Stian Orm (27): Fikk autisme-diagnose som barn. Tok doktorgrad i høyt tempo

Lillehammer/Oslo (Khrono): Den ferske førsteamanuensen Stian Orm (27) ved Høgskolen i Innlandet er noe helt for seg selv. 

Fra 3.-8. klasse var han ikke i vanlig undervisning i klasserom i det hele tatt. Han tegnet stort sett biler. Stian elsket biler.

Den sterkt utagerende gutten ble utredet flere ganger og påført en rekke diagnoser: Aspergers, ADHD, Tourettes var noen av dem. Og han ble forsøkt medisinert for dem alle sammen. Men ingenting hjalp. Og bivirkningene var mange og tøffe.

Etter å ha rasert farens leilighet og truet lærere og elver slik at hele klassen hans måtte evakueres, fikk han diagnosen «uspesifiserte gjennomgripende utviklingsforstyrrelser», og så endelig barneautisme. 

Da var han ti.

Elendige utsikter

Framtidsutsiktene han og foreldrene hans ble forespeilet den gangen var et liv for Stian i egen leilighet med to assistenter tett på døgnet rundt, resten av livet. 

— Framtidsutsiktene var helt elendige. I faglitteraturen framstilles det som om det ikke finnes håp for barn som får en slik diagnose som jeg fikk, sa Stian Orm til Khrono da vi traff han for første gang, i 2019. 

Men han har gjort alle eksperters dystre spådommer om framtida hans til skamme. Nå er han i ferd med å bli ekspert selv.

Etter hvert som han kom i terapi hos dosent og atferdsanalytiker Jon Arne Løkke, tok han igjen tapte skoleår ved å bruke et år ekstra på videregående skole. Motivasjonen var at han ville inn på universitetet. 

Under normert tid

I 2016 startet han, mot alle odds, på bachelorstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo (UiO). 1. desember 2023 disputerte han for doktorgraden. Normert tid for dette løpet på 480 studiepoeng er åtte år. Stian gjennomførte på sju.

I april 2021 begynte han i en stipendiatstilling på Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk ved Sykehuset Innlandet i Lillehammer, mens han fulgte doktorgradsprogrammet ved Universitetet i Oslo. 

Stian Orm ble en del av en ti års oppfølgingsstudie av barn og unge som ble diagnostisert med ADHD, autisme eller Tourettes rundt 2009. Gjennom studien ønsket de å finne ut hvordan disse barna hadde det som unge voksne, både når det gjaldt psykisk helse, livskvalitet, funksjon i dagliglivet og kognitiv funksjon. 

— Og hva ble konklusjonen? 

— Det er stor variasjon i hvordan det går med dem. Når det gjelder barn som har fått diagnosen ADHD, fant vi en betydelig andel som ikke tilfredsstiller diagnosekriteriene lenger i ung voksen alder, forteller Orm, og mener at det er et interessant funn. 

Livslange diagnoser

— Det bryter litt med tanken om at dette må være livslange diagnoser. Det skjer endringer gjennom livet, og det er på sin plass med revurdering av diagnoser opp igjennom. Men utfordringen er at det er vanskelig å få diagnostiske revurderinger. Du får en diagnose, og den følger deg og gjør seg gjeldende både for fortid og fremtid, særlig gjelder dette ADHD, sier han. 

Det kan være vanskelig for mange som får en diagnose som barn. 

— Mange av dem som har fått en ADHD-diagnose, blir nektet militærtjeneste, blir nektet å ta førerkort og livsforsikring blant annet. Og det er jo alvorlig hvis man som voksen faktisk ikke oppfyller kriteriene for diagnosen lenger, sier Stian.

Positive ting i studien er at det er en god del som klarer seg ganske bra. 

Klassiske utfordringer ved ADHD og autisme er begrenset arbeidsminne, lav impulskontroll og manglende fleksibilitet i tankene (mental fleksibilitet). Store psykiske vansker i ung alder, kan gi depresjonssymptomer som ung voksen 

— Det er en økning i forekomsten av disse diagnosene blant barn og unge, og når en stadig større del av befolkningen tar høyere utdanning, vil forekomsten av psykiske problemer eller lidelser også øke blant studentene i årene som kommer, sier Orm. 

