kronikk

200 år gammelt medisinstudium – like gamle undervisningsmetoder?

Mitt første problem med medisinstudiets bruk av forelesninger starter med at de nettopp ikke er spredd utover uka, skriver Oline Marie Sæther.

Oline Marie Sæther er leder for Medisinsk studentutvalg ved Universitetet i Oslo. I denne kronikken skriver hun om sitt syn på medisinutdanningen.
Oline Marie Sæther er leder for Medisinsk studentutvalg ved Universitetet i Oslo. I denne kronikken skriver hun om sitt syn på medisinutdanningen.
Publisert Oppdatert

Nyere forskning sier at tradisjonelle forelesninger er en utdatert undervisningsmetode. Man skulle tro at et prestisjestudium som medisin på UiO hadde evnet å ta til seg denne kunnskapen. La meg gjøre det klart: det har de definitivt ikke.

Medisinstudiet på UiO har lagt opp til at studentene skal arbeide med studiene 45 timer per uke. 20 av disse skal være organisert undervisning tilbudt av universitetet, hvorav inntil åtte av disse timene kan være forelesninger. Tallene finner man presentert i den nåværende studieplanen. Åtte timer forelesninger i uka høres ikke så ille ut hvis man tenker at det i gjennomsnitt er to forelesninger hver dag.

Mitt første problem med medisinstudiets bruk av forelesninger starter med at de nettopp ikke er spredd utover uka. De er samlet opp. Iblant har man dermed fem dager på rad med 6-7 forelesninger hver dag, fra kl. 8.30 til ca 16.00, hvor det iblant er en ny underviser for hver forelesning. Du lurer kanskje på om jeg etter slike dager har overskudd til å gå hjem å lese på egenhånd og strukturere den kunnskapen som er forsøkt overlevert? Svaret er nei.

Fem dager på rad med 6-7 forelesninger per dag er kanskje ikke normalen, men to-tre dager på rad hender titt og ofte. De resterende 12 timene av tiden satt av til organisert undervisning, er tiltenkt mer aktiviserende undervisningsformer: kurs, klinikker og smågruppeundervisning. Smågruppeundervisning er definitivt den beste og mest aktiviserende undervisningsformen som tilbys. Kurs og klinikker derimot? Svært varierende.

Her kommer vi inn på mitt problem nummer to: ledelsen sin forbausende mangel på koordinering av de som underviser. En klinikktime, som er tenkt som en casebasert undervisning, ender ofte opp som en ikke-så-aktiviserende-forelesning om akkurat det samme som ble forelest dagen før av en annen underviser. Dette skjer trolig fordi bestillingen til underviserne om hva en klinikktime skal være er uklar. Uklarheten gir rom for tolkning, og fører til at aktiviserende undervisning blir passiv, og ikke sjelden en ukoordinert gjentakelse av det andre har undervist.

De faktiske forelesningene mangler også overordnet koordinering fra studieledelsen. For eksempel: Da vi skulle lære om EKG hadde vi tre ulike undervisere som skulle holde tre forelesninger hver. Den første underviseren trodde vi allerede hadde hatt litt undervisning i EKG, og hoppet over det grunnleggende. Den andre underviseren trodde dette var den første EKG-forelesningen vi hadde, og dekket kun det det grunnleggende. Den tredje trodde de tre forelesningene han skulle ha var de eneste forelesningene om EKG vi ble gitt, og pløyde gjennom alt eksamensrelevant stoff på 3x45 minutter.

Alle skal ikke skjæres over en kam. Mange undervisere legger stor innsats i å levere god undervisning og ønsker å stimulere til læring hos studentene.

Oline Marie Sæther, leder Medisinsk studentvalg

På engelsk differensierer man mellom «to teach» og «to learn». Som student på medisinstudiet på UiO sitter jeg igjen med et inntrykk av at systemet er lagt opp slik at undervisernes primæroppgave er å få unnagjort mest mulig «teaching», uten hensyn til om det stimulerer til «learning» hos studentene. «Learning» er noe studentene forventes å bruke de resterende 25 timene i uka på som ikke er strukturert undervisning. Det viktigste er jo ikke hva studentene sitter igjen med etter en forelesning, men at forskerne som må undervise bruker minst mulig tid på undervisning og mest mulig tid på å forske. I et system hvor mengde forskning på CV-en har betydelig mer å si enn mengde og kvalitet på undervisningen som blir gitt, er det definitivt tidsbesparende for systemet om alle forskerne som underviser lager en forelesning som kan resirkuleres år etter år uten ytterligere innsats. Kanskje jeg er litt krass i tonen nå, men frustrasjonen er reell. En gang åpnet en underviser forelesningen med å si «Tja, denne powerpointen har jeg nok ikke oppdatert på noen år, men jeg tror ikke innholdet er så veldig utdatert, så vi skal nok komme oss igjennom det.». Inspirerende start?

Alle skal ikke skjæres over en kam. Mange undervisere legger stor innsats i å levere god undervisning og ønsker å stimulere til læring hos studentene. Vit at studentene ser dere og verdsetter det dere gjør. Likevel, betydningen av innsatsen til disse underviserne blir mindre når antall forelesninger er så høyt. Selv de som gjør sitt beste, kommer dårlig ut av det når de er tredje person i rekken som skal undervise oss om samme tema, på slutten av en dag hvor vi har hatt forelesning fra 8.30. Når timeplanen er lagt opp slik at selv de beste underviserne kommer uheldig ut av det, da mener jeg at medisinstudiet bør lage en ny timeplan.

Hvis UiO har ambisjon om å utdanne fremragende leger som brenner for faget, haster det å endre undervisningen.

Oline Marie Sæther, leder Medisinsk studentvalg

Når man peker på problemer, bør man også komme med forslag til løsning. Jeg foreslår tre tiltak. 1) Kutte kraftig ned på antall forelesninger. Kvalitet over kvantitet. 2) Koordiner forelesningene man velger å ha. 3) Øk statusen til undervisning i akademia. God undervisning er inspirerende, og gir grobunn for engasjerte studenter og dyktige fagpersoner i framtiden. Kanskje fagpersoner som senere blir kjente forskningsprofiler på samme universitet som de selv studerte på?

Hvis UiO har ambisjon om å utdanne fremragende leger som brenner for faget, haster det å endre undervisningen. Når en stor andel av undervisningen er passiv og ukoordinert, ender studentene opp med en følelse av maktesløshet og metthet. Læringsgleden og engasjementet for faget som var der i utgangspunktet slukner. Selv har jeg tatt permisjon fra studiet delvis på grunn av manglende læringsglede. Jeg kjenner mange medstudenter som kjenner på det samme. I desember 2019 ble det gjort en evaluering av medisinstudiet på UiO som snart blir publisert. Når studieledelsen går igjennom evalueringen, håper jeg studentene blir invitert med. Sammen kan vi jobbe for å gjennomføre tiltak som sikrer at undervisningen fremmer engasjement hos studentene – engasjement som inspirerer studentene til senere å bli dyktige fagpersoner og fremragende leger. Mindre ambisiøse bør ikke UiO være for en av sine eldste utdanninger.