Forskningsrådet gambler med norsk forskning

Forskningsrådets direktør, John Arne Røttingen, har i flere innlegg presentert og forsvart en ny publiseringspolitikk som snur opp-ned på det eksisterende systemet for vitenskapelig publisering, senest i Khrono 19.september. Fra og med 2020 skal alle publikasjoner fra alle prosjekter med økonomisk støtte fra Forskningsrådet være umiddelbart åpent tilgjengelige. Dette inngår i et bredere europeisk (men ikke internasjonalt) initiativ som baserer seg på en udokumentert forestilling om at dette skal gi så store økonomiske og demokratiske gevinster at det er «ingen tid å miste».

Røttingen kommer videre med en udokumentert påstand om at åpent tilgjengelige artikler siteres mer enn vanlige artikler. I virkeligheten finnes det ingen databaser som muliggjør en slik sammenlikning. Han trekker også fram at Tidsskrift for samfunnsforskning har fått økt antallet nedlastinger med 81 prosent etter at det ble åpent tilgjengelig. Han nevner imidlertid ikke at tidsskriftet ble sitert mer enn dobbelt så ofte i norske nyhetsmedier i 2009, da tilgangen var begrenset, enn i 2017 med åpen tilgang.

Røttingen presenterer flere løfter om tiltak som skal lette omstillingen. For eksempel skriver han at nye åpne høykvalitets publiseringskanaler skal være på plass i løpet av 15 måneder. Er det noen som tror at dette er mulig? Det skal også komme på plass nye internasjonale systemer for vitenskapelig kvalitetsvurdering, men Røttingen sier ingenting om hvem som gjør dette, hvilke land som deltar og hva tidsperspektivet er. Hele omstillingen virker i det hele tatt usedvanlig dårlig forberedt, slik Hagen og Foss (Khrono 17.september) og Aaslestad (Khrono 21.september) er inne på. Hvilke svar har Røttingen når det gjelder følgende utfordringer:

• Finansiering: Hvordan på kort tid overføre bevilgninger fra universitetsbibliotekene til forskere som brått må betale for publisering og for å lese artikler publisert av forskere fra USA, Kina, osv.? Og betale for å lese alle artiklene som ble publisert før 2020?
• Litteratursøking: Hvordan finne fram til artikler i et system som ikke lenger er lagt til rette for dette? Åpen tilgang-tidsskrift blir i liten grad registrert i de store databasene som vi er vant til å bruke.
• Rangering: Hva blir konsekvensene av at alle norske universiteter forsvinner fra listene over de beste universitetene?
• Det norske tellekantsystemet: Hvordan håndtere en situasjon der Kunnskapsdepartementet premierer ulydige forskere som publiserer i nivå 2-tidsskrift?
• Mobilitet: Hvilke muligheter vil norske forskere ha for internasjonal mobilitet når de ikke lenger har tilgang til å publisere i prestisjegivende tidsskrift?
• Samarbeid: Hvilke regler skal gjelde når norske forskere samarbeider med forskere fra for eksempel USA? Hvor interessert vil slike forskere være i å samarbeide med norske forskere som er pålagt å publisere i tidsskrift som regnes som perifere og lite karrierefremmende i andre land?
• Internasjonal synlighet: Hvordan skal norske forskere ha internasjonal synlighet når de ikke kan publisere i de mest leste tidsskriftene?

Det er ingen tvil om de store tidsskriftforlagene har umoralsk store profitter. De er imidlertid ikke alene om dette. Vi finner minst like høye profittmarginer i farmasøytisk industri og elektronikkbransjen, og det er vel et større problem med mangel på tilgang på medisiner og kommunikasjonsteknologi enn tidsskriftartikler? Likevel er det klare problemer med tidsskiftforlagenes rolle og gode grunner til å diskutere omlegging av publiseringsregimene i forskning og hvordan dette kan gjennomføres i praksis. Det er imidlertid ikke så opplagt hva som er løsningen som åpen tilgang-aktørene hevder, særlig når 2/3 av verdens forskere står utenfor reformforsøkene.

Røttingens løsning er en autoritær, ovenfra-ned inngripen. Åpen tilgang-påbudet overser behovet for tidkrevende omlegginger og risikerer derfor å etterlate norsk og europeisk forskning i en langvarig liminal fase med synkende internasjonal betydning og anseelse. Røttingen gambler med norsk forskning.

Åpen tilgang-argumentene overdriver også betydningen av den enkelte vitenskapelige artikkel og overser viktigheten av forskeres formidlingsarbeid, ikke minst gjennom høyere utdanning. Det publiseres drøyt 3 millioner vitenskapelige artikler hvert år, antakelig enda flere fordi mange åpen tilgang-tidsskrift ikke telles med i eksisterende statistikk. Den virkelige økonomiske og demokratiske utfordringen er å velge ut og å sammenstille de viktigste resultatene slik at de blir anvendbare og pålitelige. I lengden er det forskersamfunnets viktigste bidrag til kulturelle, sosiale og økonomiske framskritt. Den foreslåtte publiseringsomstillingen overser dette fullstendig.