleder Unni Hembre på sykepleieutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus, til Studentrådet og flere andre.

Misnøye på allmøte

Brevet er datert 31.mars 2016. Det er omlag to uker etter at student Jensen var tilstede ved et allmøte ved utdanningen der det kom fram sterk misnøye og kritikk av sykepleieutdanningen ved høgskolen.

Både dekan ved fakultet for helsefag, Gro Jamtvedt og instituttleder Unni Hembre var tilstede på møtet, der over 60 studenter hadde møtt opp.

Les også: 60 studenter på sykepleie med massiv kritikk

Temaet på allmøtet var den massive kritikken som sykepleiestudentene Lars Mørch Aaen og Cathrine Krøger hadde kommet med tidligere denne vinteren, og som også var fulgt opp i ulike medier.

Les også:

Derfor er mange på sykepleie så misfornøyde

Flere mastere? Skrekk og gru!

Også Khrono var til stede på allmøtet. Dagen etter beskrev vi blant annet hvor sterk kost som møtte de to topplederne ved sykepleieutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

De fikk høre om veiledere som mobber studenter, om studenter som hver eneste dag i praksis kommer gråtende hjem, studenter som sovner på forelesning fordi lærerne er for kjedelige, om lærere som sier helt forskjellige ting om hvordan en oppgave skal skrives, hva man skal legge vekt på, eller ikke legge vekt på, i sine besvarelser.

Historiene var mange, og mye av kritikken var samstemt, uavhengig av hvilket årstrinn studentene gikk på.

Fornøyde med oppmøtet

Daniel Singh dengang fra Studentenes fakultetsråd var meget fornøyd med oppmøtet. Det var Studentrådet som hadde tatt initiativ til allmøtet.

— Forrige gang vi hadde allmøte hadde vi vel fem som kom, så dette er bra. I tillegg synes jeg det er flott at studentene velger å bruke mange timer av sin fritid for å komme fram med sin kritikk og opplevelse av forholdene på instituttet, sier Singh.

Det var et par studenter på møtet som sa at de i hovedsak selv hadde vært fornøyd med sin studietid på HiOA, men de fortalte også at de følte at det flere ganger skyldtes flaks, blant annet med hvilken veileder de har fått.

Ba om skriftlige rapporter

På allmøtet ble det også lagt fram eksempler med oppførsel fra lærere og veiledere som, gitt at historiene er sanne, rett og slett kan være oppsigelsesgrunn.

— Det er svært viktig at dere noterer klokkeslett og dato og så nøyaktig det går og hva som er sagt og skjedd, sa Singh til de som fortalte disse historiene.

— Deretter må dere rapportere slik hendelser. Dere kan gjøre det til oss, til studieleder eller studentombudet. Selv om rapporten ikke alltid hjelper dere, vil den kunne hjelpe studenter som kommer etter dere, la Singh til.

Instituttleder Hembre sa det samme på møtet:

— For at jeg skal gripe fatt i denne type saker, må jeg ha skriftlige rapporter, understreket hun.

Hvem skal våge?

Og sykepleiestudent Cathrine Jensen tok dem på ordet. Hun er en voksen dame. Hun har jobbet som flyvertinne og purser i SAS i 30 år. Hun sitter i kommunestyret for Høyre i Asker.

— Hvis ikke jeg som er voksen sier noe, eller gjør noe, hvem skal da våge å gjøre det, sier hun til Khrono, vel et år etter allmøtet og etter at hun sendte brev om sine opplevelser av utdanningen til ledelsen, studentrådet, studieveileder og flere andre.

Khrono snakket med Jensen en tid etter allmøtet, og har snakket med henne nå igjen - etter Krøgers innlegg.

Jensens hovedbudskap er fremdeles klart: at det ikke er verdt å si fra.

— Jeg anbefaler ingen å klage. Det er sant som mange av studentene sa på allmøtet den gangen: Du kommer ingen vei. Det er en grunnholdning på denne utdanningen som ikke er bra, sier Jensen.

— Hvordan opplevde du at brevet ditt og klagen ble fulgt opp?

— Det hele ble et realt mageplask for meg, sier hun.

— Var det ingen som trodde på deg da du mente at du var blitt dårlig behandlet?

— Jeg opplevde at emneleder trodde på meg. Og det er bra, sier Jensen og legger til:

— Men når instituttleder Hembre nå sier at alt foregikk frivillig, så fikk jeg tydelig beskjed om at alle rutiner måtte følges for at klagen skulle få konsekvenser.

Ubehagelig å snakke om

— Hva med veilederen som du mener behandlet deg dårlig?

