Stipendiat til salgs

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Ganske rett etter at vi har avlagt en doktorgrad legges løpet og planene for professoropprykk. For mange blir dette løpet trukket fram allerede på disputasdagen. På veien frem til professoropprykk kreves det at vi kan krysse av for en hel rekke ting, herunder flere publiseringer, flere ansvarsområder innenfor pedagogiske emner og kurs, og ikke minst veiledning av stipendiater.

Som ansatte med lang erfaring som ph.d.-stipendiater har vi gjort oss noen erfaringer de siste årene som forteller oss at stipendiatene i større grad enn tidligere blir omgjort til et produkt for institusjonens professorspirer. Blir man ansett som en mulig professorspire, blir man i dag honorert med en stipendiat, noen ganger helt uavhengig om man faglig og metodisk har erfaringer med, eller forskning på, tematikken som stipendiaten er ansatt for å forske på.

Vi er kjent med tilfeller der professorspirer blir tildelt hovedveilederansvar for stipendiater uten verken å dele stipendiatens metodikk eller tematikk. Det vil si; Der stipendiaten baserer hele sin forskning på fortolkning og analyse av intervjudata, dvs kvalitative data, baserer professorspiren hele sin forskning på statistiske analyser og kvantitative data.

I beste fall kan dette eksemplet forstås som en metodetriangulering eller som en innovativ kobling mellom to metodeunivers, men i de fleste tilfeller fører det til misforståelser og store frustrasjoner både for stipendiat og professorspire fordi den tverrfaglige/metodiske koblingen ikke var tiltenkt.

Eksemplet overfor viser det vi mener kan være en uheldig markedstenkning innenfor dagens akademia. Istedenfor å innhente den nødvendige kompetanse for å sikre stipendiaten god veiledning gjennom sin kunnskapsreise, synes det i mange tilfeller å være viktigere «å få» eller «tildele» en stipendiat, slik at listen for ting en professorspire skal krysse av for, kan begynne og fylles. I stedet for å sette søkelys på kvalitativ veiledning for å hindre frafall blant stipendiater, fokusers det på tildeling der stipendiene gjøres til et produkt for en annen persons professorkvalifisering.

At stipendiater med sine prosjekter også bidrar til å sette fart på professorspirens publikasjoner er bare ytterligere et tegn på at dagens stipendiater anses som brikker i produksjonslinja, i stedet for selvstendige kunnskapsutviklere. Når det blir viktigere «å få ut» artikler som resulterer i professoropprykk og disputas kan kvantitet og produksjonshastighet fort erstatte forskningskvalitet og Vancouver-regler om medforfatterskap, slik dosent Hilde Damsgaard tidligere har påpekt i Khrono.

Tidligere forskning og rapporter sier at det hovedsakelig er tre grunner til at doktorgrader ikke blir fullført, (1) dårlig veiledning, (2) dårlig opplæring i metode og forskningstekniker og (3) dårlig motivasjon. () Selv om det ikke foreligger gode konkrete data for dette pr nå i Norge, så erfarer vi at en økende grad av stipendiatene peker på utfordringer i veiledningen og/eller veiledningsforholdet som årsak til forsinkelse eller frafall. Den siste rapporten om dette fra Nifu peker nettopp på dette som en mulig forklaring.

Frafallet fra doktorgrad er nesten like høy som fra videregående, står det å lese i Forskerforum 14. juni 2018. 22 prosent av de som begynner på en doktorgrad, fullfører aldri. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) fullfører 74,5 prosent av dem som begynner på videregående utdanning i løpet av fem år. For doktorgrad derimot, er det bare 53,4 prosent som blir ferdig innen fem år, viser nye tall fra SSB. 25 prosent jobber fortsatt med avhandlingen, men 21,5 prosent har avbrutt.

Det er viktig å påpeke at slike tall ikke nødvendigvis kan føres tilbake til den enkelte veileder. De bør heller forstås som en konsekvens av en organisasjonsstruktur som honorerer andre forhold enn det å skape gode faglige vekstvilkår for stipendiater. For å bøte på den dystre statistikken har mange institusjoner økt fokus på doktorgradsveiledning.

