Debatt

Stasi på universitetet?

Om Stasilignende overvåkings- og angiversystemer og ytringsfrihet ved universitetene.

Christiestatua på Museplass, Universitetet i Bergen (UiB).
Christiestatua på Museplass, Universitetet i Bergen (UiB).
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den såkalte «Si-fra-ordningen» ved Universitetet i Bergen (UiB) er sikkert godt ment. Man burde imidlertid skjønt at formalisering av en slik ordning fort kan degenerere til et Stasilignende overvåkings- og angiversystem. I sin tur kan dette skape en fryktkultur med angst for å si eller gjøre «gale» ting.

Nå er det imidlertid slik at en av universitetets hovedoppgaver i en viss og vesentlig forstand jo nettopp er å gjøre «gale» ting, nye og originale, både i undervisning og forskning. Da må man ha lov til å føle seg fri, prøve seg fram, improvisere og kanskje få lov til å gjøre noen feil og «gale ting» av og til. Og må vi ikke også gi forskningsminister Henrik Asheim rett når han i sakens anledning sier at det «ikke må bli slik at ingenting er lov å tulle med»?

Noe av det sikreste en vet fra empiriske studier av kreativitet, som jeg skriver om i blant annet boka «Hva er kreativitet», er at fryktkultur er det mest skadelige og hemmende som finnes i denne sammenheng. Her er det for eksempel interessant å legge merke til at ingen av professor Larsen sine fakultetskolleger ser ut til å ville stå frem og forsvare ham og hans elementære ytringsfrihet, og hans selvfølgelige rett til å improvisere og sprudle litt i undervisningen.

Hva kommer det av? Er de redde for at de skal bli uglesett av «systemet» som kanskje ved en eller annen anledning kan komme til å slå ned på dem hvis de opptrer på kontroversielle eller utfordrende måter? Kan de risikere å komme på en eller annen form for «svarteliste»? Er det simpelthen slik at det ikke er «lurt» å kritisere ledelsen? Kanskje er det til og med forståelig at de faktisk opplever sin arbeidsplass på denne måten?

Slike saksrelevante betraktninger reiser spørsmålet om UiB har gjennomført noen arbeidsmiljøundersøkelser i senere tid, hvor man ser spesielt på hvordan det står til med ledelses- og organisasjonskultur som er spesielt følsomt og viktig for å fremme kreativitet og innovasjon i organisasjonen? Det er jo en av universitetets hovedoppgaver. Eller er man nå bare blitt opptatt av å holde systemet smitterent for krenkelser av forskjellig karakter og å følge alle disiplinregler bokstavelig til punkt og prikke ?

Det er jo fantastisk at ytringsfriheten nå faktisk står under kritisk debatt ved universitetene for å - for guds skyld - unngå at noen skal bli krenket av det som sies på universitetet.

Geir Kaufmann

Universitetet har i senere år lagt spesielt stor vekt på at undervisningen på universitetet skal være god og engasjerende. Hvordan skal man få det til når man slår ned på en professor som er kjent for å være en spesielt dyktig, og vittig foreleser, og som skaper mye engasjement gjennom sin humørfylte måte å undervise på? Og det bare med basis i en høyst uskyldig, tullete liten «tyskervits»?

Hva kommer svenske studenter til å si hvis en slik foreleser forbryter seg mot universitetets regler ved å servere en svenskevits for å illustrere et faglig poeng? Ville vi hatt forståelse og sympati med en norsk student som anmeldte en professor ved Universitet i Oxford for personlig krenkelse etter å ha slått en vits på vikingenes herjinger i England i hine hårde dager?

Her må vi åpenbart vite litt mer om hva som kan regnes om en krenkelse. I følge instituttstyreren ved Det psykologiske fakultet er en uttalelse en krenkelse hvis mottakeren av den påståtte krenkelsen opplever eller føler det slik. Den påståtte krenkerens intensjon spiller her ingen rolle sier instituttstyreren og viser til gjeldende reglementet. Det er altså irrelevant å spørre professor Larsen hva som var vitsen med vitsen! Det er også irrelevant å undersøke nærmere den konteksten vitsen var fremsatt i, og hva de andre studentene, som etter sigende lo av vitsen, mener om saken.