Mange sliter

Han peker på at unge voksne med de nevnte diagnosene sliter med sin psykiske helse. Mange vil ha problemer med å ta ansvar for egen læring og strukturere egen hverdag. 

— Men på den andre siden er det også mange av disse som vil oppleve universitetet og høyere utdanning som et fristed, og oppleve et sosialt og faglig fellesskap, sier han, og mener det er viktig at de høyere utdanningsinstitusjonene legger mer til rette for dagens studentpopulasjon.

— Hvordan var det for deg da du begynte å studere, kjenner du deg igjen?

— Når man begynner å studere, er man i en sårbar periode, og alt er annerledes: ingen kontaktlærer, det er ingen struktur som man er vant til fra grunnskole og videregående. For meg ble det viktig å finne noen andre på studiet å være sammen med, noen jeg kunne ha god kontakt med. Heldigvis kjente jeg en fra før, og så gjorde jeg en målrettet innsats under fadderuka for å lande noen relasjoner til to-tre personer til, som jeg kunne ha kontakt med gjennom bachelorstudiet. Man må ikke ha så mange, men noen å snakke med og føle seg trygg sammen med. På forelesningene var det jo et folkehav, med opptil 300-400 studenter i samme forelesning. Det er ikke en sosial sammensetning som er lett å orientere seg i. 

Både bachelorstudentene, de som tok et årsstudium og profesjonsstudentene gikk på samme forelesninger ved UiO. 

— En av dem jeg fant på bachelorstudiet, fløy faktisk ned fra Trondheim og kom på doktorgradsmiddagen min, og det var fint, sier Stian. 

Trenger et systemskifte

I høst har han selv undervist på Høgskolen i Innlandet. 

— Og der tar dere imot studentene slik man skal gjøre? 

Han blir stille et øyeblikk og smiler: 

— Det er nok et stort forbedringspotensial her også, og helt sikkert ikke bare her. På Lillehammer er det et mindre studentmiljø og et relativt godt sosialt studiemiljø, i hvert fall ut ifra mitt inntrykk som foreleser. Men det er jo kaotisk med 140—150 studenter på hvert kull. Det er veldig lett å falle utenfor, sier han. 

Han mener det er et viktig oppdrag å bli flinkere til å fange opp studentene som står i fare for å droppe ut og falle fra. 

— Jeg opplever at det er litt på vei til å skje et skifte, vi trenger et skifte fra en tradisjonell universitetskultur som vi har hatt siden 70-80-tallet hvor det er veldig stor avstand til de som underviste. Vi som forelesere har en viktig rolle i å skape et godt sosialt og trygt læringsmiljø. Det er foreleserne som er i førstelinjen for studentene, sier han.

— Jeg og enkelte av mine kollegaer jobber med dette, men det er veldig opp til hver enkelt foreleser å gjøre noe, på individuell basis. Vi trenger noen endringer på systemnivå også for bedre tilrettelegging og oppfølging av studentene, sier han.

SHoT overrasker ikke

Stian Orm er ikke overrasket over funnene i den siste utgaven av Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) som viser at en stor andel av studentene faktisk har ikke bare psykiske problemer, men også psykiske lidelser.

— Jeg har ikke finlest det metodiske i undersøkelsen. Men de peker på en viktig realitet, mange sliter psykisk og opplever psykiske plager og potensielt psykiske lidelser. 

Ny undersøkelse

Hver tredje student har en psykisk lidelse: — Jeg trodde jeg skulle dø

— Det stilles betimelige og viktige spørsmål rundt metoden som er brukt, blant annet om selvseleksjon, og kan hende tallene skal tas med en liten klype salt. Men om så tallene hadde vært kun halvparten så høye, så er det en tydelig antydning om at dagens studenter opplever flere plager og eventuelle lidelser. Funnene inkludere noe av det vi ha sett, at depresjonssymptomer ser ut til å øke inn i ung voksen alder. Det ser vi gjelder på tvers av de ulike diagnosegruppene og også kontrollgruppa, sier han.

— Noen kolleger skrev et innlegg i Khrono om mindre resiliente studenter, det tror jeg stemmer. Dagens studentgenerasjon har også et stort press på seg og mange er oppvokst med foreldre som har brøytet vei for dem. Åpenhet rundt psykisk helse er også bra, viktig og fint. Men baksiden av medaljen er at de retter fokus innover, mot seg selv, og det kan forsterke de negative følelsene. 

