Sp-politiker takker Lånekassen for at han fikk mulighet til å ta utdanning 

— Hvorfor valgte du å engasjere deg partipolitisk?

— Jeg kommer fra en liten bygd i Nord-Troms. Det at jeg har tatt utdanning og etter hvert blitt professor, har kun vært mulig fordi vi har Statens Lånekasse. Uten Lånekassen ville ikke jeg, som yngst av ni søsken og med en mor som var enke, hatt mulighet til utdanning. Den tidens første politiske høyrebølge argumenterte for at private banker burde overta Lånekassens oppgaver. Jeg ville aldri fått studielån i en privat bank med sikkerhet i åtte sauer og et lite småbruk. Dette var politisk bevisstgjørende. 

— I ettertid har jeg engasjert meg i frivillighet, bygdelag og etter hvert sagt meg villig til å stå på Tromsø Senterpartis lokale liste på fjerdeplass. Nærhet til folk uansett hvor du bor, er en ide jeg liker både i forhold til politikere, tjenester og utdanning. Derfor ble det Senterpartiet, et smalt valg blant akademikere har jeg forstått.

— Hvilken akademisk sak brenner du for?

— Lokalt brenner jeg for utdanning til alle uansett hvor du bor i vår region. Dette er svært viktig for både å beholde ungdom i nord og gi etter- og videreutdanning til folk som ikke kan studere ved våre campuser på grunn av arbeid og familie. Vi på Handelshøgskolen ved UiT har 4 000 studenter, noe som tilsvarer tjue prosent av studentene ved UiT. Av disse tar cirka 2000 våre nett- og samlingsbaserte utdanninger. Vi vet at utdanning er viktigste måten å skape samfunnsmessig «impact». 

— Forskning har ikke alltid så stor egenverdi at den kan eller bør ses isolert fra utdanningene. Mye av elitesatsingen innenfor forskning som måles i siteringer, har ingen samfunnsmessig betydning lokalt. Derfor brenner jeg for at universitetets ledelse skal forstå dette og ikke stirre seg blinde på prestisjesatsinger uten studenter og med usikker finansiering som krever kryssubsidiering fra de store breddeutdanningene vi gir. UiT er et lite breddeuniversitet. Det må vi ta ad notam.

— Hvilke utdanningspolitiske saker bør tas opp i lokalpolitikken?

— I lokalpolitikken er forholdene i grunnskolen det viktigste. Tidlig innsats og forebygging er mye billigere enn spesialundervisning og terapeuter når ting har skåret seg. Forskning er også entydig på at mette mager lærer bedre og oppfører seg bedre enn mager uten mat eller fulle av boller og vafler i beste fall. Varm skolemat er derfor en viktig forutsetning både for læring, utjevning av sosiale forskjeller og miljøengasjement. 

— Tromsø er en studentby. Vi må ta imot utenbys studenter på en god måte. Bygging av flere studentboliger er derfor viktig.

— Hvilket parti har den beste utdannings- og forskningspolitikken? Hvorfor?

— Senterpartiets og Arbeiderpartiets Hurdalsplattform har gode utdanningspolitiske intensjoner som etter hvert virkeliggjøres. Vår sektor behøvde å bli vekket av oppryddingen som Borten Moe startet på. Det har ledet til mange edruelige endringer i sektoren. På vårt universitet ble det truet med at dersom vi ikke gjorde noe, kom Borten Moe og tok oss. Dersom den nye ministeren fullfører arbeidet med å satse på nordområdene også innenfor forskning og høgere utdanning, vil jeg si at Sp og Ap har best politikk på området. Mitt forbehold er at nordområdesatsing ikke bare dreier seg om forskning på iskant og bruk av dyre forskningsfartøy — uten nytte for folk flest som jobber og bor sine liv her.

— Hvordan har du nytte av din akademiske bakgrunn i politikken?

— Jeg har levd av å skrive strukturert og poengtert i over 30 år. Ordets makt må ikke undervurderes og ordet er viktig i et demokrati basert på fred og tillit mellom folk. Ord er å foretrekke foran våpen. Jeg bidrar derfor med å skrive program, kronikker og hjelper andre både med hensyn til rettskriving, argumentasjon, retorikk og spissformuleringer. Dette sammen med en systematisk arbeidsmåte opplever jeg som nyttig og verdsatt av mine partikamerater.

— Er det en sak du er uenig med partiet ditt om?

— Ja. Vedtaket om elektrifisering av Melkøya kom som et sjokk i valgkampen. Jeg hadde også problem med måten Nord universitet ble behandlet i kampen om Nesna. Dette var uryddig innblanding i ansvarsforholdet mellom universiteter og myndigheter. Heldigvis for Nord, ble de «smurt» med ekstra penger. Jeg synes også den servile holdningen mange i partiet har til kongehuset og monarkiet er morsom og lett å raljere med. 

— Hva liker du best ved å være politisk aktiv?

— Det er meningsfylt å jobbe med noe man tror på. Politikk er å søke etter innflytelse og makt til å kunne påvirke lokalsamfunnet i en retning du mener er riktig. Møter på kvelder og helger er ikke så morsomt, men et nødvendig frivillig arbeid. Valgkamp med stand og debatter er morsomt. 

— Snakker du som en politiker eller akademiker når du møter velgerne?

— Jeg snakker som folk flest. Jeg er ikke en så dreven politiker at jeg kan alle svarene og jeg kan heller ikke pakke inn ting som er vanskelig i floskler og intetsigende resonnement. Jeg tror det er viktig å ha en åpen og spørrende tilnærming til velgerne. De vet best hvor skoen trykker og det er mye læring i det. Valgkamp er også litt show. Det er derfor viktig å kunne tulle og tøyse litt med velgerne. 

— Hva er forskjellen på akademiker- og politikerspråk?

— I valgkamptider vil jeg mene presisjonsnivå. I akademia er logikk og struktur inkludert forbehold og tentative slutninger en form for gullstandard. Forbehold og lange utredninger biter ikke på velgere i en valgkamp. Jeg prøver derfor å ha et bevisst forhold til mitt språk som politiker. Språket former virkeligheten. Det kan derfor ikke være for akademisk. Da er det gjerne to virkeligheter som møtes. Det gir neppe flere velgere. Politikerspråket kan derfor være befriende og morsomt i søken etter retoriske poeng og «one-linere».

— Hva kan akademia lære av politikken?

— Viktigheten av samarbeid og nettverk for å nå mål. Det svelges gjerne kameler i politikken for å nå politiske mål som i størst mulig grad samsvarer med det du tror på. Vi skal gjerne konkurrere om prestisje og penger innenfor akademia, men samarbeid med dine konkurrenter og allianser både innenfor akademia, med næringsliv og andre aktører er minst like viktig. Vi må også kunne svelge kameler ved behov og ikke alltid være pripne og skvetne akademikere.