For å beskytte studenter mot krenkelser i form av mobbing og trakassering, går man altså til det skritt - ved et universitet – å bryte ned logikken i distinksjonen mellom det som er sant og det som oppleves/føles som sant. Ifølge dette resonnementet er spørsmål om studenten faktisk ble krenket, eller faktisk kan sies å ha blitt krenket å betrakte som meningsløs språkbruk uten relevans i saken. Instituttstyreren sier klart at i universitetets reglement står det at når studenten føler seg krenket så er han/hun krenket. Her ligger verifikasjonen av studentens påstand om krenkelse eksklusivt forankret i den subjektive opplevelsen/følelsen av å bli krenket.

Rektor følger opp og gir i praksis instituttstyreren medhold i sitt absurde resonnement. Bedre blir det ikke når han i tillegg i full offentlighet anklager sin professor for manglende folkeskikk fordi han benytter humor som virkemiddel i sin undervisning!

De fleste rasjonelle aktører vil forhåpentlig og formodentlig hevde som meg at for å avgjøre spørsmålet om det foreligger en krenkelse, eller det bare subjektivt oppleves slik, må man som minimum etablere referanser som ligger utenfor og er uavhengig av den subjektive opplevelsen. Bare da kan man få i stand en elementær rasjonell og interpersonlig objektiv diskusjon om påstander og anklager.

Men denne saken handler ikke bare om rasjonalitet og interpersonlig objektivitet. Med utgangspunkt i sitt logisk absurde reglement fratar man også den anklagede sin grunnleggende rettssikkerhet. Bak ryggen på professor Larsen har man gitt den anklagede studenten rett og beklaget på vegne av universitetet, uten at Larsen engang ble orientert om saken, og uten at han har blitt innrømmet sin elementære rett til å gi sin versjon. I stedet truer man ham i full offentlighet med personalmappe og mer alvorlige konsekvenser hvis det kommer flere saker. Dette må vi tro skal avgjøres helt og holdent med basis i eventuelle anklageres subjektive opplevelser og følelser. Det står jo i universitetets reglement. Hvis reglementet opprinnelig kom fra departementet i en slik uskikket form burde man som selvfølge satt foten ned av hensyn til logisk rasjonalitet og de ansattes elementære rettssikkerhet. Alternativt har man simpelthen mistolket reglementet.

Det foreligger faktisk en alvorlig krenkelse i denne saken. Men her er ikke professor Larsen subjekt. Han er objekt! Professor Larsen er i denne saken utsatt for en ren Kafkaprosess og har blitt en ny Josef K. I lang tid har han blitt kjølhalt av sin arbeidsgiver, Universitet i Bergen, som har mobbet og trakassert ham i full offentlighet, og som fortsetter å gjøre det. Nå er han innkalt «på teppet» til fakultetsledelsen og bedt om å sette seg inn i universitets retningslinjer om mobbing og trakassering før møtet. Implisitt blir han her forhåndsdømt og blir behandlet som en ulydig skolegutt som ikke har gjort leksen sin. Han har i lengre tid blitt, og blir fremdeles utsatt for en form for uforstandig og destruktiv ledelse som bør få alvorlige konsekvenser for de involverte. Og hva skal vi tro om professor Larsen sin markedsverdi som fagperson og pedagog etter denne historien, hvis han forståelig nok skulle ønske å søke seg bort fra UiB og over til en annen arbeidsgiver?

Professor Svein Larsen har ikke bare krav på en uforbeholden unnskyldning gitt i full ydmykhet og full offentlighet av Universitet i Bergen slik han ber om. Han har også etter min mening krav på et klekkelig erstatningsbeløp for tort og svie etter sverting av sitt gode navn og rykte, og etter alt han har gjennomgått av psykologisk mobbing og trakassering fra Det psykologiske fakultet med sanksjon fra toppledelsen ved UiB.

På grunn av en misforståelse sto feil versjon av dette innlegget publisert. Den riktige versjonen av innlegget ble publisert onsdag kl. 17.13.