Psykiske vansker øker 

— Men kan det stemme at omfanget av psykiske lidelser er så stort som den siste SHoT-undersøkelsen viser?

— Vi kan alltids diskutere omfanget, og også diskutere om det er psykiske plager eller lidelser. Men at tallet på unge voksne med psykiske vansker og større behov for ivaretakelse øker, det må man erkjenne. 

— Og forelesere ved landets høgskoler, universiteter og fagskoler har vel ikke spesiell kompetanse i dette — ivaretakelse? 

— De fleste som underviser i høyere utdanning i dag, er ikke eksperter på dette, nei. Jeg mener det burde stilles strengere krav til undervisningskompetanse. Nå har vi tatt innover oss at publiseringsindikatoren skal nedprioriteres og undervisning og studentene skal prioriteres høyere. En del av den pedagogiske basiskompetansen som bør inn i settingen er hvordan møte studenter med psykiske plager og andre behov, sier Stian.

Orm viser til at fem prosent av befolkningen har ADHD, mellom en og to prosent har en autismediagnose. Det er ingen grunn til å tro at andelen er lavere blant studenter, mener han. 

— Og hvis jeg tenker på mitt eget tilfelle, med diagnose autisme og ADHD, så kan vi være med å bidra inn til kunnskap om problemene, for både utdannings- og forskningsfeltet. Det er ikke enkelt å møte studenter med psykiske vansker, sier han.

Små ting hjelper

— Tenker du på en tverrfaglig satsing eller opplæring her, for eksempel? 

— Man bør benytte personer som har spisskompetanse og kjennskap til hvordan dette kan se ut i en studiehverdag. Min erfaring fra studentoppfølging er at det er små ting som skal til for å støtte studenter i en utsatt posisjon: Passe på å si hei, gi et smil og sette av to minutter til en prat for å høre om det går bra. For mange studenter handler det om å føle seg sett og hørt, sier han. 

Stian Orm ønsker å forske mer på nettopp disse problemstillingene blant studenter med spesielle utfordringer og hva som skal til for at de lykkes. 

Han jobber nå som førsteamanuensis i psykologi, ved Institutt for psykologi ved Høgskolen i Innlandet og har i høst undervist i blant annet forskningsmetode. Til våren skal det handle om abnormal psykologi eller psykiske lidelser-fag.

— Hvordan går det med din egen diagnose nå?

— I hovedsak går det fint. For meg har det å være autistisk gjort at jeg er god til å ha detaljfokus, jeg blir veldig engasjert og jobber intensivt med ting jeg interesserer meg for. Det er en stor styrke. Jeg har også med meg et behov for å planlegge og ha god struktur rundt meg. Jeg planlegger semesteret og emner, og det er en fordel, så lenge man ikke plager kollegene for mye. Enkelte sliter med å ta stilling til ting fordi de bare tenker noen uker framover, smiler Stian. 

— Og hva er planene dine videre? 

— Jeg vil jo gjerne bli professor i psykologi, med min egen forskningsportefølje. Det å få startet studier med tiltak for barn med autisme for eksempel, vil kunne gi et viktig bidrag til det kliniske feltet. Jeg kunne også tenkt meg å forske på studenter med utviklingsforstyrrelser. En periode jobbet jeg på Frambu kompetansesenter for sjeldne diagnoser. Det hadde også vært spennende og viktig og gått tilbake til, sier han, men legger til: 

— Men jeg synes alltid det er morsomt å undervise, morsomt og viktig. Der har jeg med meg kunnskap og inspirasjon fra oppholdet mitt ved UCLA (University of California Los Angeles) under arbeidet med doktorgraden. 

Men aller først skal han feire jul hjemme i Moss. 

— Jeg trives veldig god på Høgskolen i Innlandet og har mange gode kolleger, men innlandsvinteren er altfor lang og kald. Jeg er ingen ivrig skigåer, men løper rundt i snøen og kulda med piggsko, smiler Stian Orm. 

Les også fra 2019

Stian (23) og Jon (57): Fra terapeut og elev til fagfeller