Debatt ● Malin Flønes
Syke medisinstudenter blir undervist ved norske sykehus
Dere skal vite at det er absolutt ikke med lett hjerte at vi møter opp, skriver sisteårs medisinstudent ved Universitetet i Oslo.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Helseminister Ingvild Kjerkol var tydelig i sin tale da hun på pressekonferansen 19.11.21 sa at alle har et ansvar for å begrense smitten. For å unngå å måtte gjeninnsette nasjonale tiltak igjen var hennes klare oppfordring at alle med milde forkjølelsessymptomer må holde seg hjemme:
«Ganske mange av oss følger ikke rådet om å holde seg hjemme, og bare må ta den turen på jobb, eller må ta den turen på skolen, selv om halsen er vond og hodet verker.»
Ja, Kjerkol, dette kan jeg bekrefte at stemmer, men samtidig kan jeg med hånden på hjertet si at mine medstudenter og jeg har gjort så å si alt for å unngå dette. Før jeg går videre så merk dette: Vi må lære, slik at vi til sommeren er best mulig rustet til å bidra som ferdigutdannede leger.
Daglig møter dessverre mange luftveissyke medisinstudenter opp på Oslos sykehus, hvor undervisningen vår foregår. Denne uken har vi sittet sammen i auditoriet ca. 8 timer i strekk daglig og samtidig deler vi kantine, wc og andre kontaktflater med sykehusenes ansatte som er i kontakt med sårbare pasienter.
Som juridisk definert helsepersonell føler mine medstudenter og jeg på et stort ansvar overfor et helsevesen på bristepunktet med hardt pressede, slitne og overarbeidede helsepersonell og pasienter som får utsatt operasjoner og annen behandling.
Nå som regjeringen krever at vi studenter holder oss hjemme med symptomer, så må vi få kreve at undervisningen tilpasses oss.
Malin Flønes, sistårsstudent medisin, UiO
Som kollega og venn til mange av disse fantastiske helsearbeidere kjenner jeg på fortvilelse og har en stor klump i magen. Dere skal vite at det er absolutt ikke med lett hjerte at vi møter opp.
Vi har de siste to ukene brukt og hevet stemmen, men dessverre for tilsynelatende døve ører. Og vi må lære.
Det medisinske fakultet la om fra digital- til fysisk undervisning tidligere i høst, etter ønske om gjeninnføring av fysisk undervisning fra flere studenter. At fakultetet tar studentenes psykisk helse på alvor er bra, og et sentralt moment er at da det ble endret tilbake var smittesituasjonen en helt annen enn nå. Det gjelder for både covid og generell sykdom.
Allikevel var det, i alle fall blant de eldste kullene, nesten uten unntak stort flertall for fortsatt digital undervisning i undervisningsformer uten pasientsensitivt innhold. Aller størst var ønsket om en hybridløsning, hvor man kunne velge å enten møte fysisk eller følge undervisningen digitalt.
Tiltaket fra fakultetet er at de sterkt anbefaler oss å bruke munnbind i situasjoner hvor det ikke er mulig å holde 1 meter avstand. Det vil i praksis si at det blir 8 timer med munnbind daglig, og under måltider er det bare å glemme kantina - da må vi gå ut på parkeringsplasser og spre oss rundt omkring ute for å spise.
Et annet tiltak fakultetet har innført er opptak av forelesninger, som i teorien kan høres ut til å fungere bra, men som jeg av flere grunner mener ikke er en langvarig og god løsning i praksis.
Fakultetet hevder at faglærere selv så langt som mulig gjør opptak av forelesninger som studenter, som ikke kan møte opp, kan se på i etterkant. De lønner noen studenter som superbrukere som kan hjelpe til ved behov.
Som superbruker føler jeg meg regelrett pisset på av en slik uttalelse.
Vi er to stykk som delvis (u)frivillig tok denne jobben. Med dette mener jeg at vi meldte oss til å bidra fordi ingen andre meldte seg, og at det kom skriftlig beskjed om at dersom ingen meldte seg ville det ikke bli noen opptaksordning. Så vi er to studenter som ukentlig betales for 2 timers arbeid hver. Ingen av oss tok denne jobben for pengene, vi tok en for laget. For som sagt: Vi vil og vi må lære.
Og grunnen til at jeg føler meg tråkket på er at påstanden om at faglærerne gjør opptak selv i de aller fleste tilfellene er helt feil. For meg/oss innebærer dette at vi må sende mailer i forkant hvor vi oppfordrer til opptak, i noen tilfeller må vi ringe for å dobbeltkontrollere at dette blir gjort, vi må møte opp i god tid før undervisningen, vi må bruke alle pauser og store deler av lunsjpausen og vi må i tillegg svare på utallige meldinger og spørsmål fra syke medstudenter om det vil bli gjort opptak, dårlig lyd, opptak som er forsinket, linker som ikke fungerer og så videre. Listen er lang.
Og vi vet like godt som fakultetet at forelesere står helt fritt, av hensyn til personvern, til å nekte å ta opptak av forelesningene sine. Vi vet også at flere forelesere prinsipielt er imot opptak, fordi de mener dette ikke er god læring (og ikke spør meg hvorfor), selv om vi bruker pausene til å prøve å overtale og forklare hvorfor det kun er 10 prosent av kullets studenter som har møtt opp.
I tillegg er det andre undervisningsformer innimellom forelesninger fakultetet sier at det ikke skal tas opptak av. Og da blir hele opplegget nytteløst. For nå er «alle» syke (på min lille studentgruppe har det denne uken vært 3/7 som har vært hjemme med luftveissymptomer og ventet på svar på covidtest).
Med en såpass sårbar løsning, så møter syke studenter opp på sykehusene. For kjære medisinske fakultet, vær så snill å høre: VI VIL LÆRE.
Vi ber ikke om å gå tilbake til et heldigitalt undervisningsopplegg, men vi ber om at det tillates en hybridløsning, hvor man kan følge undervisningen i sanntid hjemmefra, uten at underbetalte og utslitte studenter selv må ta ansvar for dette.
Vi har på eget initiativ organisert dette i undervisningen, vist at det fungerer fint, og tilbudt oss å bistå noe med det praktiske og administrative, men vi får ikke gehør. Og skyld ikke på unntakstilstander under pandemien - dette er 6. året jeg viser forelesere hvordan de får lyd på mikrofonene.
Med fare for å generalisere, for det finnes klart unntak:
Dere sier vi studenter er så kravstore, men med det pensumet dere krever at vi må lære og håndtere, må det kunne være rimelig at dere klarer å drive undervisningen selv.
Dere har alle mer betalt enn 4 timer i uken for dette, og jeg mener dette er det minste vi bør kunne kreve at dere lærer der. Dere virker dessverre ikke så villige til å lære.
Det medisinske fakultet har tidligere blitt kritisert for en utdatert undervisningsmetode, og har under pandemien hatt en gylden mulighet til å utvide horisonten mot en mer moderne og digital undervisningshverdag. Dessverre fremstår det ganske tydelig for meg at dere, i motsetning til studentene, ikke ønsker å lære. Dere får tross alt betalt for dette.
Så Kjerkol, det norske helsevesen og resten av samfunnet: Beklager. Vi kjenner som helsepersonell på et ekstra ansvar og ønsker å holde oss borte fra sykehusene når vi er syke.
Det kjennes vondt og uforsvarlig, men i motsetning til det medisinske fakultet, så vil og må vi lære.
