Debatt ● oline sæther
Medisinstudiet er et luftslott
Ved å vise til prestisjeprosjekt og svake kvalitetsmål, senker Stølen kredibiliteten til medisinstudenter og vårt budskap om at det haster å bedre medisinstudiet ved UiO, skriver Oline Sæther.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Ved å vise til prestisjeprosjekt og svake kvalitetsmål, senker Stølen kredibiliteten til medisinstudenter og vårt budskap om at det haster å bedre medisinstudiet ved UiO.
Rektor ved UiO, Svein Stølen, svarer mitt mitt innlegg med å forsikre om at UiO jobber kontinuerlig med å sikre høy kvalitet på alle sine utdanninger. Svaret og forsikringene hans holder dessverre ikke mål. Argumentasjonen hans bidrar heller til å blåse mer luft inn i det luftslottet medisinstudiet er i dag. La meg gå gjennom argumentene hans punkt for punkt.
1. Stølen refererer til at gjennomsnittlig antall studiepoeng per UiO-student har økt de siste årene, også blant medisinstudenter. Studiepoengproduksjon per student har ingen direkte sammenheng med undervisningskvaliteten studentene opplever til daglig. Det blir som å si at hastighet på kjøretøy kommer av kvaliteten på interiøret. Det er heller andre veldig reelle hensyn som bidrar til at medisinstudenter fullfører studiet fortere enn før. Blant annet er vi svært klar over at det er stor konkurranse om jobb som LIS1 (tidligere turnuslege). Jo fortere vi uteksamineres, jo raskere kommer vi ut i arbeidslivet.
2. Stølen forsikrer om at UiO-kandidater, deriblant leger utdannet ved UiO, er attraktive på arbeidsmarkedet. Jeg ser heller ingen direkte sammenheng mellom dette og kvaliteten på medisinstudiet. Medisinstudenter er svært motiverte studenter som jobber mye med pensum for å prestere godt. På grunn av få LIS1-plasser er flere års arbeidserfaring fra helsevesenet mens vi studerer nødvendig for å få LIS1-stilling. Er vi attraktive på arbeidsmarkedet fordi UiO tilbyr god undervisning eller fordi vi selv sikrer at vi er gode, uavhengig av undervisningskvaliteten UiO tilbyr oss?
3. Videre skriver Stølen at studenter har en viktig plass i utviklingsprosjekter ved UiO og Det medisinske fakultet, også da dagens studieplan for medisinstudiet ved UiO ble utviklet. Jeg har hatt lange samtaler med studenter som deltok som studentrepresentanter i dette arbeidet. De har fortalt om møter der studentene deltok og fikk uttale seg - men å få mulighet til å uttale seg er ikke det samme som å bli lyttet til. I prosessen med studieplanen ble hensynene og ønskene studentene fremmet stort sett tilsidesatt og nedprioritert da avgjørelser skulle tas. Hvorfor? Kanskje fordi Det medisinske fakultet har et betydelig hierarki likt det i helsevesenet, der de unge er nederst på rangstigen og de eldre konkluderer med at studentene ikke vet sitt eget beste.
4. I innlegget omtaler Stølen de mange samarbeidspartnerne og utviklingsprosjektene tilknyttet medisinstudiet. Ok, sikkert hyggelig for UiO å ha mange venner og være med i kule utviklingsprosjekt. Ingen av delene sikrer riktignok høy kvalitet på undervisningen som tilbys dagens studenter. Å løfte fram prestisjeprosjekt og antall samarbeidspartnere som bevis på kvalitet bidrar heller til å undergrave de reelle utfordringene studentene står i til daglig, og til å gjøre medisinstudiet til et enda større luftslott enn det det er i dag.
5. At det er lurt å få et helt kull «gjennom» den nye studieplanen før man gjør justeringer er en påstand uten hold. Det første kullet som fullførte tredjeåret på den nye studieplanen sa tydelig ifra om at året hadde for lite struktur, for mange forskjellige undervisere og lite pedagogisk undervisning. Først tre år etter at dette kullet var ferdig med tredjeåret begynte studieledelsen å justere innholdet. I løpet av disse tre årene rakk 6 kull med 600 studenter å fullføre tredjeåret – og stort sett ga alle de samme tilbakemeldingene, uten at noe ble gjort. Dette er ikke holdbart. Det må gå an å gjøre endringer underveis og fortløpende, all den tid 600 studenter påpeker store pedagogiske og kvalitetsmessige utfordringer med samme studieår. Jeg har blitt forklart av studieledelsen at timeplanen er «skjør» og at små endringer kan ha store følger. Hvis man slutter å tenke på medisinstudiet som et skjørt glasspalass og heller et falleferdig hus med behov for oppussing, vil man se at justeringer gjort underveis bare kan gjøre ting bedre – og iallfall ikke verre.
Jeg håper virkelig at UiO sitt nye kvalitetssystem vil bidra til å løfte kvaliteten på utdanningene ved UiO. Det er ingenting jeg ønsker mer. Jeg er glad for at Stølen lover at medisinstudentene ved UiO kan forvente et kvalitetsløft de neste årene. Som studentleder skal jeg gjøre alt jeg kan for at studentenerepresentanter i «Kvalitetsløft Oslo 2014» ikke bare får delta, men at vi blir lyttet til og at interessene vi fremmer blir tatt på alvor. For det er dette vi virkelig ønsker - at tilbakemeldingene vi studenter kommer med skal veie tungt og at vi inkluderes i kvalitetsarbeidet som likeverdige samarbeidspartnere. Vi de eneste som får oppleve studiet fra start til slutt, og kjenner derfor utdanningens styrker og svakheter svært godt.
Når alt dette er sagt: Denne uken har jeg hatt to fulle dager med undervisning hvor jeg opplevde godt læringsutbytte, hadde studentaktiv undervisning og var motivert til å lese mer da dagen var over. Så situasjonen er absolutt ikke håpløs. Det finnes mange engasjerte undervisere som gjør alt de kan for å gi gode læringsopplevelser til studentene. Det er bare det at disse engasjerte enkeltunderviserne ikke kan gjøre opp for en råtten bærebjelke.
