Endelig mandag. sofie marhaug
Strømpriskrisen rammer universitetene også
— Skal universitetene spare seg selv og samfunnet for energisløsing krever det reelle investeringer.
Stipendiat i litteraturvitenskap ved
Universitetet i Bergen
Blant de mest velkjente argumentene i den pågående debatten om høye strømpriser er påstanden om at de ekstraordinære inntektene kommer tilbake til oss i form av velferd.
Dette er en sannhet med store modifikasjoner. En av disse modifikasjonene illustreres ikke minst med det faktum at også statens egne institusjoner får økte utgifter som følge av de høye prisene.
I Khrono kunne vi nylig lese om alt fra doblinger til firedoblinger av strømutgiftene for utdanningsinstitusjonene. Staten finansierer med andre ord staten: Mens Statkraft øker utbyttet med flere milliarder blir offentlige institusjoners budsjetter skadelidende.
Er det så farlig? Bør vi ikke uansett spare strøm på høgskoler og universiteter?
Stortinget har for lengst vedtatt å energieffektivisere norske bygg i tråd med Arnstad-utvalget, som i sin tid konkluderte med at Norge kan spare så mye som 10 TWh på denne måten.
Enhver person med interesse for både klima og natur bør ønske målsettingen velkommen. Den mest miljøvennlige energien er tross alt den vi ikke bruker. Hvorfor gå løs på vernede vassdrag eller bygge ned fjellheimen med vindkraft hvis det finnes energi å spare i bygg?
Likevel er målsettingen om 10 TWh langt fra nådd. I institusjonenes egne klimaplaner er det til og med en målsetting om å redusere strømforbruket, ikke minst ved nybygg.
De gangene sentralvarmen er skrudd av på Universitetet i Bergen, finner de ansatte frem en gammel varmeovn.
Sofie Marhaug, stipendiat ved UiB
Når det gjelder gamle bygg er det vanskeligere: I praksis frykter jeg at innsparingene i eksisterende bygg fort arter seg som at varmen simpelthen skrus ned eller helt av.
Resultatet kjenner jeg godt fra før av: De gangene sentralvarmen er skrudd av på Universitetet i Bergen, finner de ansatte frem en gammel varmeovn. For uansett hvordan man vrir og vender på det, så trenger folk en temperatur det går an å arbeide i.
Heller ikke hjemmekontor er gratis eller strømløs, selv om kostnadene har blitt skjøvet over på arbeidstakerne. Kraftanalytiker Tor Reier Lilleholt regnet med at hjemmekontoristene måtte ut med en 1000-lapp ekstra i måneden i desember.
Jeg mener ikke å si at det er vi som har kunnet jobbe hjemmefra som har slitt mest under pandemien, men oppvarming er like fullt en forutsetning for et forsvarlig arbeidsmiljø. Det er en del av arbeidets kostnad, og bør ikke bli en ekstra utgift for ansatte.
Skal universitetene spare seg selv og samfunnet for energisløsing krever det reelle investeringer. Etterisolering, utskifting av vinduer og installering av varmepumper er langsiktige tiltak som gjør det mulig å skru ned (eller til og med av) varmen i gamle bygg.
Slike langsiktige investeringer kan likevel virke fjerne når de samme institusjonene får kniven på strupen med høye strømpriser – som samfunnet for øvrig. Kanskje det er på tide at staten begynner å gi mer enn den tar.
Les også:
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