— Veileder nekter for alt. Hun nekter til og med for at hun har møtt meg og bedt meg forsvinne ut fra et avtalt møte fordi jeg kom i forveien til dette møtet, før en av sykepleierne jeg hadde i praksis hadde kommet. Hun nektet for regelrett å ha skjelt meg ut i påhør av de andre studentene, for å ha glemt å ta ut øredobbene da jeg var i praksis. Hun nekter for at hun fortalte at hun satte meg ned i karakter fordi «den andre sensoren» ville det, for at jeg hadde brukt «feil» mal for oppgaveskriving. Jeg brukte høgskolens mal og ikke hennes. Og hun nekter for at hun ikke godtok tre dagers fravær i praksis, selv om skolen er tydelig på at 10 prosent fravær er mulig uten å måtte jobbe det inn, -jeg hadde til og med sykemelding fra lege, sier Jensen.

Og hun legger til:

— Jeg kjenner det er vanskelig og ubehagelig å snakke om dette, men jeg har rett og slett i hele mitt voksne liv ikke opplevd maken til behandling, sier hun, som har fått medstudenter til å signere på at opplevelsene hun forteller om faktisk har skjedd, og fått utskrift fra telefonselskapet som dokumenterer at hun faktisk har ringt til veileder når hun sier hun har, og avtalt møtetidspunkter.

— Jeg kjenner det er vanskelig og ubehagelig å snakke om dette, sier sykepleiestudent Cathrine Jensen. Foto: Nicklas Knudsen
— Jeg kjenner det er vanskelig og ubehagelig å snakke om dette, sier sykepleiestudent Cathrine Jensen. Foto: Nicklas Knudsen

— Først nektet hun for at jeg hadde ringt. Men så når jeg kunne vise til seks minutters telefonsamtale, så snudde hun og nektet heller for at vi hadde snakket om det vi hadde snakket om. Jeg har rett og slett aldri vært borti noe lignende, sier sykepleiestudenten.

Fikk skriftlig svar og møter

— Men har ikke ledelsen ved høgskolen fulgt opp på noen måte, med møter eller svar på brevet ditt?

— Jeg fikk skriftlig svar på at klagen ble tatt veldig på alvor på bakgrunn av alt som kom frem i klagen. Studentrådet som også ba om skriftlig rapport har kun svart at de hadde det travelt på det aktuelle tidspunktet, men ville komme tilbake til saken når det hadde roet seg litt, men kom aldri tilbake. Men det har vært møter – flere møter og telefonsamtaler. Blant annet et «meklingsmøte» i regi av HR-avdelingen på fakultetet. Det varte i tre timer.

— Hva skjedde der?

— Det har jeg ikke lov til å fortelle om. Der har vi taushetsplikt. Både lærer og jeg som student fikk ha med hver vår bisitter. Jeg tok med meg en god venninne som har jobbet flere år som personalsjef i en stor statlig bedrift. Hun fikk ikke lov til å si noen ting, før etter at meklingsmøtet var over. Da fikk de uttale seg om hvordan de syns møtet var fasilitert. Veilederen min hadde også med seg en bisitter. Heller ikke han sa noe før møtet var over. Etter tre timer hadde vi i grunnen ikke kommet noe lengre og det var fortsatt påstand mot påstand, sier Jensen.

En bisarr opplevelse

Hun sier at både hun og hennes venninne personalsjefen ser på møtet som en bisarr opplevelse.

— Det virket som om noen i HR-avdelingen hadde vært på kurs og lært seg en ny metode for konfliktløsning, men den bragte oss ingen vei, sier Jensen, som forteller at hun gjennom et langt arbeidsliv selvfølgelig har opplevd konfliktsituasjoner tidligere.

— Så jeg er vant til å håndtere konflikter og uenighet, men jeg har aldri opplevd maken til behandling eller håndtering som jeg har gjort her.

— Men har varslingen din fått noen konsekvenser?

— Ingen konsekvenser av betydning, ihvertfall ingen merkbare endringer. Det er bestemt at vi skal bruke høgskolens mal for oppgaveskriving og ikke veilederens. Jeg har bedt om å bli beskyttet mot å ha noe mer med veilederen å gjøre, og så langt har det fungert. Selv om neste veileder ble lærerens bisitter fra møtet med HR-avdelingen.

— Hva med ledelsen, har du hørt noe fra den?

— Det ble kanskje det aller største mageplasket. Jeg ble invitert til et «avsluttende og oppsummerende møte» med instituttleder Unni Hembre, som jeg også hadde sendt brevet og klagen min til. Hun som satt på allmøtet og sa at hun trengte skriftlige rapporter for å kunne gripe fatt i slike saker. På møtet var det meg, emneleder og Hembre. Hembre gjorde det helt klart at hun verken hadde lest saken, eller ville lese saken, ei heller gå direkte inn i den. En pussig holdning å ha etter hennes tydelige utsagn på allmøtet, sier Jensen.