Det kanskje vanligste tiltaket for å bedre doktorgradsveiledningen er å arrangere såkalte ph.d. veilederkurs/seminarer, hvor veiledning og veilederrollen blir diskutert. Ved enkelte institusjoner foregår undervisningen ved disse seminarene helt uten stipendiatene selv. I likhet med høyskole- og universitetspedagogikk er ph.d.. veilederkursene/seminarene blitt meritterende og ytterligere en ting man må krysse av for å søke opprykk til professor.

les også

Dette koster ph.d.-forsinkelser den enkelte institusjon

Det viktigste er å ha gjennomført kurset og krysse av for fullført. Innholdet i disse kursene kan sikkert være bra, men om det skal fungere som en brobygger i veiledningen mellom stipendiat og ph.d. veileder, er det betenkelig at det ved flere institusjoner bare er en av partene inviteres inn.

Å være veileder omtales ofte som det «å lede på veien» i betydningen vise retning, være i dialog med, gi tilbakemelding osv. En vesentlig side ved det å være veileder er «å sette seg selv til side en liten stund», for å ha fokus på «den andre», den du skal veilede (Bjørke & Fleischer, 2007:33). I et system der fokuset først og fremst er å nå egne mål om professorkvalifisering, blir det «å sette seg selv til side en liten stund», en stor utfordring og noe man knapt har tid og ressurser til.

Uansett hvilken definisjon som legges til grunn for veiledning, så vektlegges dialog, fokus på den andre, og atmosfære av tillit og støtte. Gjennom selv å ha vært stipendiat, og gjennom tett dialog med med-stipendiater erfarer vi at det ofte kan være store avstand mellom idealene om «dialog, tillit, og støtte», og realitet. Vi undrer oss om ikke det er tellekantsystemet og kravene til å bli professor som i noen grad overskygger, og i enkelte tilfeller har tatt over det å skape dialog og tillit i doktorgradsveiledningen.

Vi vil særlig peke på tre viktige premisser for å endre denne utviklingen av å ha stipendiater ute til salgs for nærmeste professoropprykk.

1) Det må være kunnskap om metode, teori og tema, som styrer hvem som blir veileder, ikke krav om opprykk til professor. Å være veileder for stipendiater er både tidkrevende og ressurskrevende. Har man ikke nødvendig kompetanse til å kunne veilede bør heller ikke framtidig karriereopprykk kunne få en så dominerende plass som den har innen enkelte områder i dag.

2) Å involvere stipendiatene i diskusjoner om veiledning bør være en selvfølge. Forventningsavklaringer og samskaping av kunnskap bør settes på dagsorden og være gjenstand for kontinuerlig diskusjon, evaluering og endring. Da vil både stipendiat og veileder lettere kunne ta opp problemstillinger som følger av rollen både som veileder og den som blir veileder.

3) Det bør være stipendiaten og prosjektets karakter og egenart som definerer hvor mange publikasjoner som kommer ut av stipendiatperioden. Salami-slicing, hvor så mange publikasjoner som mulig tynes ut av empiri eller prosjekt for å få fram så mange publikasjoner som mulig, burde ikke være en ønskelig utvikling innen framtidens norske akademia.

• Les også: Historien om å få en doktorgrad underkjent og så reise seg igjen

Nyliberalismen og New Public Management (NPM) har for lengst inntatt høyere utdanning og forskningssektoren. Studenter og stipendiater har blitt kunder, og kunnskap skal produseres. Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen) skal sørge for at administrativt ansatte i sektoren jobber effektivt, og digitale løsninger skal sørge for gjennomstrømming og bedre økonomi. De ansatte blir målt ut fra hvor mange artikler de produserer, hvor mye forskningsmidler de får inn, og hvor mange ph.d. stipendiater de har veiledet, ikke hvordan de bidrar til kunnskap og kvalitet i forskning og utdanning.

Bak dette massive prestasjonskravet er veien til raske løsninger og juks kort. Enda kortere synes veien å være til frafall blant både stipendiater og framtidens kunnskapsutviklere og professorer.

les også

Praksis for kommende ph.d.-veiledere