I en kommentar til dette, sier instituttleder Unni Hembre:

— Som tidligere formidlet til Khrono ble OsloMet sine retningslinjer fulgt i denne saken. Jeg mottok og leste brevet fra Cathrine som inneholdt hennes varsling og tok umiddelbar kontakt med studieleder for området og HR på fakultetet. De fulgte sammen opp saken videre og konkluderte. At ikke jeg selv var den som behandlet saken, er i tråd med retningslinjene for håndtering av varslinger om trakassering. Selv om jeg oppfordrer studentene til å varsle betyr det ikke at det nødvendigvis er jeg som instituttleder som selv gjennomfører prosedyrene. Min rolle er å se til at de blir fulgt opp, sier hun.

Hembre sa nylig til Khrono at hun ikke kunne si noe om hva slags konsekvenser varslingen har fått for den ansatte, fordi det er karakterisert som en personalsak.

— Jeg ser at vedkommende fortsatt er ansatt her, selv om jeg slipper å ha noe med vedkommende å gjøre. Vedkommende er både foreleser og veileder i dag, både på andre og tredje klassetrinn, sier Jensen.

— Hva mener du burde skjedd med vedkommende?

— Jeg synes det hadde vært rimelig at hun ikke fortsatte å ha noe med studentene å gjøre. Utdanningen bør vise at slike saker får noen konsekvenser. Dette er ganske parallelt til det vi nå ser skjer i de politiske partiene når det gjelder #metoo-kampanjen, rutinene er fulgt, men ingen konsekvenser for den det varsles om -altså et stilltiende samtykke til slik oppførsel fra ledelsens side, sier Jensen.

Utdanningen bør vise at slike saker får noen konse-kvenser. Dette er ganske parallelt til det vi nå ser skjer i de politiske partiene når det gjelder #metoo-kampanjen.
Cathrine Jensen
Sykepleiestudent OsloMet

Stortrives med studentene

— Ellers stortrives jeg med studiene, studentene og alt jeg lærer, men ambisjoner om å gjøre det bra har stilnet. Med mine erfaringer er jeg faktisk bare glad hvis jeg består, sier Cathrine Jensen.

— Men hvorfor utsetter du deg selv mer ved å fortelle om dette i Khrono?

— Jeg synes det er så viktig at det kommer opp og fram at ting ikke har blitt så mye bedre etter at mine studentkolleger tok opp kritikken. Og som jeg sa innledningsvis: Hvis ikke jeg som voksen og ansvarsfull skal våge å si fra om spesielle hendelser, hvem skal da våge? Flere av de yngre studentene tør ikke, fordi de er redde for konsekvensene. Med bakgrunn i egen erfaring forstår jeg det godt, sier Jensen.

— Ord kokes bort i kålen og handling uteblir –tomme tønner skramler mest. Hembres utsagn på allmøtet skapte forventninger, men resultatet fra denne saken gjør ingenting annet enn å støtte opp om det gjengse ryktet – «det nytter ikke klage». Alt koker bort uansett og ingenting skjer, sier Jensen og legger til:

— Jeg kan virkelig bare håpe at jeg tar feil, noe jeg veldig gjerne gjør. Etter mitt skjønn har ledelsen fremdeles en særdeles stor utfordring i å formidle at de faktisk lytter og tar innspill på alvor.

— Min historie ble bare nok et bevis på skolens elendige ledelse, og alt de fremdeles har å ta tak i, sier hun.

Hembre: Varsling tatt på alvor

Etter at medstudent Cathrine Krøger nå har skrevet om saken i Dagbladet (også gjengitt i Khrono), sier instituttleder Unni Hembre at hun er undrende til at Krøger tar opp denne historien, som er to-tre år gammel. Hembre mener at varslingen ble tatt på alvor.

— Dette er en gammel historie som ble tatt på alvor og er håndtert etter de konflikt- og varslingsrutiner vi har her på OsloMet. I tillegg har partene vært invitert til frivillig megling, som ble gjennomført våren 2016, opplyser hun.

Instituttleder på Institutt for sykepleie ved OsloMet, Unni Hembre. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Instituttleder på Institutt for sykepleie ved OsloMet, Unni Hembre. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Hva slags konsekvenser saken fikk for veileder eller andre ønsker ikke Hembre å si noe om, fordi det er en personalsak.

— Meglingen ble utført og vårt inntrykk var at partene synes det var greit, sier Hembre.

Les også: Varsel om trakassering tatt på alvor

(Saken er oppdatert 04.02.18 kl 22,35 med ytterligere kommentar fra Unni Hembre om hvordan varslingen ble håndtert).